Problemet er ikke negative SUS-saker. Problemet er at de er sanne

DEBATT: Jeg blir oppgitt over SUS-prosjektets påfallende behov for å forklare seg.

Å be om færre kritiske SUS-saker i media, er som å pisse de som jobber på gulvet, skriver tidligere sykepleier i akuttmottak, Harald Armand Julseth.

Det har kommet svar på kritikk, presiseringer av presiseringer, og nå et debattinnlegg som mener media bør roe ned med krisesaker. For meg kjennes det som om toppen er nådd. Ikke fordi alt er elendig, og ikke fordi ingenting fungerer, men fordi fokuset nok en gang flyttes bort fra det ansatte faktisk står i, og over på behovet for å forsvare prosjektet og seg selv.

Det som gjør dette ekstra vanskelig å lese, er at debattinnlegget blant andre er skrevet av en sykepleier. En som burde vite hvordan arbeidshverdagen faktisk ser ut på gulvet. Da er det vanskelig ikke å lure på om hun har glemt hva vi faktisk gjør der ute, eller om hun er blitt så farget av et system uten fotfeste i praksis at hun ikke lenger kjenner det igjen.

Erfaring gir autoritet

At innlegget i tillegg støttes av prosjektledere, fagsjefer og konsulenter, gjør ikke budskapet tyngre. Det gjør bare avstanden tydeligere. For autoritet i helsetjenesten kommer ikke av titler og lange signaturlister. Den kommer av erfaring.

Jeg trenger ikke å samle prosjektgrupper for å gi dette tyngde. Jeg regner med at de nærmere 3000 sykepleierne på SUS som står i turnus, nattevakter og helger, allerede representerer et ganske tydelig svar. Det er der virkeligheten testes. Ikke i prosjektrom, og ikke nederst i et debattinnlegg.

For dette er ikke et kommunikasjonsproblem. Det er et hverdagsproblem. Et gulvproblem. Når sto de sist på en nattevakt og tørka spy? Når sto de med for få folk, for mange pasienter og et system som ikke henger sammen, men som likevel bare må fungere fordi pasientene er der uansett?

Det er ikke de bak en pc på et blankpolert kontor som kjenner dette på kroppen. Det er folk på gulvet. De som holder driften i gang med ekstra vakter, korte pauser og galgenhumor, litt for mørk humor kanskje, men den kommer ikke av ingenting. Jeg har vært der selv, i akuttmottak. Jeg vet hvordan det er når tempoet aldri slipper taket, når man alltid ligger litt bak, og når det kjennes som man svikter, selv om man løper så fort man kan. Når ansatte varsler, er det ikke fordi de vil lage dårlig stemning eller skade et omdømme. Det er fordi de har holdt ut lenge. Kanskje litt for lenge. Og når media skriver om det, er det ikke krisemaksimering. Det er bare virkelighet.

Gå litt i dere selv?

Derfor treffer det så dårlig når prosjektet nå ber om færre kritiske saker. Det oppleves ikke som balanse. Det oppleves som mer pissing på ansatte som allerede går i kne. Som om problemet er at folk snakker om det, ikke at det faktisk skjer. Kanskje alle som har så stort behov for å forsvare egen rolle, eget prosjekt og eget ettermæle burde stoppe litt opp, gå litt i seg selv og faktisk lytte. For problemet er ikke overskriftene. Problemet er at de er sanne. På gulvet har vi lært oss å rydde opp etter systemer som ikke fungerer. Det er vi som tørker opp søl, dekker opp hull og får hverdagen til å gå rundt, selv når rammene svikter. Men det burde ikke være vår jobb å rydde opp etter dem som nekter å innrømme at de har feilet.