Problemet med antisemittisme er størst blant de nye aktivistene

Mange går langt over streken og ikke klarer å skille mellom noe som helst, skriver Mats Tangestuen om den økende antisemittismen. Foto: Jan Tomas Espedal

Det er først og fremst fra nye aktivister jeg frykter at vi etter angrepet i Australia vil kunne høre: «De kan egentlig bare skylde seg selv, disse jødene.»

Etter angrepet på det jødiske samfunnet i Australia er det naturlig å tenke på sikkerhetssituasjonen her hjemme også. I Norge har landets to synagoger, den jødiske barnehagen i Oslo og det jødiske aldershjemmet hatt væpnet politibeskyttelse i mange år. Fra november 2023 har min gamle arbeidsplass, Jødisk Museum i Oslo, hatt væpnet politi på plass i åpningstiden og ved arrangementer. Ingen andre museer i Norge, med unntak av Jødisk Museum Trondheim, har behov for et slikt sikkerhetsoppbud.

Selv om synagogen i Oslo ble beskutt med automatgevær allerede i 2006, har jeg i mange år forsøkt å argumentere for nødvendigheten av å ha væpnet politi på Jødisk Museum i Oslo. Det har ikke alltid vært lett å forklare ulike aktører at ekstremister kan angripe alt de oppfatter som jødisk, uavhengig av hvilken tilknytning menneskene eller institusjonene har til en konflikt eller krig langt unna Norge.

Da det jødiske museet i Brussel ble angrepet i 2014, ble alvoret forstått en stund – og så glemt. Da synagogen i København ble angrepet i 2015, ble det også forstått, men bare i en kort periode.

Det er ikke antisemittisme å kritisere Israel på samme måte som andre land kritiseres. Likevel vil de som evner å se hva som foregår i kommentarfeltene nå, forstå at altfor mange går langt over streken og ikke klarer å skille mellom noe som helst. I 2024 ble jødiske kvinner jaget ut av 8. mars-toget med taktfaste rop om «ingen sionister i våre gater!». Alarmen burde ha gått allerede da.

Da jøder markerte årsdagen for 7. oktober-angrepet på Eidsvolls plass i 2024, ble de omringet av delvis maskerte demonstranter som holdt opp røde trekanter. Trekantene symboliserer at de man demonstrerer mot – i dette tilfellet stort sett jødiske nordmenn – er lovlige mål. Symbolene benyttes i videoer Hamas publiserer, der israelske soldater angripes. Når demonstranter roper «globalize the intifada», får vi til slutt angrep på helt uskyldige sivile, slik som i Australia, der de drepte og de mange sårede kun var mål på grunn av sin jødiske identitet.

I sommer deltok jeg på konferansen «Jewish Museum and Democracy» i Paris. Økt antisemittisme og sikkerhetssituasjonen for europeiske museer var selvsagt også temaer på konferansen. En belgisk museumsansatt pekte på noe jeg mener vi også har sett tendenser til i Norge. Han hevdet at aktivister som har kjempet for palestinernes rettigheter i mange år, ofte ikke er hovedproblemet. De krysser sjeldnere grensen til antisemittisme og klarer i større grad å skille mellom staten Israel og personer med jødisk identitet i helt andre land.

Problemet er størst blant de nye aktivistene, hevdet han – de som tok på seg palestinaskjerf først etter 7. oktober 2023 og plutselig omfavnet en sak de aldri hadde engasjert seg særlig i tidligere. Det gjelder dem som naturlig nok ble oppriktig opprørt over TV-bilder av drepte barn og enorme sivile tap i en brutal krig, men også dem som først og fremst kastet seg på en ny trend, eller som kanskje bare grep muligheten til å hate i flokk.

I denne høyst uensartede gruppen mangler mange både kontekst og erfaring til å skille mellom en stat langt unna og jøder i Europa eller USA, ifølge belgieren. Min tidligere kollega Kjetil Braut-Simonsen fant lignende mønstre i sin analyse av debatten om Libanon-krigen i 1982.

Nå skal det sies at det var erfarne Palestina-aktivister som var med på å kaste jøder ut av 8. mars-toget i 2024. Likevel er det først og fremst fra rekkene av disse nye aktivistene jeg frykter vi nå vil kunne høre – etter angrepet i Australia –: «De kan egentlig bare skylde seg selv, disse jødene.»

Aftenposten har fått publisere dette innlegget, som først ble publisert på Tangestuens Facebook-side.