Saerahs reise til Mekka: – Jeg har funnet meningen med livet

For Saerah Izat (30) fra Oslo har reisen til Mekka i Saudi-Arabia vært en drøm helt siden hun var lita.

En dag skulle hun stå der midt i folkehavet.

I år ble det virkelighet. Hun reiste på hajj, en pilegrimsreise mange muslimer lengter etter hele livet, men som bare noen får muligheten til å gjennomføre.

– Det å få reise på hajj er ingen selvfølge. Og midt i alle følelsene er det én tanke som treffer meg mest: at jeg ble valgt, skriver hun til NRK fra Mekka.

NRK har fulgt Saerah gjennom hele pilegrimsreisen. Hun har delt bilder, videoer og lydklipp fra Saudi-Arabia, og vi møtte henne også i etterkant hjemme i Oslo.

Drømmen som plutselig ble mulig

Saerah er 30 år og har vokst opp i Oslo. Snart begynner hun som IT-prosjektleder hos konsulentselskapet KPMG.

Hun er engasjert i samfunnsspørsmål og liker å dele tanker og meninger om dette på sosiale medier.

I tillegg til karrieren og samfunnsengasjementet, planlegger Saerah også en viktig reise.

For å reise til Mekka må man søke visum gjennom et godkjent reisebyrå i sitt eget land. Det er begrenset med plasser.

2025 er det første året det var mulig for kvinner å dra alene på hajj. Tidligere måtte man ha et mannlig reisefølge.

Det hadde tidligere vært et hinder for Saerah.

Da hun oppdaget at det ikke lenger var nødvendig, søkte hun samme dag.

Svaret kom raskt: Hun skulle til Mekka.

Snart skulle hun stå blant 1,6 millioner pilegrimer.

Hun forteller at hun kjente på mange følelser samtidig. Glede, usikkerhet, men aller mest takknemlighet.

Takknemlighet for at nettopp hun var blant de utvalgte.

Én blant millioner

Mekka er stengt for ikke-muslimer.

For de fleste forblir det en fjern og lukket verden.

For Saerah ble det virkelig.

En juninatt, klokka ett, sitter hun i Al Haram-moskeen. Hun er alene blant tusenvis.

I hånden holder hun et bønnekjede, små kuler tredd på en snor, brukt for å telle bønner.

For hver perle hun fører mellom fingrene, mumler hun lovprisninger til Allah.

Hun sender bilder og skriver til NRK.

Saerah:Det er så fantastisk å kunne be ved Kaba

Det er fortsatt mørkt, men temperaturen har passert 30 grader.

Midt i hjertet av Mekka står den svarte kubeformede bygningen Kaba. Millioner av muslimer over hele verden vender seg mot den i bønn hver eneste dag.

Pilegrimsreisen starter her med sju sirkler rundt denne helligdommen.

Menn går i to hvite tøystykker. Kvinner i heldekkende klær. Alle helt likt kledd, uansett hvor de kommer fra og hvor mye penger de har.

Saerah:Det er noe vakkert med det. At vi alle er like. Det spiller ingen rolle hvor du kommer fra. Vi er der som ett folk.

NRK:Hvordan kjennes det å være blant så mange mennesker?

Saerah:Du kjenner deg liten. Og samtidig valgt.

Hun husker ikke hvordan det var å berøre Kaba. Euforien tok over.

Men veien dit hadde vært lang. Hun hadde forberedt seg.

Trent for ikke bli dratt med folkemengden. Bedt for å klare det. Ryddet i relasjoner for å møte reisen med et lettere hjerte.

Saerah:Jeg vet ikke hva som venter meg de neste dagene. Men jeg vet at jeg er der jeg skal være.

Å vandre i 45 varmegrader

Hajj er ikke én hendelse. Det er en vandring mellom flere hellige steder.

Etter noen dager i Mekka gikk reisen videre til Mina. Der bor de i telt.

Privat

Det er tett om plassen i teltet i Mina.

En enkel seng duger for tre netter, på et rom med rundt tretti andre.

Noen velger å snu seg for å sove med beina mot veggen, men Saerah trives med sengen slik den er.

I Muzdalifah sover de under åpen himmel. I Arafat ber de i timevis.

Og underveis blir man fysisk utfordret.

Det er varmt, med en gjennomsnittstemperatur på 35 grader og enda høyere midt på dagen. På det varmeste ble det opp mot 45 grader.

En dag gikk Saerah til det kjente fjellet i Arafat, der Adam og Eva ifølge islam ba Allah om tilgivelse. Det tok over en time i stekende sol.

For å forberede seg til dette, trente hun på å gå i solsteik i Norge fullt påkledd.

Reisebyrået hadde advart: Varmen kan ta deg. Motivasjonen kan forsvinne. Det blir krevende på mange måter.

Hun kjente det i Arafat. Kroppen ville gi opp. Men da de kom fram, startet bønneropene.

I Arafat hørte NRK lite fra Saerah. Det var en krevende etappe hun måtte være fullt til stede i.

Arafat er høydepunktet i hajj. Der samles millioner av muslimer på én slette.

De ber. Gråter. Snakker høyt med Gud om det de ellers holder skjult.

Privat

– Det er som om noe i meg har falt på plass.

– Det var en dyp ro. Det kjentes så riktig å være der.

Saerah forteller dette hjemme i Oslo. Hun stopper litt mens hun prater. Smiler.

En kamp mot seg selv

Fra Arafat gikk reisen videre til steinkastingen. Et ritual der man symbolsk kaster steiner mot djevelen.

Dagen før hadde de samlet steinene. Nå gikk de flere kilometer til Jamarat, i trykkende varme.

For Saerah ble det en konkret kamp. En indre kamp.

– Jeg sa til meg selv: Dette skal du ikke ta med deg hjem.

Etter steinkastingen kom bønnene. Deretter eid-feiringen, som markerer slutten på hajj.

Vel hjemme som ei «hajja»

Uken etter sitter hun hjemme på verandaen med et solid kakestykke. På bordet inne ligger koranen, bønnekjede og dadler. På kjøkkendisken ligger kaken som feirer reisen.

Hun er rolig. Nærværende. Smilet sitter lett når hun forteller om reisen.

Etter at man har fullført hajj, kalles man ofte «haji» for menn eller «hajja» for kvinner.

Det er ikke en offisiell tittel, men en måte å vise respekt for reisen man har fullført.

Nå er hun «hajja Saerah».

Saerah forteller at hun føler seg mer til stede enn noen gang.

– Jeg er ikke like opptatt av det verdslige. Jeg føler meg tryggere på hvem jeg er.

Reisen er over, men noe i henne har begynt.

Hun sier at hun vil holde fast ved denne følelsen, så lenge hun kan.

– Jeg kom tilbake med en ny innsikt. Jeg vil leve nærmere troen. Og nærmere meg selv.

Før vi går, tar hun frem paraplyen.

En måkemor har slått seg ned i hagen, og passer strengt på reiret sitt.

Saerah løfter paraplyen som skjold.

Den hellige reisen sitter fortsatt hos henne, men hverdagen har også meldt seg.