Organiseringen av sykepleierstudiet ved UiS kan bli mye bedre

KRONIKK: Jeg angrer ikke på at jeg ble sykepleier, men organiseringen av sykepleierstudiet ved UiS kan bli mye bedre.

For å styrke rekrutteringen må praksisopplevelsen henge sammen med intensjonen – og gi et reelt innblikk i hva yrket kan være når det fungerer som best. Foto: Gorm Kallestad / NTB

Å bli sykepleier er en av de beste beslutningene jeg har tatt. Det gir meg muligheten til å være til stede for mennesker i noen av livets mest sårbare øyeblikk – når trygghet, empati og faglig dømmekraft betyr aller mest. Det er et stort ansvar, men også et privilegium.

Gjennom studiet har jeg fått innsikt i hvor krevende og viktig dette yrket er. Samtidig har veien dit ikke alltid vært like godt tilrettelagt. Det er ikke utdanningens struktur som har gjort meg klar for yrket. Flere ganger har det føltes som om vi studenter må finne veien selv – i et system der kommunikasjon og forventninger ofte ikke henger sammen.

Dette gjelder spesielt vår siste praksisperiode – den som skal være en faglig fordypning, men som for mange har opplevdes som det motsatte. Det føles ikke som en utdanning med mennesker i sentrum. Det føles som en fabrikk.

Praksis uten plan

Denne avsluttende praksisperioden var ment å skille seg fra tidligere praksiser. Den skulle gi rom for faglig fordypning og gi innblikk i ledelse og organisering. Likevel erfarte flere av oss at praksisstedene i liten grad var informert om verken læringsmål eller innhold. Noen steder hadde det heller ikke blitt avklart hvem som skulle være veileder.

Som studenter har vi opplevd at formålet med fordypningspraksisen til tider har vært uklart. Det har ikke alltid vært lett å forstå om denne praksisperioden først og fremst er ment som en arena for faglig fordypning, eller om den også skal bidra til å møte behov i tjenestene. Når dette ikke er tydelig kommunisert, kan det oppstå usikkerhet rundt hvilken rolle vi faktisk har. Vi mener det er viktig å stille spørsmål ved hvordan studenter tas i bruk i fordypningspraksis – og å være åpne om hvem praksisen er til for.

Det som skulle vært en fordypning, ble ofte en repetisjon av førsteårsoppgaver – rutinearbeid og pleieoppgaver. Da jeg spurte avdelingsleder om å hospitere én dag, ble jeg tatt godt imot, men fikk samtidig høre at ingen studenter tidligere hadde bedt om det. Direktøren på avdelingen visste ikke engang hvorfor vi var der. Vi måtte forklare at læringsmålene inneholdt utvikling av ledelseskompetanse – noe som aldri hadde blitt formidlet til dem.

Sprikende informasjon

Samtidig har vi fått motstridende beskjeder fra universitetets faglærere. Én lærer sier én ting, en annen noe helt annet – om hvilke oppgaver som skal leveres, hva vi skal vektlegge, og hvordan vi skal vurderes. Resultatet er forvirring, ulik praksis og en opplevelse av at det ikke finnes en felles linje.

Det er vanskelig å vite hva som gjelder når informasjonen ikke er samkjørt. Og det er enda vanskeligere å utvikle seg faglig når man ikke vet hvilke forventninger man skal innfri.

En mer samordnet utdanningsplan for praksis ville skapt større forutsigbarhet, rettferdighet og trygghet – både for studentene og for praksisstedene.

Som kulltillitsvalgt hadde jeg tett kontakt med medstudenter gjennom hele perioden. I en spørreundersøkelse med 77 deltakere svarte:

• 49 prosent at veilederen deres var tilgjengelig
• 19 prosent at veilederen var syk
• 10 prosent hadde helsefagarbeidere som veiledere
• 2 prosent hadde veileder i permisjon
• 20 prosent gikk sammen med ansatte som ikke var tildelt veilederrollen

I tillegg har flere rapportert til meg at praksisstedet ikke hadde fått informasjon fra UiS. Sitater som «de vet ikke hva vi skal gjøre her» og «vi behandles som førsteårselever», går igjen. Noen fortalte at de ble møtt med skepsis etter at de forsøkte å ta opp utfordringer med veileder. Det tyder ikke på at praksis er rigget for fordypning.

Evaluering fører ikke til endring

Vi har gitt tilbakemeldinger. Både i praksis og på studiesamlinger. Men mange opplever at det ikke fører til noe. Det finnes evalueringsskjemaer, ja – men det føles mest som en formalitet. Det er ingen reell vilje til å lytte eller forbedre. Det som kunne vært levende og utviklende utdanning, oppleves rigid og lite interessert i studentenes stemmer.

Det er forståelig at UiS står i et press for å skaffe nok praksisplasser. I år ble antallet studenter sendt på utveksling til Tanzania og Kamerun økt – blant annet for å lette trykket på sykehjemmene. Mange av disse sykehjemmene gjør en stor innsats for å ta imot studenter. Men når plassene fylles uten at det følger med tydelig informasjon, opplæring og kapasitet, er det ikke til studentenes beste – og heller ikke til pasientenes.

I desember ble vi informert om at vi ikke lenger kunne påvirke hvilken type praksis vi ønsket oss. Et opprop med 175 underskrifter ble sendt til universitetet, med ønske om å beholde muligheten for faglig fordypning. Det ble ikke fulgt opp.

Feil premisser

I enkelte tilfeller har studenter blitt vurdert og bestått praksis før veilederen har gått ut i ferie – for så å måtte møte opp resten av perioden uten oppfølging. Når praksis ikke lenger inneholder veiledning, men består i å dekke opp turnus, handler det ikke om læring. Det handler om bemanning.

Dette gjør noe med hvordan vi oppfatter rollen vår. Det rokker ved tilliten til om praksis handler om utvikling – eller om vi bare er der for å holde driften i gang.

Sykepleieryrket handler om mennesker. Om å møte sårbarhet med trygghet, usikkerhet med faglig tyngde, og tidspress med verdighet. Men vi som utdanner oss til å ta på oss det ansvaret, blir selv møtt med utydelighet, taushet og et system som sjelden lytter tilbake.

Hvis målet er å utdanne trygge og kompetente sykepleiere, må det starte med å gi studentene strukturen og forutsigbarheten de trenger. Det krever ikke store ressurser – men det krever koordinering, tydelig informasjon og vilje til forbedring.

Vi sier fra, ikke fordi vi er vanskelige. Vi sier fra fordi vi ønsker å bli gode i det yrket vi har valgt. Det krever at noen lytter – og handler.

Et reelt innblikk i yrket

Forbedringspraksis er innført som en pilotordning, og det er forståelig at nye modeller må prøves ut og justeres underveis. Men når rammene er uklare, praksisstedene ikke har fått tilstrekkelig informasjon, og læringsmålene ikke er tydelige, blir det utfordrende å oppleve reell læring. Flere studenter sitter igjen med inntrykket av at begrepet «pilot» gir rom for lavere forventninger til kvalitet – uten at konsekvensene for oss tas fullt innover seg. Selv om dette er et prøveprosjekt, trenger vi et system som ivaretar studentrollen – også mens det prøves og feiles.

Hvordan skal flere ønske å jobbe på sykehjem dersom erfaringen vi får der, ikke oppleves som relevant, strukturert eller faglig utviklende? For å styrke rekrutteringen må praksisopplevelsen henge sammen med intensjonen – og gi et reelt innblikk i hva yrket kan være når det fungerer som best.