«Pose og sekk»-mantraet om det grønne skiftet

GJESTEKOMMENTAR: De politiske føringene har dels bygget på et feilaktig premiss om at statlige grønne investeringer gir oss i pose og sekk: lønnsomhet og utslippskutt samtidig.

Ole Kvadsheim mener de politiske føringene Nysnø har fått, ikke henger på greip. På bildet Nysnøs administrerende direktør Siri Kalvig.

Det statlige investeringsselskapet Nysnø ligger an til å tape flere hundre millioner av statens penger på sine investeringer i norske grønne oppstartsselskaper. Oljefondet har i samme periode tapt stort (ned 10 prosent i 2024) på sine investeringer i grønn infrastruktur i utlandet (landvind-, havvind- og solparker).

Det er mye som skiller Nysnø og NBIM, som forvalter oljefondet. Men det er også noen fellesnevnere mellom de to som gjør dem interessante å sammenligne. Nysnø og NBIM har begge blitt satt av politikerne til å bidra til det grønne skiftet gjennom å investere offentlige penger i grønne prosjekter. De politiske føringene har dels bygget på et feilaktig premiss om at statlige grønne investeringer gir oss i pose og sekk: lønnsomhet og utslippskutt samtidig.

Lønnsomme klimainvesteringer?

Helstatlige Nysnø er satt til å investere offentlige penger i tidligfase-klimateknologiselskaper. Målet med institusjonen er ikke helt enkelt å forstå seg på. På den ene siden er Nysnøs samfunnsoppdrag å kutte utslipp. Det skal de oppnå gjennom å bidra til at norske vekstselskaper innen klimateknologi lykkes kommersielt. Verktøyet deres er å bidra med risikokapital til disse selskapene.

På den andre siden skal Nysnø-investeringene ikke fungere som en subsidiering. Investeringsfondet skal kun investere i selskaper som ville hatt livets rett, uavhengig av om staten gikk inn med penger eller ikke. Nysnø skal altså ikke holde grønne selskaper kunstig i live gjennom sine investeringer. Investeringsfondet skal oppføre seg som en mer eller mindre kommersiell aktør og investere pengene våre på en slik måte at de gir en minst like høy forventet avkastning som de ville hatt andre steder. Med et negativt driftsresultat (om enn urealisert) i 2024 på 357 millioner kroner kan vi trygt si at Nysnø er ganske langt unna å være lønnsomt.

Målene er i konflikt med hverandre

Nysnø begrunnes altså delvis med at det vil være lønnsomt, og delvis med at investeringene vil gi flere grønne selskaper. De to narrativene henger ikke på greip med hverandre. For at offentlige investeringer i spesifikke selskaper skal kutte utslipp (sammenlignet med en tenkt situasjon uten klimapolitikk) må investeringene på en eller annen måte føre til at selskaper, som ellers ikke ville overlevd, overlever. Da kan man få utslippskutt, men prisen man betaler er en noe lavere forventet avkastning på de offentlige investeringene.

Men ifølge Nysnøs mandat skal de ikke holde selskaper kunstig i live. Om det stemmer at Nysnø ikke på noen måte velger ut vinnerbedrifter, er det vanskelig å se hvordan Nysnø-pengene i realiteten bidrar til utslippskutt.

Det er rimelig å tenke at et investeringsselskap som er pålagt en politisk restriksjon, for eksempel av typen «bidra til at denne spesifikke typen bedrifter blomstrer», over tid vil ha en lavere avkastning relativt til risiko enn et investeringsselskap som ikke er underlagt slike restriksjoner.

NBIM

I 2014 ble NBIM, som forvalter oljepengene våre, bedt om å vurdere hva som ville bli konsekvensen av å legge lignende politiske føringer for oljefondet. Svaret deres var den gang, forutsigbart nok, at fondet ville få en lavere forventet avkastning relativt til risiko, dersom politikerne bestemte at en større andel av fondet skulle investeres i klimaprosjekter. Å pålegge oljefondet politiske mål har en pris. På samme måte som for Nysnø.

Disse miljørelaterte mandatene har med årene økt i omfang, og siden 2021 har målet vært at mellom 30 og 120 milliarder skal settes av til klimainvesteringer (infrastruktur for fornybar energi). Mens fondet ellers har gått som det griner, var avkastningen på disse investeringene minus 10 prosent i 2024.

Gi oljefondet til Nysnø?

På et viktig punkt er NBIM sine klimainvesteringer mer problematiske enn Nysnø sine. Når vi pålegger oljefondet å gjøre en spesifikk type investeringer, som trekker ned den forventede avkastningen, så er det i praksis oljepengebruk, som ikke fanges opp av handlingsregelen. Å bruke oljefondet politisk, på en måte som gjør at det vokser saktere, er i prinsippet det samme som å ta penger ut av fondet. Det er en viktig grunn til at vi ellers nøyer oss med å bestemme hva fondet ikke skal investere i, heller enn å bestemme hva det skal investeres i.

Dersom politikerne er fast bestemt på at staten skal investere oljepengene våre i klimaprosjekter, ville det vært mer ryddig å først ta dem ut av oljefondet, og deretter overføre dem til et fond som kan bruke dem på disse prosjektene.

Vi kunne for eksempel opprettet et «Nysnø-utland», som kunne tatt over forvaltningen av oljefondets klimainvesteringer, etter at pengene hadde tatt turen om statsbudsjettet. Det ville synliggjort ressursbruken knyttet til investeringene, og dermed tydeliggjort at prioritering av prosjekter som Nysnø gjør at vi får mindre av noe annet, det være seg skattekutt eller statlig finansiert tannhelse.