Psykiatrien: Det handler om mer enn mangelen på sengeplasser

Psykiatrien i Norge er preget av fraværende tiltak, manglende kompetanse, kostbare systemer og tjenester som ser fine ut på papiret, men som ikke fungerer i praksis. Resultatet er at pasienter ikke blir behandlet – de blir dårligere.

I dag fremstår psykiatrien mer som oppbevaring enn behandling. Distriktspsykiatriske sentre (DPS) beskrives som tilgjengelige lavterskeltilbud med helhetlig oppfølging, tverrfaglig samarbeid og kontinuitet. I virkeligheten møter mange pasienter korte samtaler, hyppige behandlerbytter og lange pauser mellom hvert tiltak. Når hjelpen først kommer, er den ofte for liten og for sen.

Mangelen på reelle tiltak er slående. Pasienter med alvorlige og sammensatte lidelser får beskjed om at de er «for syke» for DPS, men samtidig «for friske» for innleggelse. De faller mellom nivåene i et system som er mer opptatt av ansvarsdeling enn av faktisk hjelp. I stedet for behandling får de kriseplaner, telefonnumre og nye henvisninger – som om administrasjon i seg selv kan erstatte faglig oppfølging.

Kompetansemangelen forsterker problemet. Psykisk helsevern krever høy faglighet, erfaring og tid. Likevel er tjenestene i økende grad preget av høy turnover, for få spesialister og stort press på ansatte. Når kompetansen mangler, blir vurderingene svakere, tiltakene generelle og risikoen større. Det er pasientene som betaler prisen.

Samtidig brukes enorme summer på systemer, rapportering, dokumentasjon og omorganisering. Nye modeller lanseres, nye begreper innføres, nye strategier presenteres. Språket er vakkert: pasientens helsetjeneste, recovery, helhetlig behandling. Men bak ordene er det ofte tomt. Pengene går til systemet – ikke til pasientene. Til struktur, ikke til innhold. Til styring, ikke til behandling.

Konsekvensen er at mange pasienter forverres mens de «står i et behandlingsforløp». De mister funksjon, arbeidsevne, relasjoner og håp. Noen blir akuttinnlagt gang på gang. Andre forsvinner helt ut av systemet. Det er ikke fordi de ikke vil ha hjelp, men fordi hjelpen de får ikke hjelper.

I dette tomrommet trer pårørende inn. Foreldre, partnere, søsken og barn dekker hullene i psykiatrien – ofte uten opplæring, støtte eller avlastning. De koordinerer, følger opp, observerer, varsler og bærer belastningen over tid. Pårørenderollen har blitt en usynlig bærebjelke i psykisk helsevern. Men den er ikke bærekraftig. Når pårørende slites ut, kollapser også det siste sikkerhetsnettet rundt pasienten.

Dette er et politisk ansvar – også på Sørlandet

Situasjonen i psykiatrien er ikke et resultat av tilfeldigheter. Den er et resultat av politiske valg. Når behandling erstattes av oppbevaring, når pasienter skyves mellom nivåer i helsetjenesten, og når mennesker blir dårligere mens de «står i system», er det fordi psykisk helsevern over tid har blitt underprioritert og feilorganisert.

Dette gjelder også på Sørlandet. Pasienter og pårørende i Agder møter de samme utfordringene som ellers i landet: lange ventetider, manglende kontinuitet, utilstrekkelig behandling og et DPS-tilbud som i praksis ofte fungerer som administrativ oppbevaring. Når Sørlandet sykehus og kommunene strever med å levere forsvarlige tjenester, er det ikke først og fremst et lokalt problem – det er et resultat av nasjonale rammer og prioriteringer.

Politikere lokalt kan ikke løse dette alene. Ansvaret ligger hos Stortinget og regjeringen, med helseministeren i spissen. Det er her finansieringen fastsettes, bemanningskrav avgjøres og styringsmodeller vedtas. Når regionale helseforetak og helseforetak presses til effektivisering, rapportering og kostnadskutt, går det direkte ut over pasientene.

Det holder ikke å love flere sengeplasser uten samtidig å sikre fagkompetanse, stabile behandlingsløp og faktisk tilgjengelige tiltak i både kommuner og spesialisthelsetjeneste. Det holder ikke å snakke varmt om «pasientens helsetjeneste» mens pårørende forventes å fungere som koordinatorer, kriseteam og sikkerhetsnett – uten opplæring, støtte eller avlastning.

Derfor trengs konkrete politiske grep:

• øremerkede midler til psykisk helse som faktisk går til behandling, ikke nye systemer

• klare krav til bemanning og kompetanse i DPS og akuttpsykiatri

• forpliktende behandlingsløp for pasienter med alvorlige og sammensatte lidelser

• reell, lovfestet og finansiert støtte og avlastning for pårørende

Psykisk helse er ikke et område for symbolske reformer og fine formuleringer. Det handler om liv, funksjon og verdighet. Pasientene trenger mindre system og mer behandling. Pårørende trenger støtte, ikke stilltiende forventninger. Og politikerne – både nasjonalt og regionalt – må ta ansvar for konsekvensene av egne prioriteringer. Ikke i nye strategidokumenter, men i budsjetter, bemanning og tiltak som faktisk virker.