Rettore og Losnedal kan få viljen sin, hvis de bruker makt

KOMMENTAR: En barberkniv og et teaterstykke kan spå utfallet av de politiske bruduljene i både Stavanger og Sandnes.

I fjor kom faktisk Godot i form av Senterpartiet og Bjarne Kvadsheim. Da var budsjettet reddet. Foto: Pål Christensen / Aftenbladet

Akkurat nå pågår det en slags «It’s not me, it’s you»-diskusjon mellom Frp og flertallsrestene Høyre, Venstre og KrF i både Stavanger og Sandnes. Det ekteskapet som var så hett og amorøst etter valget for to år siden, har kjølnet. De er nå i den vanskelige fasen der forholdet domineres av FAU-møter, kjøring/henting, «det e din tur å stå opp i mårå», hvem skal til hvem på 2. juledag og ikke minst: Kjegling om penger.

Krevende greier.

Resultatet er at det politiske flertallet i både Stavanger og Sandnes er sprengt, men hvor dramatisk er det egentlig? Det er her barberkniven og teateret kommer inn i bildet, men først må vi – dessverre – innom faktaopplysningene. Hold ut, så kommer vi til barberingen og teateret, til og med til jazzen!

Tre nøtter

Å lage et budsjett er det viktigste som skjer i en kommune. Der bestemmer man ganske enkelt hvordan skattepengene skal brukes. Hvis kommunen skal ha eiendomsskatt, skal det stå i budsjettet. Hvilke skoler skal bygges, hvor mange sykehjemsplasser skal man ha, hvilke barnehager skal legges ned, hvor mye skal du betale for båsbilen: Budsjett, budsjett, budsjett.

Vanligvis er det et etablert flertall som bestemmer, men det er ikke så mye «vanligvis» i Sandnes og Stavanger for tiden. I begge byene har vi – akkurat nå – grovt sett tre politiske fløyer.

• Høyre, Venstre og KrF
• Ap + moms
• Frp + moms

For å få et budsjett gjennom, og dermed politikken sin gjennom, må man ha flertall. Ingen av de tre fløyene har flertall, verken i Sandnes eller i Stavanger.

På det siste møtet før jul skal kommunestyret i Sandnes og bystyret i Stavanger (samme ting, ulikt navn) vedta et budsjett. Hvis ingen har flertall i første runde, fjerner man ganske enkelt det budsjettet som fikk færrest stemmer. Så stemmer man på de to som står igjen. Alle representantene MÅ stemme, selv om man misliker alternativene.

I både Sandnes og Stavanger er det altså tilløp til litt politisk frijazz.

Alt kan skje!

Eller?

Jazz, jazz, jazz!

Det er en dårlig skjult hemmelighet at journalister som jobber med politikk er marginalt mer glad i kaos, konflikt og sjau enn folk som ikke er journalister som jobber med politikk. Spenningen stiger, og når folk truer med å kaste hverandre gjennom vinduer, eller løper som sinte ildere i rådhusgangene, holder det oss i arbeid. Vi prøver å ikke jazze ting opp mer enn nødvendig, Meen vi er jo ikke akkurat mot at jazz oppstår.

Akkurat nå baler vi voldsomt med at det er «kaos, konflikt og sjau» i både Sandnes og Stavanger. Det er på ingen måte usant, men utfallet av dette kan bli mindre dramatisk enn vi jazzentusiaster kanskje håper på.

Det hadde vært tøft hvis, i en helt uventet vending, helt ut av det blå, fikk et flertall av Frp, Ap, Rødt, KrFU, Bandidos, Sjøspeideren og Sykehuset i våre hender. Sånne spinnville utfall kan fremdeles skje, for det er fryktelig mange løse deler her. I Stavanger kan Pensjonistpartiet eller Senterpartiets ene representant velte hele lasset. I teorien kan hvem som helst velte hva som helst. Jaaaazzz!!!

Men vi skal aldri glemme barberkniven til William av Ockham.

Det enkleste ...

William av Ockham var en engelsk fransiskanermunk, filosof og teolog. En eller annen gang i middelalderen sa han «Pluralitas non est ponenda sine necessitate», og la dermed grunnlaget for Rema 1000. Ord for ord blir det «enheter bør ikke mangfoldiggjøres unødvendig», men essensen i dette latinske uttrykket, som vi kaller Ockhams barberkniv er, veldig forenklet: «Den enkleste forklaringen er ofte er den mest sannsynlige», en variant av Remas «Det enkleste er ofte det beste».

Hvis du har en drøss med ulike alternativer, det ene mer komplisert, kulere og villere enn den andre, er det (dessverre/heldigvis) sånn at det kjedeligste og mest opplagte veldig ofte skjer. Konspirasjonene og de spinnville tankeeksperimentene slår veldig sjelden til. Vi skulle ønske at Illuminati sto bak, eller at Frp, Ap, KrFU, Sjøspeideren, Bandidos og Sykehuset i våre hender kuppet politikken i Sandnes og Stavanger.

Men verden ender ofte opp med det trauste, opplagte, enkle alternativet.

Godot?

For å komme tilbake til disse budsjettene denne andakten handler om:

• Høyre, Venstre og KrF legger fram sitt forslag.
• Ap + moms legger fram sitt.
• Frp + moms legger fram sitt.

Det som får færrest stemmer og blir lagt bort. Frp + moms (Ap + moms i Sandnes) må velge mellom prest og cola, holder seg for nasen og stemmer på budsjettet til Høyre, Venstre og KrF. Dette virker som det mest sannsynlige og mest pragmatiske.

Vipps, så får vi et lyseblått budsjett, akkurat slik Kenny Rettore og Tormod W. Losnedal ønsker, og omtrent der folkeviljen ligger. De kan rett og slett tvinge gjennom sin politikk. Litt surt blir det, og noen Frp-ere vil være mugne når de går rundt enebærbusken uken etter, men sånn er spillereglene. Politikk er makt, og noen ganger må den brukes.

Så kanskje sitter vi jazzentusiaster og venter på Godot, for å bruke en referanse som vil fly på Tiktok. I det utrolig irriterende teaterstykket av Samuel Beckett er det to karer, Vladimir og Estragon, som venter på en «herr Godot» som aldri dukker opp. Stykket er blottet for handling. Det er ingen logikk, ikke noe tid eller sted. Folk bare venter. Det skjer ikke en pøkk. Absurde greier, men livet består som kjent mest av å vente på at omtrent ingenting skjer. Hvis du vil få Gud til å le, vis ham dine intrikate planer.

I den grad noe skjer, er det denne barberkniven til Ockham. Det mest opplagte, og minst mulig dramatikk. Det løser seg ofte på den enkleste måten. Ingen kriseforlik mellom Høyre og Ap, ingen spinnvill vending, ingen Illuminati, bare venting på Godot.