Puggingens velsignelse

DEBATT: Pugging av sanger har gitt meg og min mor stor glede gjennom livet.

Puggingen min mor måtte gjennom i barndommen var til glede for henne senere i livet. Nå er pugging blitt et skjellsord i skolen. (Illustrasjonsbilde) Foto: Shutterstock

Min mor på 99 år siterer gjerne salmer. Ikke fordi hun er spesielt religiøs, men fordi hun liker – og husker – dem. Hun siterer viser og dikt også. For noen måneder siden introduserte hun meg for en ny salme, nemlig «Jeg er en seiler på livets hav» av Henry Alberg Tandberg. Den er særlig populær i sjømannskirken, forståelig nok, tittelen tatt i betraktning. I Norsk Salmebok (2013) står den oppført som salme nr. 893. Første vers lyder slik:

Jeg er en seiler på livets hav,
på tidens skiftende bølge.
Den Herre Jesus meg kursen ga,
og denne kurs vil jeg følge.
Jeg stevner fram mot de lyse lande
med livsens trær på de skjønne strande,
hvor evig sol og sommer er.

Salmen er en allegori over livet som et seilas mot det forjettede land. Jeg liker spesielt godt andre linje som lyder:

på tidens skiftende bølge.

Når jeg tenker på den setningen blir jeg litt svimmel. Er tiden en bølge? Seiler vi på et hav av tid? En bølge er jo noe som beveger seg, og bevegelse har med tid å gjøre. En sang er også noe som er i bevegelse. Stopper sangen opp slutter den å være sang. Den kan delvis bevares på et noteark, men den trenger en stemme for å bli til sang igjen. Det er ikke bare på noteark at sanger skrives ned. De nedtegnes også i vår hukommelse. Lenge før skrivekunsten ble oppfunnet ble sanger bevart i minnet. Ja, sanger ble laget nettopp for minnet. Det er nok derfor min mor setter sånn pris på gamle sanger. De sitter som støpt.

Sanger som minnemaskiner

Sanger er fantastiske minnemaskiner. Noen ganger får jeg sanger i hodet som jeg helst vil glemme, men de klorer seg fast. Et eksempel er den umiskjennelige «I’m a Barbie girl, in a Barbie world ...» Jeg håper inderlig at jeg ikke siterer den når jeg selv kommer på sykehjem. Sannheten er at jeg ikke har det samme arsenalet av sanger og dikt i minnet å ty til som min mor har. Min generasjon pugget mye mindre enn hennes og dagens unge har rett og slett outsourcet hukommelsen til mobilen. Nå synges sanger av digitale stemmer som går direkte inn i øret uten å ta omveien om hukommelse, stemmebånd, tunge, tenner og lepper. Tidens skiftende bølge er blitt elektromagnetisk.

I femte klasse på Våland skole måtte vi pugge salmevers. Alle måtte det, også jeg, selv om jeg var nyinnflyttet fra USA og knapt kunne lese norsk. Vi måtte stå foran klassen og sitere høyt. Dette var i 1972 eller 73. Jeg husker fremdeles klasserommet der det skjedde, samt starten på den ene salmen: «Kirken den er et gammelt hus, står om enn tårnene falle». Faktisk husker jeg melodien bedre enn teksten.

Min mor måtte utvilsomt pugge flere sanger og dikt i skolen enn det jeg måtte. En gang ga jeg henne en utgave av Nordahl Rolfsens Lesebok for folkeskolen – femte bind. Da viste det seg at hun kunne sitere mange av tekstene der ordrett. Puggingen hun måtte gjennom i barndommen var til glede for henne senere i livet. Nå er pugging blitt et skjellsord i skolen. Det er jo ikke alle barn som er like flinke til slikt, og å tvinge dem til det er lite pedagogisk. Men pugging gjennom sang kan være et fantastisk pedagogisk hjelpemiddel. Pugging – det å lære ting utenat – har sine positive sider, tross alt. Men gresset synes alltid å være grønnere i motsatt grøft.

Sanger fyller minnets seil

Jeg vet om én sang som har gått i arv fra min mor til resten av familien, nemlig godnattsangen «Aftenbønn» av Henrik Wergeland, bedre kjent som «Når jeg legger meg til hvile.» Min mor sang den for meg da jeg var liten og jeg sang den videre for mine egne barn. Sannsynligvis sang min mormor den for min mor også. Melodien ble komponert av Ole Koppang i 1892.

Hvorfor husker en alltid tekstforfatteren mens komponisten av melodien ofte glemmes? Koppang var en pioner i norsk skole når det gjaldt sangpedagogikk. Det er mye takket hans melodi at «Aftenbønn» fremdeles er i bruk den dag i dag. Kanskje kan min mor takke ham for alle diktene og sangene hun kan utenat også. Teksten til Wergeland er forresten basert på en mye eldre tysk folkesang fra middelalderen. Slik er det med sanger, de går i arv gjennom århundrene. Fra generasjon til generasjon. Sanger er vinden som fyller minnets seil og gjør at vi husker hvor vi kommer fra, samtidig som de fører oss mot målet, som er tidløs:

La ankret falle! Jeg er i havn, i ly for brenningens vover!
Jeg kaster meg i min Frelsers favn, han som har ført meg over.
Og kjente, elskede stemmer kaller, mens ankret sakte og stille faller
i evighetens lyse land.