Nyliberalismen og The Beatles har kanskje mer til felles enn mange tror

GJESTEKOMMENTAR: Beatles surfet mesterlig på bølgene i det revolusjonære sekstitallet, med store ringvirkninger. Men en ny tidsånd har forlengst tatt over.

Foto: AP / NTB

I disse dager slippes The Beatles Anthology, en påkostet og omfangsrik TV-dokumentar om det mest innflytelsesrike bandet gjennom tidene. Beatles ledet an i en ny måte å være på og var en finstemt radar og et munnstykke for hva som rørte seg i det kollektive på sekstitallet. Dette revolusjonære tiåret som sprengte grenser både utover i verdensrommet og innover i psyken, så vel som i samfunnsordenen.

Opprør mot disiplinærsamfunnet

De som var til stede, sier det nesten var som en nesten fysisk tilstedeværelse av en ny tidsånd, noe som ville seg, et kulturelt vulkanutbrudd som ikke lot seg stoppe. Beatles og «rocken» — begrepet lyder nesten nostalgisk i dag — var selve navet i juggernauten som ubønnhørlig rullet framover. Et helt nødvendig opprør mot det den franske filosofen Michel Foucault kalte disiplinærsamfunnet, et konformt samfunn med mange stengsler og klare føringer for hva som var «normalt», mulig og tillatt.

Helt fra begynnelsen var det noe destruktivt over det, det handlet om å brenne sitt lys i begge ender. «Hope I die before I get old», sang The Who i generasjonshymnen «My Generation», og påfallende mange gjorde det også. Denne opprørskulturen varte og rakk, i min ungdomstid på åttitallet var det fremdeles en umiddelbart attraktiv og kul rolle å stå på siden av samfunnet og bryte ned det bestående.

Men likevel — de første årene var også fulle av positivitet og idealisme. Beatles var rent ut elskelige mennesker. Solidaritet, miljøvern, sympati for minoriteter og alle som ikke passet inn i et strengt normalitetsbegrep var viktige verdier. Men individualismen og hedonismen som lå i bånn, ble mer og mer fremtredende, særlig i løpet av åtti- og nittitallet. Kapitalistisk frislipp gjorde det enda enklere å følge stadig mer materialistiske «behov» i takt med økt velstand. Selv om mange tenker på jappetiden og åttitallets nyliberalisme som en motsetning til sekstitallets kulturrevolusjon, har de kanskje mer til felles enn man tror.

For mye positivitet

Murer og barrierer var alltid hovedsymbolet på disiplinærsamfunnet, skriver den sør-koreanske filosofen Byung-Chul Han i boka «The Burnout Society» (2015) som nå kommer på norsk. Murens fall i 1989 ble liksom det ytre symbolet på at disiplinærsamfunnets tid var over.

I dag virker det hemningsløse, «frie» i rockens glansdager nesten litt tåpelig. Nå skal vi være fornuftige og målrettede. Det er dagens tidsånd. Mens disiplinærsamfunnet var preget av en slags negativitet — forbud, kontroll og stengsler, er det heller overflod av positivitet som kjennetegner dagens samfunn. Du kan bli hva du vil! Reise hvor du vil! Få den kroppen du vil! Ha så mange partnere du vil! Kort sagt: Være hvem du vil! Du er din egen entreprenør i det Byung-Chul han kaller prestasjonssamfunnet .

Mens det før var om å gjøre å ikke “skape seg” og tro du er noe, skal man i dag nettopp skape seg. Det er ikke grenser for hva du kan få til. Arbeidslivet er ikke lenger først og fremst et fellesprosjekt for å bygge et samfunn, men en arena for selvrealisering. Og man må prestere etter egne uklare krav. Alltid i konkurranse med andre. Dermed står man alene både når man lykkes og mislykkes. Mens man før kunne føle trygghet i klassesolidariteten — om vi ikke tilhører samfunnets kremlag, er vi i alle fall i samme båt — er dette samholdet også borte.

Frihet og tvang i ett

Kanskje det er så enkelt som at når det undertrykkende samfunnet og den påtvungne ytre disiplinen forvitret, begynte vi å internalisere den. For i dag synes undertrykkingen og disiplinen å komme innenfra. Vi stiller høye krav til oss selv på alle områder og pisker oss selv framover. Både undertrykker og undertrykt i ett. Frihet og tvang filtres sammen til en hard floke.

I dette prestasjonssamfunnet oppstår nye sykdommer og plager. ADHD, bipolare lidelser, spiseforstyrrelser, depresjon, til og med unge er utbrente. Autismespekter-lidelser og nevrodiversitet blir nesten som en opprørsbevegelse, en protest mot en oppjaget prestasjonskultur. Det er selve sjelen som blir utbrent og utslitt, skriver Han. Følelsen av å ikke strekke til, frykten for å mislykkes, konstant selvbebreidelse og et frittflytende krav om selvrealisering. Utmattet av det å kunne gjøre alt.

Og hvor farlig det er med et helt samfunn som mangler ro og rom for kontemplasjon, begynner vi å ane.

Det er unektelig noe trygt ved grenser og tydelige krav. Dagens nykonservatisme, romantiseringen av femtitallet og det tradisjonelle virker som en reaksjon på det utrygge, flytende og rastløse ved dagens samfunn. Tapet av religion og eksistensiell mening er også en del av dette. «Hva er meningen med livet?» spør de unge. «Hva tenker du selv?» spør voksensamfunnet tilbake.

Det føles nostalgisk å se The Beatles Anthology i dag. Det føles veldig lenge siden Beatles personifiserte det frie, kreative, lekne nye mennesket. Kanskje den prosessen de var med på å starte, har gått til sin ytterlighet, forsterket av en voldsom økning i materiell rikdom, sosiale medier og stadig flere muligheter for selvutfoldelse.