Ny skittkasting av politikere

For noen uker siden var jeg i Arendal for et bokbad på det lokale biblioteket. Blant publikum satt en bekymret lokalpolitiker fra Høyre, som opplevde at stadig færre ønsket å melde seg inn i partiet og delta i lokalpolitikken. Flere i salen, som representerte andre politiske partier, nikket gjenkjennende.

Hans opplevelse stemmer godt overens med hva tallene viser oss. Der hvor nærmere hver femte nordmann var medlem av et politisk parti på slutten av 1950-tallet, er det samme sant for omtrent hver tyvende nordmann i dag. I 2025 oppga dessuten så få som 2,3 prosent at de hadde vært aktive i et politisk parti det siste året.

Partipolitikk har med andre ord gått fra å være noe mange drev med, til å bli en nisjehobby.

Politisk påvirkning kan naturligvis skje utenfor de politiske partiene, gjennom demonstrasjoner, debatter i media, lobbyisme eller ulike politiske aksjoner. Men uten stødige politiske partier mangler vi en grunnmur i hvordan vi organiserer demokratiet.

For det er partiene som skal forme ulike alternativer for hvordan samfunnet bør styres og utvikles, som vi som velgere kan stemme på. For å oppsummere: Vi trenger de politiske partiene, men de trenger også oss.

Forklaringen på hvorfor stadig færre engasjerer seg i partipolitikk er sammensatt.

I kommuner med stram økonomi har lokalpolitikere mindre handlingsrom til å gjennomføre politiske vedtak. Arendal er en av stadig flere kommuner som opplever stort trykk på velferdstjenestene de skal forvalte. Det er mindre fristene å engasjere seg i politikken når man som lokalpolitiker blir presset til å legge ned skoler, enn når man får drive politikkutvikling med overskudd der diskusjoner om svømmehall eller nytt kulturhus står i sentrum.

En annen forklaring er den stadig økende mengden sakspapirer – mange av dem krevende og komplekse. Som et eksempel fikk de folkevalgte i Lier tilsendt 3000 sider med papirer som grunnlag for formannskapsmøtet våren 2024. Det er mye å be om at lokalpolitikere skal bruke fritiden sin på.

En tredje forklaring kan man finne i Peter Mairs bok «Ruling the void». Der forklarer Mair den synkende oppslutningen og engasjementet for partipolitikk i hele Europa med at stadig færre opplever at de etablerte partiene evner å virke relevante for folks bekymringer og behov.

Enda har vi ikke nevnt det flere av publikummerne i Arendal løftet opp som relevant: den digitale gapestokken politikere – både nasjonalt og lokalt – ofte utsettes for.

I boken «Politisk lederskap» intervjuer Agnar Kaarbø tidligere statsråder og statsministre. Flere av dem nevner at den store forskjellen på politikk før og nå kommer av den enorme digitale omveltningen, som krever at politikere skal være påkoblet og svare på henvendelser enhver tid på døgnet.

Når du er politiker kan du ikke koble av for kvelden etter å ha lest ferdig sakspapirene. Selv når siste mediehenvendelse er besvart eller siste post på sosiale medier er lagt ut, fortsetter diskusjonen i kommentarfeltene. Og det blir det stadig styggere.

Flere undersøkelser viser at hetsen mot politikere på sosiale medier har økt betraktelig de siste årene. Fra 2013 til 2022 har antall politikere som ønsker å gi seg på grunn av dette doblet. Politikere fra hele det politiske spekteret rammes. Etter alt å dømme, ser nok tallene enda dystrere ut i dag.

I tillegg til alle kommentarer og ytringer fra frustrerte enkeltpersoner, har de digitale «botene» for alvor inntatt debatten på sosiale medier.

Nå kan én enkelt aktør orkestrere store kvanta med motstand og hets mot politikere for å oppnå politisk mobilisering i egne rekker og demobilisering blant motstandere, som godt beskrevet i kronikken «Falske folkebevegelser truer demokratiet».

Å stå i en konstant skittkasting, hvor det nærmest er umulig å skille mellom mennesker og boter, er ekstremt krevende, og noe mange politikere står i.

Å gjøre en feilslutning kan dessuten være kritisk: å avfeie folkelig motstand som boter, kan føre til at politikere ikke tar befolkningen på alvor.

Men å tolke boter som mennesker, kan være å misforstå én aktør sin skjulte agenda som folkelig motstand. Mengden av negative kommentarer er krevende, men det er også krevende å lure på om man burde ta motstanden på alvor eller ikke.

Med dette som bakteppe er jeg genuint bekymret for at vi klarer å mobilisere alle de nærmere 10.000 folkevalgte til lokale kommunestyrer, fylkesstyrer og Stortinget i årene som kommer.

Hvis vi skal kunne forvente at folk skal orke å stille til valg, må vi tenke oss nøye om før vi latterliggjør, hetser eller går til angrep på politiske motstemmer på nett.

Eller sagt med ordene fra Kong Haralds nyttårstale i 2025: «Skal vi bevare et levende samfunn med et mylder av ulike mennesker og meninger, må vi også ønske de utradisjonelle synspunktene og annerledes spørsmålene velkommen. Det gjør vi ved å lytte til hverandre, ta hverandre i beste mening – og diskutere med respekt.»