Pakistanske TV-serier gjør det norske debatter ikke får til

Pakistanske TV-serier tar opp mange vanskelige emner og treffer millioner av seere i Sør-Asia og i diasporaen. Her er et hverdagsbilde fra Rawalpindi, ikke så langt fra hovedstaden Islamabad. Foto: Asim Hafeez, Reuters / NTB

Jeg har gitt enkelte pasienter en uvanlig hjemmeoppgave: Se en pakistansk TV-serie.

Hvorfor klarer pakistanske TV-serier å ta opp temaer som voldtekt, sosial kontroll og maktmisbruk og likevel få millioner av seere til å bli værende, lytte og reflektere – mens lignende temaer i norsk offentlighet ofte ender i fastlåste fronter?

Jeg har gitt enkelte pasienter en uvanlig hjemmeoppgave: Se en pakistansk TV-serie.

Serier som «Parizaad», «Kafeel» og «Pamaal» tar opp temaer som selvoppofrende maskulinitet, kvinnens egenverd og selvstendighet. I terapirommet viser det seg å være effektivt.

Forsvaret senkes

Når pasienter følger karakterer som strever med skam, lojalitet eller utenforskap, skjer det noe med hvordan de begynner å snakke. Samtalen starter med karakteren, men glir gradvis over i egne erfaringer. Det som er vanskelig å si direkte, får en indirekte inngang. I psykologien kalles det eksternalisering: Når noe plasseres utenfor en selv, blir det lettere å utforske. Forsvaret senkes, og refleksjonen åpner seg.

Den samme mekanismen ser vi utenfor terapirommet, i hvordan mennesker møter kritikk og betente temaer. Og det er nettopp her pakistanske TV-serier treffer noe vesentlig.

Seriene når millioner av seere, både i Sør-Asia og i diasporaen. De har en sterk tradisjon for sosial realisme og samfunnskritikk, og fungerer som en kulturell arena der vanskelige temaer ikke bare vises, men bearbeides. De endrer ikke samfunn over natten, men flytter grensene for hva som kan sies. De gjør det mulig å snakke om det som tidligere var taust, som er en forutsetning for endring.

Publikum møter ikke bare romantikk og intriger, men historier som tar opp krevende temaer: seksuell trakassering, religiøst maktmisbruk, oppdragelse, generasjonskonflikter, digital utnyttelse, voldtekt, sosial kontroll, trafficking og overgrep mot barn.

Når millioner følger slike historier med engasjement, sier det noe vi sjelden snakker om: at mennesker ikke nødvendigvis er motvillige til kritikk, men til måten den formidles på.

Sammensatte mennesker

En viktig forklaring ligger i hvordan historiene er bygget. Karakterene har dybde og kompleksitet. De fremstilles ikke som problemer, men som mennesker med motsetninger, svakheter og verdighet. Publikum får tid til å forstå dem før de blir utfordret.

Dette står i kontrast til mye av den offentlige debatten om minoritetsspørsmål i Norge. Temaene er viktige og løftes tydelig, men ofte på en måte som får folk til å føle seg angrepet fremfor forstått. Resultatet blir sterke reaksjoner, forsvar og lite reell bevegelse. Samtalen stopper opp.

Tydelighet er ikke nok. Det avgjørende er hva man ønsker å oppnå. Hvis målet er oppmerksomhet, kan en konfronterende stil fungere. Men hvis målet er refleksjon og endring, er det langt mer krevende. For da handler det ikke bare om argumenter, men om identitet, lojalitet og tilhørighet. Når dette oppleves truet, går mennesker i forsvar.

Pakistanske TV-serier viser en annen tilnærming. De bygger forståelse før de introduserer kritikk. Publikum får leve seg inn i situasjonene, kjenne på spenningene og gradvis erkjenne det problematiske. Kritikken oppstår innenfra, ikke utenfra, og det påvirker hvordan den tas imot.

Selv om en debattant ikke har tilgang til lange fortellinger, er prinsippet overførbart. Man kan starte med en situasjon eller et dilemma, bygge gjenkjennelse og deretter utfordre. Ikke gi svaret før leseren forstår hva som står på spill.

Respektfull kritikk

For mange som tar opp vanskelige temaer i egne miljøer, oppstår et paradoks: Jo viktigere temaet er, desto større er risikoen for å bli avvist av dem man ønsker å nå. Noen ganger får kritikken en form som skaper avstand, der man fremstår som unntaket som har lykkes, mens problemet legges hos de andre. Da mister man tillit i eget miljø, selv om man anerkjennes av majoriteten.

Pakistanske TV-serier viser at det finnes en annen vei. De demonstrerer hvordan kritikk kan formidles på en måte som både utfordrer og oppleves som gjenkjennelig og respektfull.

I en tid preget av polarisering er dette en viktig påminnelse: Mennesker avviser sjelden et budskap fordi det er feil. Ofte handler det om hvordan det oppleves. Når noe kjennes som et angrep, går vi i forsvar, og refleksjonen stopper.

Dette vet vi fra terapirommet. Pakistanske TV-serier har mestret det.

Spørsmålet er om vi er villige til å lære av det.