Økt toleranse overfor Trump-tilhengere? Det er en lettvint og behagelig løsning.

Hvordan forholder vi oss i diskusjon med Trump-tilhengere som er besatt av konspirasjonstanker? Aftenpostens kommentator foreslår økt toleranse. Det er en lettvint og behagelig løsning, skriver Thomas Haug. Foto: Evelyn Hockstein, Reuters/NTB

At debatten kan bli hard, må vi faktisk tåle.

I sin kommentar om trumpister og toleranse tar Aftenpostens kommentator Halvor Hegtun til orde for mindre «skjellsord og skittkasting» mot Trump-tilhengere – og aksept for at de også har en rett til å finnes. De er jo tross alt «så få». Hegtun advarer om at hard meningsutveksling, i kommentarfelter og ellers, vil skade dialogen som er nødvendig for et levende demokrati.

Det råder allmenn enighet om at prinsippene som Hegtun minner om, generelt er avgjørende for seriøs og konstruktiv debatt. Dette er igjen grunnlaget for et levende demokrati. Men det finnes unntak der absolutt praktisering av disse prinsippene faktisk virker mot sin hensikt.

Intolerante krefter

Loven som beskytter ytringsfriheten i et liberalt demokrati, angir også begrensninger. Ytringsfriheten omfatter ikke oppfordringer til hat og vold. Men det finnes også andre typer ytringer som er vel så farlige, for de rammer selve systemet som opprettholder ytringsfriheten. Og disse er ikke begrenset av loven.

Dette er det filosofen Karl Popper kalte toleranseparadokset, et filosofisk konsept formulert i hans bok «The Open Society and Its Enemies», utgitt i 1945. Det beskriver et grunnleggende problem i åpne, demokratiske samfunn: Hvis et samfunn er ubegrenset tolerant, kan toleransen selv bli ødelagt av intolerante krefter.

Trump-tilhengernes argumentasjon tar gjerne utgangspunkt i reelle utfordringer for dagens liberale demokratiske samfunn, men der slutter ofte kontakten med virkeligheten.

Informasjon basert på konspirasjonsteorier, manglende evne til å skille fakta og fiksjon og manglende evne til rasjonell argumentasjon ender opp i enkle «løsninger», som å erstatte liberalt demokrati med autoritære styreformer og fjerne «elitene».

De representerer intolerante krefter som vil undergrave det samme demokratiet og institusjoner som er garantisten for ytringsfriheten de selv gjør bruk av.

Vi bør åpenbart gjøre noe med dette, for det er en farlig utvikling for vår felles frihet og demokrati. Men hva bør vi gjøre? Og hvordan forholder vi oss i diskusjon med Trump-tilhengere som er besatt av konspirasjonstanker?

Hegtun foreslår økt toleranse. Det er en lettvint og behagelig løsning. Det gir minst støy og «dårlig stemning». Men velger vi det for å slippe å ta ulempen ved å gå ut av komfortsonen og stå opp for vårt liberale demokrati og mot dem som forsøker å undergrave det?

Prisen for å beskytte demokratiet

At debatten kan bli hard, det må vi faktisk tåle. For demokratiet tåler det innenfor sine rammer. Det er ikke slik at bare harde fronter skader demokratiet, slik Hegtun påstår. Her er det passivitet og overdreven toleranse som er faren. Når demokratiet står overfor antidemokratiske krefter som hverken vil lytte til rasjonalitet eller fakta, da må motkreftene som støtter demokratiet, faktisk ta til orde og vise sin folkelige støtte. Da må vi akseptere at det kan bli opphetet, men det er også prisen for å beskytte demokratiet.

Har ikke Hegtun forstått at trumpismen handler om «et opprør mot elitestyre»? For det som skulle være Hegtuns viktigste argument og grunnlag for analysen, er det motsatte. Hegtun viser til at nesten ingen i den såkalte «prateklassen» er Trump-tilhengere. Men denne gruppen utgjør store deler av Norges makt- og meningselite. Derimot finnes mange Trump-tilhengere blant den øvrige delen av befolkningen, som kan bestemme utfallet av demokratiske valg selv om de ikke tilhører samfunnseliten. Det bør få noen varsellamper til å blinke. Og det mangler i Hegtuns analyse.