16 hours ago
6
– Noen hendelser fester seg og vil prege meg resten av livet, sier Rune Meyer Amundsen.
Det er ingen her til lands som har vært redningspilot lenger enn ham.
– Jeg har flydd siden jeg var 18 år gammel. Da startet jeg i Bergen Aeroklubb og siden har det vært en lidenskap.
65-åringen har stått i sentrum av dramatiske redningsaksjoner i over tre tiår.
Nå har han hatt sin siste vakt i den sivile redningstjensten i Tromsø.
Han er ferdig med oppdraget han har viet store deler av sin yrkeskarriere til: Å redde mennesker i nød.
En hverdag man aldri kan vite om ender i et mirakel eller en tragedie.
Siden 1992 har Amundsen vært med på utallige redningsaksjoner. Noen oppdrag glemmer han aldri.
– Et magisk øyeblikk
– Vi fikk en melding fra Hovedredningssentralen om en person i nød i Finland. Det er noen år siden nå, sier han.
Personen hadde sendt ut et nødsignal via en nødpeiler, men finske redningsmannskaper besluttet at de ikke kunne gå inn med verken bakkemannskaper eller helikopter.
Det var for dårlig vær, vurderte de i Helsinki.
– Vi samlet «crewet» i Tromsø, tok en vurdering og opprettet dialog med en meteorolog. Sammen fant vi ut av vi kunne løse oppdraget ved å komme oss opp i høyden og deretter nærme oss posisjonen ved å fly lavt over terrenget fra øst, sier han.
I full storm, med vind oppimot 100 km/t, flyr Amundsen redningshelikopteret mot posisjonen nødsignalet har kommet fra.
De flyr lavt over et elveleie, slik at de holder seg «under» uværet.
– Vi ser nesten ingenting. Det er det vi kaller «white-out»-forhold, sier Amundsen.
De søker etter livstegn, men finner ingenting i snøkaoset.
– Vi er i ferd med å dra derfra, men plutselig hører jeg heisoperatøren si at han ser noe gjennom vinduet sitt.
– Der var han.
På bakken står en mann i rød jakke. Han er svært nedkjølt.
De heiser ned redningsmannen og henter mannen opp i helikopteret.
– Det var et magisk øyeblikk. Det var bare snakk om kort tid før det hadde gått ille med ham, sier Amundsen.
Det viser seg at mannen har stått ute i stormen i seks-syv timer før han i det hele tatt sendte ut nødsignalet. Han hadde håpet til det siste at stormen skulle løye.
Han var bare noen hundre meter borte fra hytten han hadde oppholdt seg i, men forholdene ble så ille at han ikke klarte å ta seg tilbake.
På vei til Tromsø arbeider de med å få varmen igjen i mannen. Under innflyvningen kommer det imidlertid en ny melding fra Hovedredningssentralen.
– Tragisk
Det har skjedd en kritisk ulykke på Senja. En person er tatt av brottsjø.
– Da sa jeg at han måtte være med på oppdraget. Det var kritisk at vi kom oss raskest mulig til Senja, og da kunne vi ikke ta ham til sykehuset først, sier Amundsen.
De setter kursen mot Senja for å forsøke å redde personen som har blitt tatt av bølgene.
– Innringer så hvor han var i sjøen, så vi hadde en veldig sikker posisjon. Vi fløy rett mot dette området og plukket opp vedkommende i løpet av meget kort tid, sier Amundsen.
Det er to svært krevende redningsaksjoner som skjer på en og samme flytur.
For Amundsen tegner det et bilde av hvor små marginer det er mellom lykke og sorg i redningstjenesten.
For mens personen som ble reddet i Finland overlever, omkommer personen som hentes opp av sjøen på Senja.
– Det er tragisk når mennesker mister livet, men det er dessverre en del av jobben, sier Amundsen.
– Noe av det sterkeste
Med store opp- og nedturer i hverdagen, er man helt avhengig av å prosessere det man opplever med kollegaene, ifølge Amundsen.
– Noen oppdrag tar lang tid å fordøye, men vi er et mannskap på seks personer som har så sterke bånd at jeg ville kalle det min andre familie.
– Vi blir tilbudt psykologhjelp fordi vi utsettes for veldig sterke påkjenninger, men det som hjelper mest og som gjør at hverdagen går opp, er den fantastiske kjærligheten vi har oss imellom i crewet.
Noe av det sterkeste han har opplevd mens han har sittet bak spakene i helikopteret, er omtanken det går an å vise i tunge stunder.
– Jeg husker godt en båtulykke i Ålesund. En person var omkommet og vi skulle hjelpe å hente ham ut.
Når de ankommer ser han at en fra Røde Kors sitter på stranden og holder den omkomne.
– Vår redningsmann heises ned og går bort til dem. Så gir han en klem til han fra Røde Kors. Det var et utrolig sterkt øyeblikk og er en av de gangene jeg har felt tårer i helikopteret.
– Den kjærligheten folk viser i slike situasjoner. Det er noe av det sterkeste jeg opplever. Det å se hvordan mennesker kan være med andre mennesker i sårbare situasjoner, sier han.
Øker oddsene
Det er spesielt for Amundsen at det nå er slutt, selv om han lenge har vært forberedt på at dagen skulle komme.
Som en siste beskjed i virke av å være redningspilot, ønsker han å sette fokus på tiltak knyttet til det som har utløst en stor del av oppdragene gjennom karrieren. Det handler om redningsaksjoner av folk på tur.
Basert på hans erfaringer, har han tre punkter som øker oddsene for at man blir reddet om man havner i trøbbel.
– Det første jeg mener man bør ha med seg på tur er en nødlader til mobilen. Vi har mobilsporing som er et fantastisk verktøy, men veldig ofte går folk tom for strøm.
Strøm på mobilen kan utgjøre forskjellen på liv og død, ifølge redningsmannen.
Det andre punktet handler om å holde varmen.
– Når du blir våt, blir du veldig fort kald. Jeg mener det er viktig å ha en vanntett vindsekk med på tur.
Det tredje handler om synlighet.
– Hvis du er ute i naturen i mørket, er det viktig å ha med en refleks. Det trenger ikke være en stor refleks, for får vi en liten lyskilde, ser vi den gjerne på flere kilometers avstand.
Men nå er det slutt for bautaen i redningstjenesten. Det er pensjonisttilværelsen som venter.
– Det har vært en fantastisk jobb. Jeg har vært heldig å få være med på en enorm utvikling, og jeg mener at Norge muligens har den beste redningstjenesten i verden.
Det er han stolt av å ha vært en del av.
.jpg)
English (US)