Professoren som betviler Butsja

Trolig er ingen enkeltepisode i den elleve år lange krigen grundigere dokumentert enn okkupasjonen av Butsja, skriver Aage Borchgrevink. Foto: Jan T. Espedal

Kan en forsker, som følger Russlands krig mot Ukraina tett, i god tro trekke massakren i Butsja i tvil?

Problemet med Glenn Diesen er ikke hans meninger eller holdninger, men at han bryter med grunnleggende normer for etterrettelighet og redelighet.

Overgrepene i den lille byen Butsja utenfor Kyiv er blitt selve symbolet på russisk terror. Men ikke alle er overbevist. Professor Glenn Diesen ved universitetet i Sørøst-Norge er blitt kjendis over natten som kandidat for partiet Fred og Rettferdighet (FOR). Diesen vil på Stortinget for å stanse Norges støtte til Ukraina.

« ... mykje som er uklart»

Til Klassekampen uttaler han at: «det er mykje som er uklart rundt det som skjedde i Butsja. Viss vi hadde fått utlevert lister over dei drepne, så hadde det vore lettere å meine noko om det.» Når intervjueren innvender at FN i flere rapporter har dokumentert drap og voldtekt på sivile ukrainere, svarer Diesen: «Vi veit i ganske liten grad kven det var, og den russiske fortellingen om Butsja skil seg veldig ut frå den ukrainske. Eg tykkjer det er vanskeleg å vere sikker på kva som skjedde.»

Antagelig er det ingen enkeltepisode i den elleve år lange krigen som er grundigere dokumentert enn okkupasjonen av Butsja. The New York Times hadde en stor granskning, Spiegel, NRK og mange andre store medier dekket saken. Human Rights Watch skrev om Butsja i flere rapporter. FNs internasjonale granskningskommisjon ledet av den norske dommeren Erik Møse undersøkte forbrytelsene. Funnene var utvetydige.

I desember 2022 hadde Møse-kommisjonen dokumentert drap på 73 sivile og var i ferd med å verifisere 105 andre drap. Ifølge ukrainske myndigheter ble over fire hundre sivile drept i byen. Navnene deres er risset inn på minnesmerket i byen. Russerne ankom med lister over folk de var ute etter. Sivile ble kidnappet, torturert og henrettet. I Butsja ble kvinner og jenter ned til 14 år voldtatt. FN-kommisjonen beskrev det samme mønsteret andre steder under russisk okkupasjon.

Grundig dokumentert

Når forbrytelsene i Butsja ble så grundig dokumentert, skyldes det at den russiske okkupasjonen kun varte i knappe fire uker, samt at etterforskerne hadde tilgang til mange former for bevis: lik, torturkamre, vitner, bilder fra satellitter og overvåkingskameraer, poster fra sosiale medier og lydopptak av russiske soldater som selv beskrev overgrepene på telefon til sine nærmeste. I de fleste områdene Russland har okkupert, vet man langt mindre om situasjonen for befolkningen siden etterforskere ikke slipper inn.

Butsja er del av et større mønster som strekker seg tilbake til annekteringen av Krym i 2014. Sammen med bortføringen av barn, propaganda som umenneskeliggjør ukrainere og oppfordrer til forbrytelser mot dem, kan forfølgelsen av «illojale» ukrainere i okkuperte områder underbygge at det finnes en intensjon om folkemord: altså at Russland helt eller delvis ønsker å utslette den ukrainske nasjonen. Begge parter har begått krigsforbrytelser, men Møse-kommisjonen understreker at de to partene ikke er likestilte: De langt fleste og de verste forbrytelsene begås av den russiske siden.

Benektes av Russland

Russiske myndigheter benekter systematisk at russiske soldater begår forbrytelser. Russiske myndigheters versjon av Butsja er at Vesten og Ukraina «arrangerte» den blodige massakren på sivile. Akkurat som Diesen ser russiske myndigheter vekk fra det enorme bevismaterialet i saken og etterlyser navnelister, på tross av at ofrenes navn bokstavelig talt er meislet i stein på minnesmerket i byen. Dette er typisk for russernes strategiske kommunikasjon, som ofte handler om å spre tvil ved å se bort fra åpenbare fakta.

En forsker bør ikke gjøre det samme. Akademisk frihet innebærer også et ansvar for å være etterrettelig, både i forskning og formidling. Kierulf-utvalgets utredning om akademisk frihet (NOU 2022:2) sier det slik: «akademikerne har ... et ansvar for å forholde seg til de vitenskapelige kvalitetsnormer som gjelder på feltet deres og de saklighetsnormer som muliggjør meningsbrytning.» Å unnlate å forholde seg til grunnleggende kilder på fagfeltet kan være en måte å bryte med vitenskapelige kvalitetsnormer. Å se vekk fra etablerte fakta, vanskeliggjør meningsbrytning.

Ikke fått det med seg?

Diesen følger krigen nøye, og kommenterer den nærmest daglig på sin YouTube-kanal, sine poster i sosiale medier samt sine utsagn og artikler i mediene. Antagelig er han en av de mest aktive statsviterne i Norge når det gjelder å formidle til et bredt publikum: Han har titusenvis av følgere på Youtube og i sosiale medier. Utsagnene hans plukkes jevnlig opp av russiske statlige medier og syndikalisertes gjennom et stort nett av russiskspråklige nettsider. Han deltar også jevnlig i iranske, indiske og kinesiske medier.

Det virker lite sannsynlig at han ikke har fått med seg de mange internasjonale studiene av Butsja. Likevel nevner han dem ikke til Klassekampen, men fremstiller det som om Butsja ligger i en tåke der russiske og ukrainske «fortellinger» står mot hverandre. En forsker bør forholde seg til sentrale kilder på fagfeltet. Å benekte forbrytelser, som det kan se ut som Diesen gjør med Butsja, er dessuten uetisk. Det er å krenke ofrene og de etterlatte. I praksis er det å støtte overgriperen som fortsetter sin folkerettsstridige krig.

Lov om organisering av forskningsetisk arbeide pålegger forskningsinstitusjoner å opprette redelighetsutvalg. Disse utvalgene skal behandle og uttale seg om mulige brudd på anerkjente forskningsetiske normer. Etter mitt syn burde redelighetsutvalget ved Universitet i Sørøst-Norge se nærmere på Glenn Diesens innsats som formidler fra forskningsfeltet sitt. Problemet med Glenn Diesen er ikke hans meninger eller holdninger. Det er legitimt å mene at Norge ikke bør sende penger til Ukraina. Det er lov å støtte Russlands folkerettsbrudd, selv om det er i strid med hva folk flest i Norge mener.

Problemet er at Diesen bryter med grunnleggende normer for akademisk etterrettelighet og redelighet. Å betvile eller til og med benekte de russiske forbrytelsene i Butsja kan man bare gjøre ved å se vekk fra bevis og basere seg på Kremls propaganda.