OK, hvorfor spiller alle golf?

Scene fra et morgenmøte:

– Er det noen som kan se nærmere på golf, finne ut hvorfor det er så populært for tida?

– Jeg kan ingenting om golf, men har en hel haug med fordommer.

– Topp, du tar den.

Den lite originale kritikken

Journalisten som ikke kan noe om golf, er meg. Jeg elsker fysisk aktivitet, synes så å si alle idretter er interessante, og i en perfekt verden hadde døgnet hatt så mange timer at jeg kunne satsa middels hardt på omtrent 30 ulike idretter.

Men ikke på golf.

Ikke fordi jeg har prøvd det og mislikt det, men fordi jeg har danna meg et veldig tydelig bilde av aktiviteten, den omtalte haugen med fordommer:

• Snobbesport – de som spiller golf er de samme folka som ville holdt på med revejakt hvis de var født hundre år tidligere, i England
• Ekstremt dyrt, krever mer penger enn talent
• Gørrkjedelig
• Skalkeskjul for å være sjukt lenge borte fra familien
• En plass der mennesker med makt møtes for å bedrive lobbyvirksomhet
• Representerer, i sterk konkurranse med paramilitære grupperinger, verdens aller, aller styggeste estetikk
• Tungt mannsdominert

Et par presiseringer, for jeg skjønner at dette kan virke litt hardt:

• Dette er mine fordommer, basert på personlige preferanser og syltynn/ikke-eksisterende empiri.
• Det er nok omtrent like originalt å ha fordommer mot golf som det er å ha fordommer mot Donald Trump.
• Jeg har null stolthet på å forandre mening i møte med ny informasjon.

På tide å prøve å forstå golf!

Tall du ikke kan krangle med

Aller først må vi undersøke hovedpremisset, hvor reell er denne golfboomen?

Tom Rosenvinge i Norsk Golfforbund har talla klare:

I 2019 var det drøyt 95.000 medlemmer i golfklubber tilslutta Norsk Golfforbund. I 2024 hadde det tallet steget til nesten 150.000.

Mange meldte seg inn under pandemien, og så har medlemsveksten bare fortsatt i åra siden.

– Vi har dessverre ikke tall på verdensbasis, men vi vet at golfen vokser også utenfor landet, sier Rosenvinge.

Han presiserer at fremtiden er vanskelig å spå, men sier også at han tror veksten vil fortsette de neste tre til fem åra.

OK, da er det vel golfboom, da.

Få høre prisen, takk

Min erfaring med golfbaner begrenser seg til å ha intervjua den gamle Bodø/Glimt- og Rosenborg-spilleren, Trond Olsen, for snart 20 år siden, mens han sto på en driving range i Bodø.

Derfor starter jeg jakten på forståelse med å dra opp til Sommersetra, min lokale golfbane. Den ligger nydelig til – på den ene sida har du Trondheims mest populære turområde, på den andre sida har du panoramautsikt mot fjord og by.

Det er ikke så vanskelig å skjønne at folk trives med å tilbringe tida si her.

Noe jeg aldri har tenkt på før, som likevel er helt opplagt, slår meg.

Du er med høy sannsynlighet omringa av vakker natur når du spiller golf. Og alltid av frisk luft.

Hallen jeg spiller fotball i ligger i særdeles uskjønne omgivelser i ei industribygning som har virka riveklar siden tusenårsskiftet. Er det kaldt ute, er det iskaldt inne. Er det varmt ute, er det glohett inne.

Ett poeng til golf, kanskje til og med to.

Jeg går inn i huset som fungerer som klubbhus/kafé/butikk, og som er ærverdig på veldig nedpå og ikke-adelig vis.

Der møter jeg Oliver Guldberg Hansen. Det er omtrent en halvtime siden jeg sendte e-post og spurte om han kunne møte meg en eller annen gang i løpet av uka, Oliver er på tilbudssida.

Til vanlig jobber han som media- og markedsansvarlig i Trondheim Golfklubb, akkurat i dette øyeblikk er den konkrete stillingsbeskrivelsa tale golfens sak i møte med en forutinntatt og kunnskapsløs journalists fordommer.

Jeg starter med mitt nest fremste ankepunkt mot golf – at jeg går ut fra at det er sjukt dyrt.

– Hos oss koster det omtrent 7000 kroner i året, da kan du spille så mye du vil. Og de fleste kjøper det første køllesettet brukt, det koster ikke så voldsomt mye.

Altså til sammen mindre enn det koster i året å være medlem på crossfitsenteret der jeg jobber litt som trener. Og veldig mye mindre enn det jeg brukte på baneleie i de to åra jeg var besatt av padeltennis.

Og helt ekstremt mye mindre enn det mine statlig lønna kollegaer kan finne på å betale for en sykkel de selvsikre kan trille inn i livets høst på – friksjonsfritt og uten et overflødig gram, i hvert fall et som er laga av karbon – forsikra om at det ikke er utstyret som skal tape dem Strava-sekundene som kan omsettes i nettopp Strava-sekunder.

Jadajada jeg vet at hverken crossfit eller padel er tradisjonsrike arbeiderklasseaktiviteter, men de er ikke forbeholdt en økonomisk elite.

Det er ikke golf heller, åpenbart.

Men har det blitt mer folkelig?

Når punk møter golf

Oliver forteller at mye har skjedd på noen tiår.

– Før var det ikke sånn at hvem som helst kunne komme og spille, det var forbeholdt mennesker med en viss status.

Det siste tiåret har han observert med egne øyne, fra ulike deler av innsida. Han starta som utøver da han var 15, har vært banesjef på Stjørdal, og har jobba med tilpassing av golfutstyr.

– Det var ikke veldig ille da jeg starta, alle fikk være med, men kleskoden har endra seg. På den tida var det uaktuelt å møte opp i noe annet enn krage og pen bukse.

Her er vi fremme ved mitt fremste ankepunkt. Det estetiske. Golf som identitetsmarkør. Som klassemarkør.

Litt kontekst: Jeg har rufsete hanekam, det mange vil oppfatte som absurde tulletatoveringer, og går aller helst i shorts og ermeløs T-skjorte.

Helt i tråd med klisjéen godt voksen punker, virkelig forakter jeg det folk flest oppfatter som pent antrekk.

At samfunnet på et tidspunkt klarte å bestemme seg for at et asymmetrisk tøystykke rundt halsen skal være menns minste felles multiplum på pyntefronten, er for meg et solid endetidstegn.

Jeg skiller meg ut på en golfbane, og jeg er fullt klar over at et voldsomt flertall foretrekker golfestetikk over punkestetikk. Fortsatt helt i tråd med klisjeen bryr jeg meg lite om hva folk synes om hvordan jeg ser ut, men samtidig tenker jeg mitt om miljøer og mennesker som diskvalifiserer deg fra deltagelse, direkte eller indirekte, på bakgrunn av et tross alt harmløst antrekk. Og unngår de miljøene og menneskene.

Jeg prøver å være åpen, altså – jeg har mange venner som eier slips.

Jeg spør om Oliver tror jeg hadde følt meg velkommen her, ikke som journalist, men som golfspiller.

– Ja, her har folk på seg mye forskjellig. Men det er nok fortsatt en del, særlig blant de litt eldre, som helst skulle sett at alle hadde krage.

Jeg innser at mine problemer med golfestetikk også handler om fordommer knytta til hvordan mennesker som liker golf ser på mennesker som foretrekker å slippe å bruke krage.

Fordom bekrefta

Oliver forteller meg masse om golf.

Om reglene, skrevne og uskrevne. Om det fysiologiske, hva som kreves for å bli god, at det er lenge siden man kunne komme unna med å være dårlig fysisk trent.

Om det sosiale, hvordan systemet legger opp til at du kan komme alene på riktig tidspunkt og automatisk få innpass i ei gruppe som skal spille.

Om handikapsystemet som gjør at alle kan konkurrere med alle, uavhengig av nivå.

Og om det å henge med kompisene sine i time etter time, spille og prate.

Om hvor lett det er å bli hekta på det, om hvor lyst du får til å terpe detaljer for å bli bedre.

Og om hvor få damer som spiller. Fordommen tungt mannsdominert bekreftes.

Tallene fra Norsk golfforbund viser at 19,8 prosent av alle golfklubbmedlemmer er kvinner. Og at kvinneandelen har gått ned, hvert eneste år, siden 2009.

Oliver forteller at de jobber masse med å få trenden til å snu, at de er litt fortvila for at de ikke klarer det, og at han selv har gjennomført noen undersøkelser for å finne årsaken til at ikke flere jenter begynner med golf.

– Jeg tror det handler litt om flink pike-syndromet, at det tar ganske lang tid før du ikke lenger er dårlig til å spille.

Golf har en slak og seig læringskurve, det er mange kroppsvinkler og muskelbevegelser som skal spille på lag før du har en viss kontroll.

I motsetning til for eksempel snowboard, der du kun ved hjelp av grei grovmotorikk, kan knekke de grunnleggende kodene i løpet av en time eller to.

– Nå blir folk helt obsessed

Maria Helland har tråkka ned golfbaner i tjue år, helt siden hun var sju. Det starta med at hun dilta etter pappa Harald Helland, tidligere leder i Trondheim golfklubb, og kompisene hans.

Etter hvert begynte hun å satse. Hun trente sju timer daglig, flytta til Halmstad for å gå på golfskole, og hadde på sitt beste et handikap på 1,8 før hun trappa ned for et par år siden.

Maria tar imot meg i en sparsommelig utrusta sokkelleilighet den golfelskende familien leier fra kommunen.

Kødda, hun bor selvfølgelig i et fint villastrøk ved vannet! Jeg ville bare skrive ei setning som aldri før har blitt skrevet, jeg lover å skjerpe meg.

Hun vet ikke hvorfor det er så få golfspillende jenter per golfspillende gutt, men synes Olivers flink pike-hypotese høres fornuftig ut.

Hun har akseptert at det er sånn det er, dessuten har hun fått dekka jentefelleskapsbehovet gjennom håndballen. Pluss at hun stortrives med å spille med pappa og hans venner.

Og påpeker at selv om kjønnsbalansen ikke bedrer seg, er det mye annet som gjør det.

– Før syntes jeg det var litt flaut å si til folk at jeg spilte golf.

Det synes hun definitivt ikke lenger.

– Nå blir folk helt obsessed når jeg forteller det. Hva slags handikap har du? Hvor spiller du? Kan vi spille sammen?

Apropos – på tide for meg å finne noen å spille sammen med.

Pikéen på perrongen

Tobias Thorbjørnsen venter på meg ved perrong 18 på Oslo S, vi skal ta toget til Moss.

Der skal pappaen til Tobias, Frode Thorbjørnsen, plukke oss opp og ta oss med til Evje golfpark. En golfbane både far og sønn har tilbragt mange, mange timer på.

Tobias ser ut som en type som liker å spille golf.

– Jeg er født i piké, da.

Når du stiller i nettopp rosa piké under Moncler-jakke, dyre jeans, og et i utgangspunktet kritthvitt pannebånd ved anledningen trekke tømmerstokker opp en gjørmete bakke, vet du hva du vil signalisere til omverdenen.

Akkurat som jeg gjør, bare i motsatt retning.

Tobias jobber ikke med å trekke tømmerstokker opp gjørmete bakker, det var noe han ble beordra til i løpet av den nokså korte tida han var deltager i Norges tøffeste.

Han jobber derimot som bedriftskonsulent, som jeg etter å ha pirka litt finner ut er det mange av oss omtaler som selger. Og bor på barcode sammen med kjæresten, Tine Kornelia Kløv, som har vært med i Farmen.

Tobias legger ikke skjul på at han håper Norges tøffeste kan bli et springbrett inn i det livet han vil ha, med flere realitydeltagelser og veldig mange flere følgere.

Han har rett og slett lyst til å bli kjendis, ærlig sak det.

Han har sett det livet på veldig nært hold, storebroren heter Stian, kalles Staysman, og tilhører den særdeles eksklusive gruppa nordmenn som alle vet hvem er.

Men der storebror på 43 har blitt selve symbolet på folkelighet, virker lillebror på 22 å være stolt snobb. Selv om Thorbjørnsen-jovialiteten ikke lar seg skjule bak en rosa piké – Tobias er utprega blid og imøtekommende.

Og han har fortsatt ikke blitt ordentlig storbygutt, han måtte nylig lære at T-banen går både østover og vestover på den tidkrevende måten.

Kameratskap og dopamin

Tobias er den første Norges Tøffeste-deltageren som har golf som hovedidrett. Og jeg nekter å tro noe annet enn at minst halvparten av seerne stoppa litt opp ved akkurat den opplysninga.

At de tenkte en eller annen variant av tanken golf og tøff passer ikke sammen.

At ingen tøffe folk spiller golf er ikke en av fordommene mine. Og selvfølgelig er mange golfere råsterke, gjennomtrente og uredde. Sånn som Tobias.

Han har spilt golf siden han var seks, og bruker togturen på å forklare meg hvorfor han elsker sporten.

De fleste historiene handler om kameratskap, om det å være en del av en gjeng.

Han forteller om de uhøytidelige kompisturneringene etter nøyaktig riktig antall enheter. Om de høytidelige kompisturneringene der 30 spillere går inn med 500 kroner hver.

Så forteller han om mestring.

– Uansett om du har masse dritdårlige slag, så fort du får ett bra slag, føler du deg som kongen. Det er masse dopamin hele tida.

Menn som liker å slippe unna kvinner

Pappa Frode plukker oss opp på togstasjonen i Moss, og kjører oss videre sørover, gjennom det han sier er et av Norges mest fruktbare områder. Og akkurat sånn ser det ut også.

Tobias har vokst opp i én av de velholdte eneboligene som ligger i ei klynge mellom Årefjorden og Evje golfpark. Mamma Elisabeth Torbjørnsen viser meg et enormt bilde hun skal henge opp på veggen, et nærbilde av Tobias' våte rygg.

Jeg kjenner igjen bildet, det er jeg som har tatt det, under en Norges tøffeste-konkurranse. Og gjennomlever lett knisende et øyeblikk som definitivt sorterer under jeg hadde ikke tippa at akkurat dette skulle skje, før jeg igjen konsentrerer meg om den overordna oppgaven.

Jeg spør om kjønnsbalansen, Frode svarer med å uoppfordra forsterke en annen av mine fordommer.

– Det handler nok mye om menn som liker å slippe unna kjerringene litt. Som synes det er deilig med noen timer for seg sjøl.

– Vil ikke like mange damer slippe unna gubbene sine litt, da?

Frode ler, og sier at det sikkert finnes noen.

Elisabeth utdyper:

– Vi kjenner mange damer som spiller golf, det finnes også egne dameklubber. Men det er en sport som krever mye tid, som er vanskelig å kombinere med småbarnsliv.

Selv slutta hun for 22 år siden, da Tobias ble født.

Frode fortsatte å spille. Men kunne han effektivisere gjennom å kombinere forretninger og fornøyelser? Jeg lufter fordommen knytta til golf som arena for lobbyvirksomhet og uformelle forretningsavtaler.

Han har selv vært i byggebransjen inntil han gikk av med pensjon for et år siden, og forteller at han har blitt tatt med på noen golfturer av byggevaresjapper.

– Det er ikke så mye av det lenger nå. Det har noe med hele skattesystemet og alt det der å gjøre.

Elisabeth presiserer at de som ikke spiller golf også har fått være med på tur hvis de vil, og at det ikke er noe vanskeligere å gjennomføre en fullstendig transparent og gjennomdokumentert avtale på en golfbane enn på et møterom.

– Men det kan jo være litt kjedelig for de som ikke spiller da, det tar passe lang tid, sier Frode.

Er du god nok til å få skille deg ut?

Evje golfpark byr seg frem i den stadig lavere augustsola. Det kryr av barnefamilier, i alle mulige klær. Og mange av kragene sitter fast i fotballtrøyer.

Vi går inn i butikken, det er et lite timinutt til vi har banetid.

Der henger det, tro det eller ei, hettegensere.

Plagget som på Tiller, den i hvert fall da lite golfaktige trondheimsforstaden der jeg vokste opp på nittitallet, nærmest virka å beordre nærpolitiet til å spørre trettenåringen på innsida Ka du hell på med i kveld du, da?

Krageskjortas nemesis.

Er dette et golfens ville øst, stedet der uskrevne lover og regler fortsatt ikke har fått fotfeste? Et sodoma eller et mekka, avhengig av øyet som ser?

Ikke helt, ifølge Frode. Selv er han åpenbart en representant for den delen av 60 pluss-generasjonen som ikke lar seg irritere av at det estetiske rammeverket liberaliseres. Men han kjenner også dem som rynker litt på nesa av nettopp det.

Tobias har et annet perspektiv, et jeg kjenner igjen fra fotballbanen.

– Hvis du skiller deg ut stilmessig, så bør du være god, i så fall hyller jeg det.

Hvor artig er det, da?

Far og sønn småprater mens de triller golfbagene fra tee til fairway til green til neste tee. Gode slag komplimenteres, dårlige slag glemmes fort. De konkurrerer ikke mot hverandre, de spiller golf sammen.

Avstandene mellom de ulike gruppene er så svære at vi tre har følelsen av å være helt alene. Bortsett fra alle hestene som har hevd på deler av området.

Nydelige hester, dyre hester, hester folk bruker masse penger på i håp om at de skal tjene inn enda masse mer.

Jeg har jo, i åpenhetens navn, alltid skjønt at golf helt innlysende er en super arena for sosialisering.

Og at sosialiseringa, kombinert med strålende og etterlengta kveldssol, og omgivelser som er vakre på subtilt, nei forresten – på folkelig vis, gjør det vanskelig å ikke stortrives på golfbanen.

På det fjerde hullet spør Frode om jeg vil prøve, jeg svarer ja før han har fullført spørsmålet.

Jeg tenker på det Roger, kompisen min som liker punk og fotball og ishockey, men som for fem år siden bytta ut lagidrett med golf da kroppen ba pent om tilgang på fysisk fostring som ikke involverer taklinger, sa før jeg dro til Moss.

– Selvfølgelig kommer du til å synes det er artig.

Og på det venninna mi Mari, som nyfrelst på golf, skråsikkert hevda.

– Du kommer garantert til å bli hekta.

Og på det kjæresten min Maria skreiv tidligere på dagen.

– Det er jo ikke som om du har behov for å finne deg enda en hobby.

Jeg har avfeid dette som umulig. Ikke bare på grunn av at totalpakka byr meg imot, men på grunn av den ene fordommen jeg fortsatt ikke har testa.

Den som sier at golf, selve spillet, er gørr kjedelig.

At det går for sakte, at det er for mye venting. Hva er vitsen med en idrett som ikke lar deg hoppe, løpe, være opp ned?

Det første møtet

Frode forteller meg hvordan jeg skal holde kølla, Tobias hvordan jeg skal stå.

Jeg går gjennom bevegelsen, sånn som jeg tror den skal være, et par ganger i sakte film. Så følger jeg instinktet, det som sier at jeg stort sett alltid skal bruke all krafta jeg er i stand til å mobilisere, og håpe på det beste.

Når jeg skriver dette, 48 timer senere, kan jeg fortsatt gjenoppleve følelsen av gummi som møter karbon og sender bølger som forplanter seg helt til de ender opp i håndledd og skuldre.

Og lager en lyd som du føler mer enn du hører.

Jeg treffer langt bedre enn det jeg hadde regna som sannsynlig. På ingen måte noe stjernetreff, men ballen flyr et lite stykke i akseptabel retning.

Ballen har ikke rukket å lande før jeg tenker det der kan jeg få til bedre, jeg må prøve igjen. Men mine kompromissløse bestrebelser etter å bevise at det finnes enda mer uprofesjonelle journalister enn meg, i hvert fall noen, hindrer meg i å gi etter.

Foto: Tobias Thorbjørnsen

Foto: Tobias Thorbjørnsen

Rommet

Golf går seint, men ikke så seint som jeg hadde trodd. Det somles aldri.

Tobias slår langt, godt over 300 meter på det lengste. Det er interessant å følge med på bevegelsene, prøve å identifisere detaljer.

Og nå også litt tilfredsstillende, en utvanna variant av lyden/følelsen av treff er tilgjengelig for oss i umiddelbar nærhet.

Jeg spør om han har terpa mye alene. Repetert de samme bevegelsene igjen og igjen, investert tusenvis av timer på å gjøre de mange små forbedringene som i sum skiller idrettsutøvere fra toppidrettsutøvere.

Han gliser, skjønner at jeg allerede vet svaret.

Norges Golfforbund har nylig gjennomført ei undersøkelse der de har intervjua 1231 unge golfere, kartlagt deres møte med sporten.

56 prosent oppgir «spille med venner over mange timer» som den beste egenskapen ved golf. Tobias er en av dem.

Det er langt ned til det nest mest populære alternativet – for ti prosent er det å være ute i fine omgivelser det viktigste.

Det er ikke først og fremst spillet golf de unge flokker til, det er det sosiale rommet spillet skaper.

Der du ikke blir takla, slipper å bli andpusten, får tid til å prate samtidig som du bruker kroppen. Der du også kan satse alt, ha uendelig plass til å nerde, bli toppidrettsutøver.

Et rom som nå i tillegg har fått mye større inngangsdører.

Alle idretter som klarer å rekruttere ungdom er tross alt glimrende idretter. Flere tusen poeng til golf!

Men det er ikke akkurat fotball

Etter å ha slått et par helt-ok-til-å-være-førstegangsgolfer-driver, får jeg prøve meg på greenen, området rundt golfhullet. Der du må være tålmodig og nøyaktig, holde hodet kaldt.

Jeg er som forventa superdårlig til akkurat det, og banner så høyt at Tobias opplyser om at nå får vi nok tilsnakk fra de som jobber her.

Jeg blir påminna golfens begrensninger. Det er, selv om det er langt fra gørr, et mye kjedeligere og langt mer stillestående spill enn fotball. Det må jeg kunne få si, nå har jeg sagt mye fint om golf.

Jeg har helt sikkert også vært på akkurat riktig golfbane på akkurat riktig kveld.

Men jeg har uansett kvitta meg med/moderert minst like mange fordommer som jeg har beholdt.

Og mest av alt opplevd lyden/følelsen karbon mot gummi.

Jeg kommer nok aldri til å bli en golfer, men jeg kommer muligens til å oppsøke en og annen driving range.

Og helt sikkert til å ha færre negative, og flere positive, assosiasjoner til ordet golf.

Epilog

Egentlig sto det enda en fordom på lista, men jeg strøyk den, den var for usympatisk, for infantil.

Men nå utleverer jeg meg: Jeg synes bare det er noe med golf som er jævlig nørd, og ikke på den positive måten.

Upresis og primitiv kritikk, jeg er klar over det, men jeg føler det nå en gang sånn. Og er fullt klar over at det sikkert sier mer om meg enn om golf.

Jeg ringer en jeg synes er hysterisk morsom og veldig kul, som jeg rett og slett synes det er litt stas å få prate med, Gaute Berg Ness. For han er også skikkelig god til å spille golf. Og så lager han golfklær.

– Jeg tror noe er i ferd med å endres, du ser flere kunstnere og snowboardere, folk med et kulere uttrykk enn streit-kar-fra-vestkanten-looken.

Han trives som kontrær golfer og får bare positiv respons.

Jeg noterer meg det, takker for praten og innser at jeg, som 45-åring, har ringt en jeg synes er veldig kul, med det for øye å få hjelp til å plassere en aktivitet på en skala fra kul til nørd, skammer meg litt, og avslutter artikkelen.