Samtykkelov kan gjøre vondt verre. Det vil fortsatt bli ord mot ord.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Debatten om seksuallovbrudd har en lei tendens til å kjøre seg fast i sporet om samtykkelov. Men kanskje handler det om rettsprosessen i seg selv?

Etter gruppevoldtektssakene i Bergen er det på nytt kommet en debatt om samtykkelov i Norge. Intensjonen bak en samtykkelov er bra, men i virkeligheten kan den gjøre det enda verre for ofrene.

Seksuelle overgrep er kanskje det verste et menneske kan oppleve. Opplevelsen i seg selv er vond nok, men dagens rettsvesen gjør det enda verre.

Over 80 prosent av alle anmeldte voldtekter i Norge blir henlagt. Kun én av ti voldtektssaker ender med fellende dom. Det skyldes blant annet at beviskravet er svært høyt. I de fleste saker handler det ikke om at ofrene ikke blir trodd.

I Bergen-saken ble offeret trodd. Men bevisene som ble fremlagt, var ikke tilstrekkelige for å innfri beviskravene som stilles til paragrafen slik den er i dag.

Kanskje bør man tenke nytt om rimelig tvil?

Det er et kjent prinsipp i norske straffesaker at straffskylden må være bevist ut over enhver rimelig tvil. Tvilen alltid skal komme tiltalte til gode.

I en straffesak kreves derfor bevis som gjør at en dommer kan anse det hevet over enhver rimelig tvil at den tiltalte er skyldig.

I de aller fleste overgrepssaker er problemet at det blir ord mot ord mellom personene det gjelder. En samtykkelov legger til grunn at personer aktivt må samtykke. I en eventuell rettssak vil det da bli avgjørende hva som ble sagt, heller enn hva som ble gjort. Da er man i prinsippet tilbake til start.

Gruppevoldtektssaken i Bergen har dreid seg om hva som skjedde i dette rommet. Dommen fra Gulating lagmannsrett falt fredag. Foto: Politiet

Jeg er redd terskelen for å dømme blir enda høyere når fokuset rettes mot hva som blir sagt, fremfor hva som ble gjort.

I 2010 økte minstestraffen for voldtekt til tre års fengsel. Minstestraffer er i utgangspunktet en uting, fordi det reduserer domstolenes mulighet til å ta hensyn til konkrete omstendigheter i den enkelte saken. Jo høyere en minstestraff er, jo vanskeligere vil det være for en domstol å dømme noen i et tvilstilfelle.

Vil fortsatt bli ord mot ord

I dag er rangering og vekting av bevisene overlatt til dommerens frie skjønn, så lenge det skjer innenfor rammen av straffeprosessuelle prinsipper.

Det er høyst sannsynlig at retten vil kreve høyere grad av sannsynlighet i en bevisvurdering for domfellelse av en voldtekt som har en strafferamme på 3–15 år, sammenlignet med mer bagatellmessige trafikkforseelser.

I sivile saker kreves det imidlertid bare alminnelig sannsynlighetsovervekt, altså at retten skal bygge på det faktum den finner mest sannsynlig. Kanskje har straffesakene noe å lære av sivilsakene?

For selv om det skal bevises ut over en rimelig tvil, er jeg i tvil om dette fører til at dem som burde bli dømt, faktisk blir det. Da må vi tørre å tenke nytt.