Pål Friis har et viktig budskap

For meg virker det som om det er systemene som er mer i fokus enn pasientvirksomheten. Et stort tankekors at vi aldri noensinne har brukt så mye penger på sykehussektoren, mens det fortsatt ropes om krise, i hele sektoren. Hvordan havnet vi der?

Tja det er nok mange faktorer, men jeg tenker at det kanskje er en faktor som stikker seg ut, nemlig våre krav til sektoren. Krav om at alle ansatte har fokus på å være perfekte, nærmest ufeilbarlige, og vi pasienter stiller krav til at vi nesten skal leve evig, og med minst mulig ubehag uansett diagnose, alder eller egen innsats.

Åpen

Så da blir det vel sånn at ledelsen trenger stadige flere å dele ansvaret med, fordi de ikke er så ufeilbarlige, og pasienter, politikere og folk flest krever mer penger, pasientforeninger, erstatninger og klageorgan. Medias rolle er å skrive velvillig om alle feil og mangler i det vide og det breie.

Men blir det bedre av dette tro? Nei, jeg er enig med deg, Pål. Vi må nok tenke nytt, igjen.

Vi må ta innover oss at vi fremover vil mangle enda flere leger, pleiere, og rimelige medisiner i hele pasientforløpet.

Vi pasienter må innse at vi må reise til resurssentrene og ikke kreve at de kommer til oss, for at alle kan bli møtt.

Likedan må vi akseptere at alt ikke bør behandles, og innse at vi er dødelige og i forfall i deler av livet.

Fagfolkene må slippe å bli belemret med masse unødig dokumentasjonshysteri, slik at de kan ha fokus på sitt fag. En må selvsagt tilstrebe best mulig behandling, men bruke ressursene på å støtte fagfolkene i sin utførelse med best mulig utstyr og assistanse, ikke finne en syndebukk når noe ikke går etter plan og intensjon.

Lederne må være gode på ledelse innen sitt område, slik at de tilrettelegger for maksimal vellykket produksjon.

Politikerne og velgerne må akseptere at ingen er ufeilbarlige, men at organisasjonen må ha klare linjer på hvor ansvaret er og hva ansvaret innebærer. Politikere må også ta avgjørelser som står seg over tid, med bredest mulig konsensus som innebærer at de legger til rette, og tar ansvar for den faktiske ressurssituasjonen og ikke love behandling for alt og alle nærmest inne i privathjemmet, og uansett prognose.

Åpen

Det siste er nok det vanskeligste, for både velgere og politikere vil helst si ja til alt og alle.

Men jeg er enig i at denne floken løses ikke ved konsulenthjelp. Det er bare enda et byråkratisk fordyrende mellomledd. Det løses heller ikke med ytterligere utredninger med nye fancy modeller.

Det løses ved at en tar innover seg at vi har et politisk og administrativt system, som må samsnakke og finne felles plattform.

De som har ansvar må ta ansvar, fagfolkene er de viktigste ressursene sammen med utstyr og kvalitative utrustede kompetansesentre, i tett dialog med ditto robuste kommuner. Fokus er at pasientene blir sett, hørt og hjulpet i best mulig grad. Ledelsesnivåene må finne ut hvordan de kan innfri dette ved samsnakking med god takhøyde, aktiv lytting og så beslutningstaking. Og vi velgerne må akseptere at vi ikke alltid selv vet hva som er best.