Selv om Russland skulle være en militær trussel, er det forhold som kan motvirke at den realiseres

Fremveksten av Kina, Russlands krig mot Ukraina og Donald Trump tvinger frem en nytenking, skriver innleggsforfatteren. Bildet: Russlands president Vladimir Putin. Foto: Pavel Bednyakov, AP / NTB

Vi kan likevel ikke utelukke en ny krig.

Iver B. Neumann, direktør ved Fridtjof Nansens Institutt, skriver i Aftenposten 22. januar at han har forstått «den helt grunnleggende logikken i russisk historie», og at han derved har bevist at Russland har aggressive hensikter og vil angripe Europa.

Han viser til et intervju med meg i Morgenbladet og hevder at jeg og andre som har et annet syn, er «historisk og sosialt uinformert». La meg kommentere noen aspekter ved Neumanns analyse.

Meningsløs måte å bruke historien på

Ifølge Neumann har vi levd med den russiske utfordringen siden Peter den stores tid. Russerne har hatt et militært blikk mot oss. Så kan man undres hvordan det er mulig ikke å se at Europa også har hatt et «militært blikk» mot Russland.

Det var ikke Peter den store som angrep Stockholm, det var Karl den 12. som var på vei til Moskva, det var Napoleon som angrep Moskva, og Hitler som gikk til angrep på Moskva.

Skulle vi følge Neumanns forenklinger, vil dette vise at det er Europa som utgjør trusselen mot Russland, og ikke omvendt. Dette blir en meningsløs måte å bruke historien på. Og det er farlig. Det bidrar til forenklede fiendebilder. Det vitner om en uvilje mot nyanser, og det kan bidra til å låse konflikten og sette en stopper for diplomatiske initiativer. For hvis det er slik at en krig er uunngåelig, så må krigen i Ukraina vinnes militært.

Inntil videre vil jeg imidlertid gå ut fra at Neumann ikke mener at det er en historisk lov som gjør at «Russland er en militær trussel mot Europa».

Og selv om Russland skulle være en militær trussel, er det forhold som kan motvirke at den realiseres, og forhold som kan bidra til at trusselen øker.

Kan ikke utelukke ny krig

Et viktig forhold er at krigen i Ukraina frem til nå ikke har gått slik Russlands president Vladimir Putin og de fleste analytikere trodde. Som jeg sier i intervjuet i Morgenbladet, så har ikke Putin klart å oppnå sine mål i Ukraina. (Det opprinnelige målet var regimeendring.) Ukraina har stått imot, Europa har vært tilnærmet samlet, og Nato er utvidet med Finland og Sverige.

I tillegg kommer demografiske og økonomiske utfordringer i Russland. Dette er forhold som taler mot nye russiske angrep mot Europa.

Vi kan likevel ikke utelukke en ny krig. Det er nå 80 år siden verden har opplevd en krig mellom stormakter, den lengste periode i verdenshistorien.

Står overfor en ny realitet

Frem til 1991 respekterte stormaktene i all hovedsak hverandres interessesfærer. USA/Nato grep ikke inn da Sovjet invaderte Ungarn i 1956 eller Tsjekkoslovakia i 1968.

Etter den kalde krigens slutt har vi gått gjennom en periode hvor vi ikke lenger har tenkt i interessesfærer, men hvor vi har forholdt oss til én interessesfære, USA. Det har ført til overvurdering av egen styrke og mangel på langsiktig strategisk tenkning.

Fremveksten av Kina, Russlands krig mot Ukraina og Donald Trump tvinger frem en nytenking. Vi står nå overfor en ny realitet hvor interessesfærer ikke er klart definert. De nye interessesfærene vil defineres gjennom stormaktenes handlinger og hvilken motstand de møter. Vi ser det i Ukraina, og vi ser det ikke minst i Trumps krav i forhold til Grønland.

Hvordan vi forholder oss til russiske krav i Ukraina, en stadig mer uforutsigbar leder i USA og relasjonen USA/Kina, vil være med på å forme den nye verdensorden.

Hvordan vi mest hensiktsmessig kan fremme europeiske interesser i denne situasjonen, vil kreve en åpen, nyansert og ærlig debatt som forhåpentlig kan bidra til at freden i Europa ikke blir truet.