Overvåkerne

Uten et ord griper Roar sparkesykkelen som står lent mot veggen – og ruller ut i full fart.

På skjermen foran oss: en kvinne i Taxfreebutikken. To stykk ansiktsrens rett i vesken.

En butikkansatt har ringt inn. Noe stemmer ikke.

– Vi tror at hun ikke har betalt, sier Ferdinand Otto.

Vekterens blikk danser over skjermene, han zoomer inn, zoomer ut, spoler frem, spoler tilbake.

Kvinnen beveger seg mot gate D. Roar er i ferd med å ta henne igjen. Ikke for å konfrontere, men for å observere.

Skritt for skritt, spark for spark – helt diskret. Som en skygge på to hjul.

Med sparkesykkel som følgesvenn, glir Roar gjennom flyplassens pulserende åre, alltid på vakt for det neste uventede trekket.

Telefonen ringer.

– Falsk alarm, sier stemmen.

Kvinnen hadde betalt. Bare sett litt ekstra på varen etterpå.

Innenfor en anonym dør på Oslo Lufthavn ligger et rom de fleste reisende aldri får se.

Et rom med 18 skjermer, 80 kameraer og et kontinuerlig blikk på Norges mest travle handlegate.

Ikke bare de reisende på Gardermoen blir observert herfra. Kameraene viser også bilder fra flyplassene i Bergen, Stavanger, Trondheim og Sandefjord.

I sentrum av dette kontrollrommet:

Ferdinand Otto Kaltenborn (51) og Roar Myhrer (65). Makkere i over 20 år.

De er vektere av yrke, men kaller seg tyvefangere.

Ferdinand Otto kalles bare «F.O» på Gardermoen.

Hver dag er de vitne til menneskelig atferd i all variasjon.

– Vi har sett alt fra menn i dress som plutselig slår lens i butikkhjørnet, til barn som detter ut av taxfree-trillevogner, sier «F.O».

Mesteparten av tiden er det stille.

Men når kameraene stilles inn på rett sted, i rett sekund og blikket følger med, begynner jakten.

Etter flere år i bransjen har Roar Myhrer trent opp et blikk som observerer alt litt utenom det vanlige.

Tyveristatistikken på Gardermoen går i bølger, forklarer Roar.

– Noen dager tar vi ingen. Andre dager er det helt Texas på taxfree.

Nå i sommermånedene er flyplassen på sitt mest travle.

– Man skulle tro det var høysesong for tyverier, sier «F.O».

Men det er det ikke. Ifølge Roar handler det om reisefølge:

– Folk skjerper seg når de reiser med familien.

«F. O» og Roar er nokså sikre på at nettopp familieturer er grunnen til at tyveri-tallene går ned om sommeren, selv om antall reisende går opp.

Ifølge Travel Retail Norge anmelder teamet rundt 500 tyverier i året.

– Aldersspennet vårt for potensielle tyver går fra 12 til 94 år, sier Roar lurt.

Når man tenker på butikktyver, danner det seg gjerne et bilde i hodet. Men det sikkerhetsteamet på Gardermoen ser, er langt mer sammensatt.

– Den typiske tyven finnes ikke, sier tyvefangerne.

– Vi har sett businessmenn med slips, flykapteiner, kjendiser, besteforeldre, sier Roar.

Likevel, det mest overraskende er ikke det store aldersspennet, men hvem som velger å stjele.

– 99 prosent av tyvene ville du trodd var hederlige mennesker, sier «F.O».

Sikkerhetsteamet har møtt personer fra alle samfunnslag.

– Vi hanker inn folk fra alle yrker. Visittkortmappa vår er fylt opp. Det er også mange kjente navn som har vært innom oss. Det sier litt om hvor bredt dette fenomenet går, sier «F.O».

En historie som har satt spor, handler om en lege som ble tatt for tyveri flere ganger. En såkalt gjenganger.

Men etter å ha fått hjelp med sine egne problemer, kom vedkommende tilbake med kake og brodert gave som takk:

Broderiet har nå fått hedersplass på veggen.

– Det er én i året, kanskje, som treffer oss i hjertet, sier «F.O».

Roar er enig.

– Resten av folkene havner her på grunn av ren egoisme, tror han.

– De har lyst på fine ting uten å betale for seg.

Blant hundrevis av tyver som tas hvert år, er det noen som kommer tilbake – igjen og igjen.

– Både turister, pendlere og enkelte som har vært i en vanskelig livssituasjon, forteller «F.O».

Og mange av disse gjengangerne har faste rutiner.

– De kommer tilbake etter faste intervaller. Vi lærer oss rytmene deres, sier han.

Men det finnes også lysere historier.

Sikkerhetssjefen forteller om flere som har ringt og sagt at de har fått behandling, gjort opp med politiet, og bare vil si takk.

– En av dem kom med rekesmørbrød og ville beklage, forteller Roar.

Disse menneskelige møtene minner sikkerhetsteamet om at det bak enhver hendelse er et menneske med sin egen historie.

– Vi er ikke uten følelser, men vi er nødt til å ha en form for distanse. Dette er jobben vår.

Roar innrømmer at dagene består av mye internhumor samtidig som de følger med på skjermene.

Når «F.O» og Roar oppdager et mulig tyveri, lar de det skje. De filmer. Følger etter. Lar gjerningspersonen pakke om, gå, forsvinne mot gate.

– Det handler om bevis. Vi skal kunne vise at det var bevisst, sier Roar.

Samtidig unngår de konfrontasjoner i butikkene.

– Det er ikke mange steder å rømme når du er bak sikkerhetskontrollen.

Hvor plasseres hendene? Hva gikk i vesken? Hvordan beveger personen seg? Roar og «F.O» er alltid på vakt for å få med seg detaljene.

Ansiktsgjenkjenning er ikke tillatt i Norge fordi det regnes som sensitive personopplysningerpersonopplysningerAnsiktsgjenkjenning regnes som biometriske data, som ifølge EUs personvernforordning (GDPR) er sensitive personopplysninger. .

Ja, det ville hjulpet sikkerhetsteamet med å fakke tyver. Men lovverket sier at kostnaden for personvernet er for høy.

I stedet lagrer «F.O» og Roar bilder og videoer av gjerningspersoner.

Når noen med samme signalement dukker opp på flyplassen, tar de bildene sine frem.

De er blitt gode på å huske ansikter. Mønstre. Bevegelser.

Samtidig har de så vidt begynt å teste ut KI-løsninger for bevegelsesmønstre.

– Det er i tidlig fase, sier Roar.

For å bevege seg raskest mulig mellom de ulike sikkerhetskameraene bruker Roar og «F.O» denne styrepinnen.

Derfor forholder de seg foreløpig til den sikreste arbeidsmetoden: Det åpne blikket.

Men, de har investert i noe litt utenom det vanlige. De har lydløse kjøretøy som gjør det enkelt å forfølge mistenkte gjennom flyplassen.

Og sparkesyklene er hyppig i bruk.

– De er inntjent for lengst, sier han og smiler.

Håndjernet henger pent på plass. Dette brukes sjelden, men i fjor var det plutselig nødvendig for første gang på over 15 år.

En beruset mann hadde stjålet, drukket alkohol fra taxfree og truet ansatte.

«F. O» og en kollega fant ham på en av barene.

Da han så dem, tok det ikke lang tid før han gikk rett i angrep.

De fikk lagt ham i bakken og politiet kom raskt.

Men ofte må teamet klare seg alene.

De har nemlig ikke utvidede fullmakter. Riktignok har de – som vektere – tillatelse til å ta i bruk håndjern. Men bruken er begrenset til selvbeskyttelse.

Som en slags påminnelse henger håndjernet lett tilgjengelig – klar for å bli tatt med ut.

En mann, forsinket fra London, kom synlig beruset vaggende inn på taxfree for et par år siden. Han gikk bort til en parfymehylle. Åpnet glidelåsen. Og tisset.

– Midt blant Chanel-duftene, sier Roar mens «F.O» flirer godt rett ved siden av.

Men, mannen ble kun observert på sikkerhetskameraene og ble ikke tatt på stedet.

Roar og «F.O» hadde hele tiden en følelse av at det var noe kjent med mannen.

Sjokket ble derfor stort da han senere ble identifisert – helt tilfeldig – da en av kollegaene i sikkerhetsteamet så ham spasere forbi vinduet sitt hjemme i nabolaget.

Kollegaen fulgte etter, fikk tak i navnet hans, og teamet tok raskt kontakt.

– Mannen var betydelig flau og gjorde opp for seg samme dag, sier Roar.

– Det kostet 20 000 å rydde opp – produktene måtte kastes, hyllene vaskes, tepper byttes, sier «F.O».

Boten tilsvarte en erstatning, pluss litt til, forteller han.

Roar viser hvordan han må reagere hvis gjerningspersonen blir voldelig. Heldigvis skjer det svært sjeldent. Han forteller at de fleste ser ned i bakken, er skamfulle og flaue.

Midt i intervjuet blir praten avbrutt av flere telefoner. En kassetransaksjon som ikke gikk gjennom. En person med gjenkjennelige manerer.

Har noen tatt av en prislapp? La noen en vare i sekken?

Alt koordineres raskt, effektivt og tydelig. Det er ikke rom for noe snikksnakk.

Dette gir puls til det de driver med.

Telefonen ringer igjen. «F.O» skvetter til og svarer med en gang.

En ansatt på taxfree lurer på om noen kanskje har stjålet noen solbriller. Det er flere hull i utstillingsveggen.

«F. O» spoler frem og tilbake flere ganger og konkluderer med at det har vært hull der hele dagen. Ikke noe mistenksomt her.

– Det tok ni måneder etter Moxnes´ famøse hendelse før noen stjal solbriller igjen, sier «F.O».

Roar følger opp:

– Det ble en stor nedgang på den fronten, for å si det mildt.