Politikerforakt kan også bli selvpåført

Det er ikke bare lett å være politiker. Hets, sjikane og trusler er et økende problem. Stormen i sosiale medier kan være nådeløs. Mange kvier seg for å ta politiske verv.

Det er et problem for demokratiet, og dermed et problem for oss alle.

Men man kan lure på om de noen gang ser seg i speilet og spør seg om de ikke selv bidrar til politikerforakt?

For det er litt for mange tilfeller som gjør at folk med rette kan miste tillit. En fellesnevner er saker der man med et pennestrøk endrer rammevilkår for folk og næringsliv, gir lovendringer tilbakevirkende kraft eller er rene omkamper.

Typiske saker som trenger forutsigbarhet.

Det er åpenbart fristende å gjøre Stad skipstunnel til et symbol på henholdsvis sløsing eller Oslo-arroganse. For lokalsamfunn der folk allerede har flyttet fra hus og hjem for å gi plass til den unike tunnelen, er det neppe like morsomt at prosjektet spretter inn og ut av budsjettene som en pingpongball.

Når politikerne nok en gang redder Stad skipstunnell, bør de føle seg trygge på at dette er en beslutning som står seg.

Det er en mager trøst at Stad-samfunnet ikke er de eneste som jevnlig har feiret med kake, for så å bli skuffet.

Melkøya har for lengst blitt en symbolsak som går langt utover sakens realiteter. For mange er gassanlegget utenfor Hammerfest selve bildet på misforstått klimapolitikk og kraftmangel i nord. Her har politikere fra mange parti ønsket å ta tilbake tillatelser som er gitt, lenge etter at prosjektet er påbegynt og millionene har rullet.

At det ikke skjedde, skyldes at SV fikk kalde føtter i siste runde.

Både Helseplattformen og inngåtte kontrakter på rehabilitering, er andre saker Stortinget har klødd i fingrene etter å reversere.

Et åpenbart eksempel på politisk håndverk på sitt verste, er skatten folk enten elsker eller hater, nemlig lakseskatten.

Der noen ser griske rikinger som ødelegger naturen, blir de i mange lokalsamfunn ansett som viktige samfunnsbyggere.

Beskyldningene hagler friskt begge veier. Tilhengerne av lakseskatt omtales som virkelighetsfjerne kommentatorer i hovedstaden, mens kritikerne stemples som nyttige idioter for lobbyister og rike laksebaroner.

Men uavhengig av om man mener skatten er berettiget eller ei, fortjener også laksenæringa større forutsigbarhet.

Skatten dukket opp som troll i eske da Ap og Sp satt i regjering. Til stor overraskelse, ikke minst på deres egne ordførere. Høyre har i tydelige ordelag kritisert regjeringa for å påføre næringslivet uforutsigbarhet og skattesjokk.

Som finansminister ble plutselig Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum lakseskattens største forkjemper. Uansett hvor mye lobbypenger de bruker i Oslo, så kommer dette til å skje, uttalte han da. Han innførte blant annet normprisråd, for å kunne beregne en teoretisk verdi på laksen.

Å si at normprisrådet har vært upopulært i bransjen, vil være en underdrivelse. Nå er de bønnhørt. Eller fått betalt for (lobby) innsatsen, alt etter øynene som ser. Forrige uke gikk Sp sammen med høyre-partiene for å skrote hele ordningen.

Lakseskatten har allerede krympet fra milliarder til smuler, og nå mener flere eksperter at dette vil uthule lakseskatten som den var tenkt. Nå er det plutselig Vedum som får i rekyl at politikerne er i lomma på næringa og «lar lakselobbyen diktere skatten».

Det er ikke lett å holde styr på alle posisjonene politikerne inntar.

Derfor er det også mange som klør seg i øynene av at Høyre vil sette havvindsatsingen på pause. Partiet har tidligere vært ivrige pådrivere for å bygge ut mer havvind raskere, og Nikolai Astrup har beskyldt regjeringa for å «bevege seg i sneglefart på havvind-fronten».

Den samme Astrup sier nå at de bare vil kvalitetssikre pengebruken, og får flertall takket være havvindmotstanderne i Frp og Rødt. Men både næringslivet og Høyres egne politikere på Vestlandskysten mener Høyre bidrar til uforutsigbarhet og forsinkelser.

De frykter at havvind på sikt vil dele skjebne med batterifabrikker, vindkraft og andre «grønne industrieventyr»: Gå fra honnørord til skjellsord i politikernes ordbok.

Arbeiderpartiet fikk erfare på den vonde måten at det er kostbart, både i tillit og i kroner, å løpe fra løfter. Løgner og halvsannheter om gratis ferger og studiestøtte er fortsatt noe som henger ved partiet. Fordi det faktisk berører folks livsvalg, er dette mindre ærerikt enn «vanlig valgflesk».

For politikere er det en ærlig, og noen ganger nødvendig sak å endre mening. Tidene skifter. Det som var riktig i går, er ikke nødvendigvis riktig i dag. Noen ganger kan det til og med være helt nødvendig å trykke på nødbremsen.

I alle disse tilfellene vil nok politikere fra vekslende partier påberope seg å handle i en slags politisk nødverge. Det vil også variere hvem som er helten og hvem som er skurken i historien. Alt etter hva man selv mener.

Men det går en hårfin balanse mellom å justere politikken og snu kappa etter vinden.

Med en svak regjering og mange skiftende flertall, er det lett å mistenke at opportunismen kan ta overhånd. Det koster lite å løpe fra gamle standpunkt, og fristende å påføre andre nederlag.

Hvem som vinner på alle krumspringene, er ikke alltid lett å se.

Men det er politikken i stort som taper dersom tilliten forvitrer.