Rakner i bittesmå biter

Etter at revidert nasjonalbudsjett ble lagt frem i forrige uke har norske redaktører rast i kronikker i de store avisene.

Det har haglet store ord om demokratiet som rakner, totalberedskap og fri presse. Om vanskelige moms- og skatteregler, globale teknologigiganter og kampen om offentligheten.

Jeg tror denne diskusjonen kan virke litt fjern for mange.

Mediepolitikk er stort sett interessant for folk som jobber i mediene.

Problemet er at dette angår oss alle sammen.

Les også: Et utdatert regelverk

Bak de store ordene fra redaktørene sitter det nemlig flere tusen mennesker som jobber i norske mediehus.

Journalister, redaktører, annonseselgere, analysefolk, kundeservice, utviklere, fotografer, grafikere.

Alle de som lager nyhetene. Mange av dem er organisert hos oss i Parat Media.

Så langt i år har tillitsvalgte tatt kontakt med meg om fem nedbemanninger og en konkurs.

Det kommer nye meldinger nesten hver måned nå.

Tone Sagen

Fungerende Leder i fagforeningen Parat Media

Demokratier rakner ikke over natten.

De rakner i bittesmå biter.

En gavepensjon her og der. Litt færre som får stå i jobb etter fylte 62. Funksjoner som slås sammen. Analyseavdelinger som skal dekke flere områder samtidig.

En grafiker mindre fordi AI kan gjøre deler av jobben raskere.

En annonseselger mindre fordi inntektene står stille mens kostnadene fortsetter å vokse.

Over 1000 flinke mediefolk har mistet jobben sin bare de seneste årene.

Alle skal jobbe smartere.

Hver enkelt beslutning kan forklares.

Les også: Regjeringens politiske selvmål

Problemet er summen av dem. Strengere reguleringer, uklare momsregler og skjeve konkurransevilkår virker kanskje tekniske hver for seg.

Men sammen kveler de norske mediehus.

Sakte begynner demokratiet å rakne litt i sømmene.

Vi merker det ikke nødvendigvis i de små maskene som forsvinner. Men plutselig er det store hull.

Og det er nettopp derfor denne diskusjonen blir viktig for oss alle sammen.

For når økonomien i redaktørstyrte medier svekkes, forsvinner det ikke bare arbeidsplasser.

Det blir også færre mennesker som følger med.

Færre som stiller spørsmål.

Færre som dekker kommuner, lokalsamfunn og konflikter tett nok til at folk opplever at noen ser dem.

ILLUSTRASJONSFOTO: Cornelius Poppe / NTB

Du må henvende deg andre steder enn til lokalavisa når du blir frustrert fordi fotballaget til datteren din mister støtten.

Istedet må du gå til Facebook-grupper, kommentarfelt og algoritmestyrte plattformer hvor det ikke holder å være saklig bekymret.

Der må du provosere noen.

Skape temperatur. Få kommentarfeltet til å koke.

Det er den typen innhold systemene belønner.

Saklig bekymring hører hjemme på debattsidene i avisa, i møter på skolen, i diskusjoner på jobben og rundt middagsbordet.

Problemet er at mange av stedene hvor vi har vært uenige med hverandre på en måte som fortsatt holder oss sammen, er i ferd med å bli svakere.

Veldig mange bruker også uttrykket «fake news». Det brukes gjerne om ting som står i avisen, men som vi ikke liker eller ikke er enige i.

Men som Stine Bergersen sa i Aftenposten i vinter: Det finnes ikke falske nyheter.

Enten er noe en nyhet, eller så er det ikke en nyhet. Det kan være løgn, propaganda eller manipulasjon vi har sett på sosiale medier. Men da må vi kalle det for det, ikke for en falsk nyhet.

Når vi begynner å omtale alt som «fake news», begynner vi gradvis å viske ut forskjellen mellom journalistikk og støy.

Donald Trump forsto tidlig hvor effektivt det var. Det samme gjør Meta, Tiktok og Snapchat.

Plattformene tjener penger på at skillet mellom journalistikk, underholdning, sinne, propaganda og tilfeldige påstander blir mest mulig uklart.

Det er dette de store ordene handler om.

Ikke først og fremst en bransje som er bekymret for egen økonomi.

Men et samfunn som sakte mister noen av stedene hvor vi har kunnet være uenige med hverandre uten å rive hverandre i stykker.

Tone Sagen har permisjon som selger i Schibsted, som eier VG, mens hun har ledervervet i Parat.