1 hour ago
1
– Takk til leger, sykepleiere, politikere og alle skattebetalere i Norge.
Slik begynner den ukrainske krigsveteranen Serhii Pashovsky markeringstalen foran Stortinget tirsdag ettermiddag.
For fire år siden, 24. februar, brøt krigen mellom Ukraina og Russland ut.
Historien om Pashovsky er langt ifra den eneste, men hans takknemlighet er ikke til å tvile på. Det er hans egen kropp eksempel på.
Livet snudd om
Før Russland invaderte hjemlandet hans, hadde den daværende 29-åringen tatt utdanning som mekanisk ingeniør.
– Jeg bodde i den ukrainske byen Poltava og levde et flott liv med familie og venner, sier Pashovsky til TV 2.
Men da krigen brøt ut, var han ikke i tvil.
– Dagen etter meldte jeg meg til tjeneste.
Etter flere måneder med opplæring som sanitetssoldat ble han sendt til frontlinjen i slutten av 2022.
Under flere militære operasjoner reddet han flere av hans medsoldaters liv. Men han måtte også bære kroppene til drepte soldater og venner.
– Disse to soldatene, som var gode venner av meg, døde. Jeg bar dem tilbake slik at familiene kunne si farvel til dem en siste gang, sier han og peker på et bilde av han og hans to drepte medsoldater.
Så var det hans egen tur til å bli skadet og være døden nær.
Plutselig ble det stille
I oktober 2024, etter nesten to år ved frontlinjen, ble Pashovsky selv hardt skadet i et droneangrep sammen med flere medsoldatene han var med.
Han brakk begge beina, men det ene beinet var ekstra hardt skadet og mistet store mengder blod.
Han og de andre klarte å krabbe vekk fra veien og inn i skogkanten, satte på en turniké og ventet i håp om at noen kunne redde dem.
– Jeg var i sjokk og helt nedbrutt. Dette var ikke slik det skulle ende, sier han.
Med en betydelig avstand imellom hverandre, prøvde medsoldatene å holde motet oppe og sørge for at det var liv i hverandre.
– Vennen min, som også var hardt skadet, ropte til meg hele tiden, sjekket om det gikk bra og prøvde å motivere meg. Men etter noen timer så fikk ikke jeg svar av ham lenger.
– Det var et helvete. Det var som en film. En fryktelig dårlig film.
Etter dette ble livet hans endret totalt – igjen.
Snuoperasjon
I en måned lå Pashovsky skadet i Ukraina.
– I Ukraina hadde de definitivt kappet av meg beinet og amputert det. De hadde ikke hatt kapasitet til å gi meg den behandlingen jeg trengte, forklarer han.
Heldigvis fikk han flybillett til Norge og Ullevaal sykehus.
Da den nåværende 33-åringen kom til Norge, kunne han ikke bevege seg, kunne ikke gå og satt i rullestol.
– Jeg var dypt deprimert. Jeg var langt unna familie, venner og mine medsoldater i krigen.
Men hans møte med glade, motiverende og hjelpsomme sykepleiere og frivillige, endret hans mentale tilstand.
– Det er så mange som har hjulpet meg. Det har vært helt fantastisk, forklarer han.
Etter omfattende operasjoner på Ullevaal og mange måneder med opptrening på rehabiliteringssenteret Sunnaas, kunne han kaste rullestolen og gjemme bort krykkene.
– Endelig trenger jeg ikke krykkene lenger og kan gå relativt normalt igjen, sier han stolt.
Nå går han i Oslos glatte og snøfylte gater rett som det er.
– I starten trodde jeg ikke at jeg kom til å gå ordentlig igjen, men nå føles det som å fly. Det er helt fantastisk. Man setter ikke pris på slike ting før man mister det.
Nå som han er oppe og stå på egne bein, skal ukraineren snart tilbake til hjemlandet igjen.
Spesiell tatovering
Etter ytterligere opptrening denne vinteren og våren, skal Pashovsky reise tilbake til Ukraina i sommer.
Der skal han trene opp nye sanitetssoldater.
Om han får lov.
– Det er det jeg ønsker å gjøre, men vi får se. Det kan hende jeg må finne meg en annen jobb, men jeg gleder meg enormt til å reise tilbake til familie og venner.
Men først vil han takke alle som har hjulpet ham opp på beina. Og det skal han gjøre i fireårsmarkeringen av Russlands fullskalainvasjon i Ukraina.
Han blir smått emosjonell når han snakker om all hjelpen han har fått.
Så drar han av seg trøya.
– Norge har fått en helt spesiell plass i hjertet. Derfor har jeg tatovert vakre Geiranger på brystet mitt.
– Det er noe som skal være med meg hele livet, og den vil minne meg på den store takknemligheten jeg føler på overfor Norge og alle skattebetalerne. Det er ikke bare tall i budsjettet. Det er liv reddet, forteller han.
English (US)