Overdreven pessimisme og svartmaling om Syria

8. desember ble det feiret at det var ett år siden Assad-familiens regime i Syria kollapset. Foto: Omar Sanadiki/AP/NTB

Når syrerne selv er håpefulle om fremtiden, bør vi andre unngå overdreven pessimisme og svartmaling.

Årsdagen for Assad-regimets fall har vært kommentert i det norske offentlige ordskiftet på en overraskende negativ måte. Både Klassekampen og Aftenposten har tegnet et dystert bilde av et land der skuffelsene, mistroen og tilbakeskrittene står i kø. Hvor berettiget er dette bildet?

Skal vi forstå Syria ett år etter revolusjonen, må vi forstå hvor landet kom fra. Det finnes ingen quick fix etter 50 års brutalt diktatur og 14 års borgerkrig. Når historien om Syria nå fortelles året etter Assad-regimets fall, kan det være grunn til å minne om at landet har klart seg bedre enn mange pessimister spådde.

Landet har ikke sunket ned i en ny borgerkrig. Syrerne er ikke lenger redde for å si hva de tenker. Selv om Syria er økonomisk i ruiner, er sanksjonene mot landet nå endelig opphevet.

Fryktet våpenkaos

Den største trusselen det nye regimet i Syria sto overfor etter maktovertagelsen for ett år siden, var våpenkaos og oppblussing av borgerkrigen. Dette inkluderte ikke bare restene etter det forrige regimet og væpnede minoritetsbaserte militser, men også radikale elementer blant de som hadde slåss på opprørernes side.

Samtidig var sistnevnte lettere å inkludere fordi de var enige om visjonen om et samlet Syria. Noe av det første den nye overgangsregjeringen gjorde, var å oppløse regjeringshæren og hasterekruttere nytt personell til de nye hær- og innenriksstyrker der de tidligere opprørsstyrkene inngikk. Dette var helt nødvendig, både for tilliten i befolkningen og for å unngå kuppforsøk.

Haster med et rettsoppgjør

Assad-regimet var ekstremt brutalt. Under borgerkrigen forsvant, ifølge Syrian Network for Human Rights, 177.000 personer, de aller fleste tatt av regimets sikkerhetsapparat uten at familien deres noen gang fikk vite hvor de ble av. Opptil en million mennesker var fengslet på politisk grunnlag under Assad-dynastiet. På nylige frigitte bilder av ca. 10.000 døde fanger, drept i fengsel, har 65 prosent synlige merker etter tortur. Enkelte skjebner er så grufulle at det er vanskelig å fatte.

Derfor haster det med å få på plass et rettsoppgjør. Mange ofre og etterlatte ønsker hevn. Det skal bare en liten gnist til for å utløse nye voldsspiraler. Og om Syria har unngått en ny borgerkrig, har de hatt sine voldsbølger. I mars organiserte militsgrupper med anslagsvis 5000 tidligere Assad-lojalister et massivt koordinert opprør i kystprovinsene. Over 200 soldater fra den nye regjeringen ble drept, flere av dem henrettet. I mobiliseringen som fulgte, strømmet titusenvis av væpnede sunnimuslimske menn til området, mange av dem på hevntokt, der de gikk fra dør til dør i alawitt landsbyer og drepte sivile. Nær 1500 mennesker ble drept.

Flere soldater fra den nye regjeringshæren deltok i ugjerningene, men regjeringen beordret umiddelbar granskning. I november startet den første rettssaken mot gjerningspersonene, som også inkluderer personell fra regjeringshæren.

Den største utfordringen det nye Syria står overfor, kommer imidlertid ikke fra opprørere som ønsker å overta statsmakten eller udisiplinerte soldater. Den kommer fra regionale og til dels minoritetsbaserte militsgrupper som ønsker mest mulig selvstyre, kanskje til og med uavhengighet.

Ca. en tredjedel av Syrias territorium kontrolleres av slike militsgrupper, og de er helt utenfor statsmaktens kontroll. Den største av disse er det kurdisk-dominerte selvstyret i nordøst. Men utsiktene til løsrivelse er små. Tyrkia vil aldri godta en kurdisk stat, og USA støtter intensjonsavtalen som er inngått mellom kurderne og Damaskus om sammenslåing og integrasjon.

Mer alvorlig

Slik sett er utfordringene knyttet til den drusiske minoriteten i sørøst mer alvorlig for de nye makthaverne. Den drusiske militsgruppen som kontrollerer Suwayda-provinsen, motsetter seg enhver integrering inn i den nye staten. Gruppen støttes av Israel, som invaderte Syria samtidig som Assad-regimet falt, og som nå okkuperer ca. 450 kvadratkilometer i sør, i tillegg til Golanhøydene, som har vært okkupert siden 1967.

I juli eskalerte en konflikt mellom druserne og arabiske stammegrupper i Suwayda. Israel krevde da at syriske sikkerhetsstyrker holdt seg unna og bombet likeså godt militærets hovedkvarter i Damaskus for å understreke budskapet. Først da USA grep inn, ble den israelske bombekampanjen innstilt.

Store overgrep ble likevel begått i Suwayda. De fleste drepte var drusere. Volden bidro like fullt til en avklaring. USA støtter et forent Syria med en sterk stat. Og en slik stat med fullt voldsmonopol er helt nødvendig. En demokratisk valgt folkeforsamling og uavhengige domstoler forblir irrelevante hvis det ikke finnes en stat til å implementere lovene.

Fra total mistillit til håp

Det trengs tid for å bygge det nye Syria. Det som like fullt gir håp for Syrias fremtid, er at de aller fleste syrere støtter det nye regimet. Fra nærmest total mistillit har nå syrerne troen både på styret og på sin fremtid, viser en meningsmåling i Foreign Affairs.

• 76 prosent sier at de tror at deres barn vil få bedre liv enn de selv har hatt
• 81 prosent sier de har tro på landets nye president
• 67 prosent at landets regjering er imøtekommende ovenfor folks behov
• 71 prosent har tillit til den nye hæren
• 73 prosent sier de nå har ytringsfrihet og en fri presse
• 67 prosent har tillit til domstolen

Et annet tegn på fremtidstro er at tre millioner syriske flyktninger og internt fordrevne har vendt tilbake til sine hjem. Dette inkluderer også minoriteter. Et av områdene med retur er til kristne landsbyer i Idlib. Dette er provinsen den islamistiske opprørsgruppen til landets president, Ahmad al-Shara, styrte fra 2017. Hva skjedde med de kristne i provinsen, spurte vi en kontakt i Syria. «Prestene og de kristne har vendt tilbake», svarte han. «Noen av husene var okkupert av fremmedkrigere, men regjeringen har fått evakuert disse og gitt husene tilbake til eierne. Kirkene i landsbyene rehabiliteres, og det har vært mange feiringer.»

Bør lytte

Når såpass mange syrere, inkludert medlemmer av minoritetene, er håpefulle om fremtiden, bør vi som utenforstående lytte og ikke gjøre overgangsperioden vanskeligere med overdreven pessimisme og svartmaling.