Ros til flyktningene. De kommer seg raskere i jobb.

Første stopp for ukrainerne er på Nasjonalt mottakssenter i Råde. Foto: Javad Parsa / NTB

Kommunene fortjener ros. Flyktningene også.

Lederen gir uttrykk for Aftenpostens syn. Sjefredaktør og politisk redaktør har ansvar for innholdet.

Gjennom fire års krig i Europa har norske kommuner gjort en kjempejobb med å ta imot ukrainere på flukt. Mer enn 90.000 lever nå i Norge på ordningen som heter «midlertidig kollektiv beskyttelse».

Arbeidsføre skal fortest mulig ut i jobb. Barna skal ha skolegang. Alle skal ha rett til helsehjelp, norskundervisning og et sted å bo. Nå kommer tall fra Statistisk sentralbyrå som gir grunn til en viss optimisme: Ukrainerne kommer seg lettere enn før ut i arbeidslivet. Andelen i jobb økte fra 30 prosent i oktober 2024 til 42 prosent i oktober 2025. Introduksjonsprogrammet for dem som kommer, er blitt bedre.

– Kravet om minst 15 timer arbeidsretting i uken har gitt gode resultater, og derfor har vi utvidet det til å gjelde alle flyktninger, skriver arbeidsminister Kjersti Stenseng (Ap) i en pressemelding. Noen av landets minste kommuner kan vise til de beste tallene. Eidfjord i Hardanger har fått 83 prosent av sine ukrainere ut i jobb.

Innvandring har siden 1980-tallet vært et betent politisk tema og satt fyr på en rekke valgkamper. Men selv om tallene for asylankomster har nådd rekordnivåer, har det vært overraskende lite støy rundt den store innvandringsbølgen fra Ukraina.

Utlendingsmyndighetene og kommunene har en stri tørn. Men den største utfordringen faller på ukrainerne selv. De må lære seg norsk, søke jobb, skaffe seg nettverk og venner for barna og seg selv.

Slitasjen begynner å merkes. Flere kommuner varsler at de ikke har plass til flere. Regjeringen har også i flere runder strammet inn på regelverket. Fylker i Ukraina er erklært som trygge soner. Hjemreiser til Ukraina fører til tap av oppholdsrett. Sosiale og økonomiske ytelser er kortet ned.

Når krigen er over, skal ukrainerne hjem. Det er i hvert fall planen. Men tiden går, innvandrerne slår rot. Det gjenstår å se om regjeringen vil iverksette tvungen retur av familier som har funnet seg til rette og gjør nytte for seg i store og små lokalsamfunn.

Det er pinefulle avveininger som må tas. På den ene siden de menneskelige hensynene og samfunnets behov for arbeidskraft. På den andre siden vernet av «midlertidig kollektiv beskyttelse» som en ordning for helt spesielle kriser. Ender det med at nær alle får varig opphold, og «midlertidig» bare blir et ord, blir det vanskeligere å få aksept for denne ordningen ved neste flyktningkrise.

Å få flyktninger ut i jobb er viktig uansett. Både for landet og for den enkelte. Det er gledelig og viktig at dette arbeidet går i riktig retning.