Signaturen bak nyhetene er viktigere enn noen gang

Harald Henden etterlot oss et prinsipp: Troverdighet hviler på ansvarlige mennesker og redaksjoner, ikke på plattformer, skriver kronikkforfatteren. Bildet: VG-fotograf Henden tar bilde av daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre i Nord-Afghanistan i 2008. Foto: Heiko Junge, NTB

Når alle kan ta nyhetsbilder og skrive tekster med kunstig intelligens, blir avsenderens signatur viktigere – både for sannheten og for etikken.

Harald Henden, en av Norges viktigste krigsfotografer, pleide å si at et bilde aldri er nøytralt. Det høres selvfølgelig ut, men i dag, i et landskap der bilder og tekster produseres raskere enn vi klarer å blunke, er det nesten blitt en radikal setning. For hvordan skal vi egentlig orientere oss i hva som er sant, og hva som er etisk riktig å publisere?

Jeg merker det hver gang noe dramatisk skjer – et uventet militært angrep, et terroranslag, en alvorlig kriminell handling eller en kontroversiell demonstrasjon. Da går jeg rett inn på alternative medier og sosiale plattformer, særlig X. Jeg vil raskest mulig vite hva som er skjedd. Og jeg vet at det er akkurat der, i det digitale øyeblikket, at bilder, videoer, navn og bakgrunnsinformasjon legges ut lenge før redaktørstyrte medier rekker å publisere sine første oppdateringer.

Jeg leser selvsagt med skepsis. Jeg venter, vurderer og forsøker å dobbeltsjekke. Men mye av det som flommer inn i sanntid, viser seg likevel å stemme.

Hva er sant?

Problemet er at hastigheten har en pris. For de redaktørstyrte mediene publiserer gjerne de samme bildene senere, men redigert, sladdet, faktasjekket og plassert i en kontekst. De har et etisk rammeverk.

Sosiale medier, derimot, er blitt en parallell nyhetsstrøm – rått, ufiltrert og uten mellomledd. Og med den følger også troll, propagandister og aktører som utnytter enhver krise for å fremme sitt eget narrativ.

Mens vi fremdeles forsøkte å orientere oss i dette landskapet, kom kunstig intelligens (KI) som en tredje kraft. KI gjorde ikke bare alle til fotografer. Den gjorde alle til skapere – av tekster, av nyheter, av bilder som ser ut som dokumentasjon, men som aldri har vært i nærheten av virkeligheten.

Derfor står vi igjen med to helt grunnleggende spørsmål som nå er viktigere enn noensinne: Hva er sant? Og hva er etisk riktig?

Kan ikke bare publisere

For utfordringen i dag handler ikke bare om å avsløre fake news, men også om hvordan vi forholder oss til det som er ekte. Et bilde kan være autentisk og samtidig dypt problematisk. Et videoklipp kan dokumentere virkeligheten, men på en måte som bryter med både presseetikk og internasjonal humanitærrett.

Ta for eksempel bildene som sirkulerer fra frontlinjene i Ukraina. Soldater filmer krigsfanger og legger opptakene ut på sosiale medier. Noen ganger blir fangene intervjuet foran kamera, presset, ydmyket eller brukt som propaganda. Videoene kan være ekte, men konteksten mangler. Vi vet ikke hva som skjedde før kameraet ble slått på. Vi vet ikke om fangene er trygge.

Det vi derimot vet, er at dette er et brudd på Genèvekonvensjonene, som forbyr offentlig eksponering av krigsfanger – nettopp for å beskytte mot ydmykelse og offentlig nysgjerrighet.

Det som på sosiale medier fremstår som «rå dokumentasjon», kan i juridisk forstand være et overgrep.

Så, når redaktørstyrte medier mottar slike videoer, kan de ikke bare publisere dem videre. De må først spørre seg: Hva viser dette helt konkret? I hvilken kontekst ble det tatt opp? Er materialet manipulert eller tatt ut av sammenheng? Hvem kan skades av publisering? Respekterer vi kildevern, personvern og internasjonale konvensjoner? Bidrar publiseringen til opplysning, eller risikerer vi å krenke, sensasjonalisere eller bli brukt i propaganda?

Det er en etisk vurdering som alltid må tas, selv når sannheten står rett foran oss.

Handler om ansvar

Det var nettopp denne vurderingen Harald Henden viet sitt yrkesliv til. I 2024 mottok han Fritt Ord-prisen for sitt arbeid, kort tid før han døde. I takketalen fortalte han hvordan han jobbet i konfliktområder som Gaza, Irak, Balkan og Ukraina – steder der kameraet enten kan være et vitne eller en krenkelse.

Han beskrev hvordan han forsøkte å få navn på menneskene han fotograferte, selv de døde. Et navn gir et menneske verdighet, sa han. Uten navn blir døden bare statistikk.

Han snakket også om tvilen: om øyeblikkene der han så fotografer trenge seg inn på sørgende familier, og kjente en fysisk motstand. Er dette riktig? Gjør vi vondt verre?

For Henden handlet fotografiet aldri bare om dokumentasjon, men om ansvar. Å tre inn i andres smerte med varsomhet, aldri drevet av jakten på et motiv. Etikk var ikke noe han la til etterpå. Det var selve fundamentet for alt han gjorde. Og så sa han, nesten som en testamentarisk setning:
«Når jeg setter mitt navn under et fotografi, skal leserne kunne stole på at innholdet er korrekt.»

I et landskap der sosiale medier sprer rå og ufiltrerte øyeblikk uten kontekst, der troll og propagandister utnytter enhver krise, og der KI kan produsere bilder og tekster uten å kjenne hverken tvil eller ansvar, blir et slikt løfte avgjørende.

En maskin har ingen signatur – bare output. En anonym konto har ingen forpliktelse – bare rekkevidde.

Signaturen viktigere enn noen gang

Det må sies at også bilder uten signatur kan vise oss hva som skjer, og dokumentere overgrep og maktmisbruk. Men nettopp fordi vi ikke vet hvem som står bak, krever slike bilder en langt tyngre verifisering – og en mye skarpere etisk vurdering fra for eksempel redaktørstyrte medier.

Henden etterlot oss sterke fotografier, men også et prinsipp som gjelder langt utover krigsbildet: Troverdighet hviler på ansvarlige mennesker og redaksjoner, ikke på plattformer.

I dag er det ikke bare bildene som er i spill, men også tekstene som sprer seg gjennom alternative medier, anonyme kontoer og sosiale plattformer. KI legger seg på toppen av dette og kan produsere både bilder og tekster som ser autentiske ut, men som mangler et menneske og en etikk bak.

Derfor blir signaturen viktigere enn noen gang. Et bilde uten en ansvarlig avsender er et vitne uten navn. Og det samme gjelder tekst: En nyhet eller analyse uten en redaksjon eller person som står for den, er bare ord løsrevet fra kontekst, etikk og vurdering.

I en tid der både bilder og tekster kan fabrikkeres på sekunder, står én ting igjen som ikke kan kopieres: ansvaret til redaksjonen – eller personen – som setter navnet sitt under.