Nytt på Munch: Dataspillkunsten har et problem

Munch-triennalen dyrker ideen om kunst som en måte å forestille seg alternative verdener på. Men understreker mest at samtidskunsten sliter med nye medieformer.

Kunstnergruppen Infopsins «Patch Opal» (2025) er en videoinstallasjon hvor 3D-avatarer med glødende øyne løper og danser i et postapokalyptisk Bjørvika. Foto: Ove Kvavik/Munch

Går man inn på en hvilken som helst samtidskunstutstilling med fokus på ny teknologi, møter man som regel et gjennomgående håp om at teknologien skal åpne for nye fremtider, alternative virkeligheter eller noe i den duren.

At den andre utgaven av Munch-triennalen, som i likhet med 2022-versjonen dreier seg om samtidskunst og teknologi, understreker at teknologien muliggjør «simulerte og utvidede virkeligheter», kommer derfor ikke som et sjokk. Heller ikke at utstillingen beskrives som «en invitasjon til å sette vår nåværende virkelighet på pause og dyrke forestillingsevnen.»