Referansesjekk skal ikke brukes til å spørre om ting bedriften ikke kan spørre jobbsøkeren selv om

GJESTEKOMMENTAR: Bruken av referanser i rekruttering har eskalert voldsomt. Nå må folk bruke timevis på lange spørreskjemaer og blir spurt ut om søkernes helse, sykefravær og privatliv. Det er både bekymringsfullt og helt unødvendig.

Jeg mener referanser er lite verdifulle i utgangspunktet. Kandidater vil naturligvis bare oppgi personer som snakker varmt om dem. Foto: Shutterstock

Referansesjekk er i ferd med å bli en av de mest misbrukte og minst verdifulle delene av rekrutteringsprosessen. Det som en gang var et siste, enkelt sjekkpunkt før en ansettelse, har utviklet seg til en rovdrift der bedrifter tror det er fritt fram å spørre om ting de ikke kan spørre kandidaten selv om.

Jeg har snakket med flere som forteller at referansene deres blir pepret med lange skjemaer som tar halvannen time å fylle ut. Når søkere er i flere prosesser samtidig, kan referansene rett og slett bli utslitt – og slutte å stille opp.

Et annet, langt mer alvorlig problem, er at spørsmålene dreier seg om alt fra arbeidsstil til privatliv. Noen blir til og med spurt om helse og sykefravær – ofte pakket inn, slik som i dette eksempelet:

Skjermbilde fra den digitale referanseløsningen Refapp, som mange norske bedrifter nå har. Foto: Skjermbilde

Slike spørsmål er i beste fall en gråsone. Arbeidsgivere har ikke lov til å spørre om helse, graviditet, familieliv, politisk tilhørighet eller religion. Likevel kamufleres nettopp dette i referansesjekker. Da flyttes ansvaret over på referansepersonen – som i praksis utleverer sensitive opplysninger i strid med GDPR.

Den falske effektiviteten

Grunnen til denne utviklingen er sannsynligvis et ønske om å spare tid. Et skjema er enklere for arbeidsgiver enn å ringe. Men for alle andre blir det mer tungvint – og langt mindre verdifullt. Når samtalen reduseres til et skjema, mister man nyanser, tonefall og muligheten til å stille oppfølgingsspørsmål. Resultatet er tekster åpne for tolkning og uten kontekst.

Det blir ikke lenger en referansesjekk, men en slags dårlig kopi av en personlighetstest – gjort av noen som i ulik grad kjenner kandidaten.

Jeg mener referanser er lite verdifulle i utgangspunktet. Kandidater vil naturligvis bare oppgi personer som snakker varmt om dem. En referanse vil altså svært sjelden være objektiv. For å bøte på dette, har mange aktører i offentlig sektor begynt å kreve at nåværende leder må oppgis som referanse. For meg blir det helt absurd: 

• Hva om du søker deg bort nettopp på grunn av lederen?
• Hva om du ikke får jobben – og arbeidsforholdet nå er skadet?
• Hva om lederen vil bli kvitt den ansatte, og gir en altfor god referanse for å sende problemet videre?

Dette er ikke bare dårlig praksis – det er direkte ødeleggende. For kandidaten, for arbeidsmiljøet og ikke minst for offentlig sektor, som mister mange søkere fordi kravet om nåværende leder virker avskrekkende.

Tid for å tenke nytt

Referanser bør kun være en enkel avsjekk helt på slutten – og aldri via skjemaer som sliter ut folk. Ulovlige spørsmål må kuttes. Hvis du ikke kan spørre kandidaten selv om helse, privatliv eller religion, kan du heller ikke spørre en referanse. Punktum.

Vil man kvalitetssikre kandidater, finnes det langt bedre og mer rettferdige metoder: korte caseoppgaver, dybdeintervjuer og realistiske arbeidsprøver.

Å tviholde på referanser er å klamre seg til en praksis som ikke lenger tjener noen – verken kandidatene, referansene eller arbeidsgiverne.

• Tidligere tekster av Fredrik Fornes
• Andre gjestekommentarer