Sivilisasjonen har allerede kollapset. I USA.

Dette er den mest fornuftsstridige og moralsk råtne politiske prosessen jeg har opplevd i min levetid, i noe vestlig demokrati, skriver Kjetil Rolness. Foto: Kevin Lamarque/Reuters/NTB

For fem år siden ble løgn, vold og lojalitet satt over loven, nasjonen og demokratiet – av en amerikansk president som lærte noe: Slipper jeg unna med dette, slipper jeg unna med alt.

Teksten er først publisert av Kjetil Rolness på Substack.

Synes du den siste ukens hendelser i geopolitikken har vært sjokkerende og skremmende?

Jeg også. Man røskes ut av sin «Trump-tretthet» når The Donald går til militæraksjon i Venezuela, og vil «styre» landet inntil videre. Når han synes et lignende inngrep i Colombia «høres bra ut». Når han i tillegg truer Cuba, Mexico og Iran – igjen. Og med største selvfølgelighet gjentar at USA «trenger» Grønland av sikkerhetshensyn – og fordi «eierskap er veldig viktig».

Kan vi risikere at Norge får beskjed om å avstå Svalbard av samme grunn? Eller for å kompensere for «den store flausen» å ikke gi fredsprisen til mannen som «egenhendig har STOPPET 8 KRIGER»?

Ingenting kan lenger utelukkes. Men likevel. Det er ikke første gang USA bryter eller tøyer folkeretten. Noen ganger på syltynt grunnlag (Irak), noen ganger med legitimitet (Kosovo). Det burde ikke overraske noen at kynisk maktpolitikk, dominans og imperialisme ikke er utryddet. Kravet om kontroll over the western hemisphere går 200 år tilbake i tid (Monroe-doktrinen).

Men – USA har omtrent like lenge hatt en annen nær ubrutt tradisjon. Den truet ikke resten av verden, men ga den et ideal og en modell til etterfølgelse.

Folket får bestemme. Det holdes politiske valg. Taperen erkjenner nederlaget og overlater makten til vinneren. Uten protester, vold, tvang eller trusler for å hindre utfallet. Og helst med høflige gratulasjoner. Dette er kjernen i demokratiet – eller lakmustesten på om folkestyret fungerer eller ikke.

Fredelig maktovertagelse er ikke naturgitt. Det har gått galt i USA tidligere (i 1860 og 1876). Men tradisjonen har likevel vært bemerkelsesverdig stabil, sammenlignet med Europa og Latin-Amerika.

Inntil det som skjedde for ganske nøyaktig fem år siden.

Å redde konstitusjonen ved å bryte den

En voldelig mobb gikk til angrep på Kongressen midt under den lovpålagte sertifiseringen av valgresultatet. Bildene sjokkerte verden. Men mer sjokkerende: Angrepet var provosert frem av presidenten selv.

Han som hadde avlagt ed på å «bevare, beskytte og forsvare De forente staters grunnlov» satte sin egen vilje over loven – for, ifølge ham selv, å beskytte landet og konstitusjonen.

Dette er diktatorlogikk. Fra lederen av verdens mektigste demokrati.

Da står vi overfor et mer alvorlig jordskjelv enn rystelsene vi nå opplever i utenrikspolitikken. I alle fall når han handler deretter og regelbruddene blir normalisert, bagatellisert og belønnet. Det skaper en ny presedens.

Så kanskje hadde 6. januar 2021 fortjent en større markering og dypere refleksjon ved femårsjubileet. Betraktet som «statskupp» var stormingen halvhjertet, mislykket og patetisk. Staten og institusjonene besto, valget ble godkjent senere samme kveld. Men normene ble undergravd, noe som har vist seg farligere på sikt.

Skal vi skjønne hva som er skjedd, bør vi ikke bare se på Trump, men på hele den republikanske eliten. Og ikke bare på stormingen av Kongressen, som foregikk i noen få timer, men på kjeden av handlinger over flere år.

Dette er den mest fornuftsstridige og moralsk råtne politiske prosessen jeg har opplevd i min levetid, i noe vestlig demokrati.

Den store løgnen

Trump undergravde tilliten til valgprosessen lang tid i forveien (slik han også gjorde i 2016 og 2024). Allerede i april begynte han å så tvil om gyldigheten av poststemmene. Før valgdagen hadde han tvitret 70 ganger at valget var rigget.

Valgprosedyrene i USA har mange svakheter, men det er ennå ikke påvist uregelmessigheter som skulle favorisere kun den ene av kandidatene, eller kunne rokket ved valgresultatet i 2020.

Trodde Trump virkelig at han selv hadde vunnet – med et valgskred? Gudene vet. Alt han sa og gjorde, tilsa at valget var gyldig bare så lenge han vant.

Trump forsøkte å få omgjort valgutfallet med både legale og illegale midler. Da det ennå var millioner av stemmer igjen å telle, utropte han seg som vinner og krevde stans i opptellingen.

Siden satte han i gang over 60 mer eller mindre søkte og bisarre søksmål. Han forsøkte å mobilisere falske valgmenn i delstater han tapte. Han tryglet og truet en valgansvarlig partifelle i Georgia om å «finne 11780 stemmer». Han la press på justisdepartementet og visepresident Mike Pence for å underkjenne resultatet.

Hele dette kjøret manglet både sidestykke og grunnlag – og førte ikke frem. Men de falske bevisene og konspirasjonsteoriene gikk viralt – og hjem hos Trump-tilhengere som allerede mistrodde de forræderske demokratene og «sumpen» i Washington.

Et par uker etter valget mente over halvparten av republikanerne at Trump, og ikke Biden, var den rettmessige vinneren. «Stop the steal» ble en folkebevegelse.

Den store talen

Trump kalte til demonstrasjon og oppildnet sine tilhengere. I midten av desember 2020 tvitret han: «Big protest in D.C. on January 6th. Be there, will be wild!» Det førte til enorm mobilisering på nettet. Under sin beryktede tale på dagen ba han tilhørerne om å «vise styrke» og «kjempe som helvete», ellers «vil dere ikke ha noe land lenger».

Nei, han oppfordret ikke direkte til fysisk storming eller voldsbruk, slik BBC og andre medier vred det til. «Fight» var en kampmetafor – som i «politisk kamp». Men ordet ble brukt 20 ganger i den pompøse og utflytende talen.

At marsjen skulle være «fredelig» nevnte han én gang. Akkurat det virket ikke mer troverdig enn bruken av «vi» i oppfordringen om å gå mot Capitol. Han hadde selvsagt aldri tenkt å delta selv.

Trump visste at mange av tilhørerne var sinte, klare for handling – og bevæpnet. Da han ble advart om dette, skal han ha svart: «Jeg gir faen i om de har våpen, de er ikke her for å skade meg. (…) Slipp folkene mine inn.»

Det store angrepet

En rasende mobb på 2000 personer trengte seg forbi det sørgelig utilstrekkelige vaktholdet og sperringene og inn i Capitol-bygningen. Gjennom åtte ulike innganger. De folkevalgte klarte å flykte. Med mindre flaks hadde de blitt voldsmennenes ofre.

En kvinne ble skutt og drept av politiet da hun kløv inn i et knust vindu ved salen i Representantenes hus. En annen døde mens hun ble trampet ned av folkemengden ved en døråpning. Mange ble skadet, deriblant 174 politifolk. En av dem ble angrepet med pepperspray og døde av slag dagen etter. Fire andre begikk selvmord i månedene etterpå.

I høringer har betjentene fortalt om hvordan de opplevde angrepet. De trodde de kom til dø. De ble kalt forrædere mens de ble slått med køller, flaggstenger og brannslukkingsapparater. De beskrev hendelsen som krigslignende.

For å kjenne litt på brutaliteten som utspilte seg, bør du se dokumentaren «Day of Rage», basert på tusenvis av opptak fra politifolkenes bodycams og inntrengernes egne mobiler. Dette var ikke bare en gjeng uflidde, storøyde tomsinger som ramlet inn på omvisning i Capitol-bygningen uten guide. Dette var overveiende hvite menn i 20-, 30- og 40-årene, i vanlig arbeid, mange av dem småbedriftseiere. Men nå forvandlet til en horde av frådende barbarer – with a cause.

«Whose house? Our house!», lød slagordet. De var folket som tok makten tilbake fra representantene som hadde sviktet og sveket. Mobben mente å handle i den amerikanske ånd, og viste til uavhengighetskrigen. Uten å ense at de samtidig rev ned alt grunnlovsfedrene bygde opp.

Vi hører ropet i dokumentaren: «Jeg ble invitert hit av presidenten!» Mobben skulle stanse en forbrytelse, basert på en syk løgn – spredt av store deler av den politiske eliten. En republikaner sto på talerstolen i Representantenes hus og rablet om valgfusk, tre kvarter etter at angrepet hadde startet.

Den store passiviteten

Hva gjorde Trump da helvete var løs? Han som var øverstkommanderende for landets væpnede styrker og for nasjonalgarden i D.C., fulgte dramaet på TV, men tok ikke én telefon for å stoppe det.

I stedet skrev han en tweet der han anklaget sin visepresident for mangel på mot og handlekraft. Samtidig som Pence rømte fra rasende inntrengere som ropte at de ville henge ham. Under evakueringen ringte Pence flere ganger for å få tilkalt militære forsterkninger. Sjefen satt i trygghet og gjorde ingenting.

Omsider tvitret Trump halvhjertet om å respektere politiet og være «fredelig». Det skjedde etter press fra datteren Ivanka. Men han tok ikke avstand fra stormingen, ba ikke folk forlate bygningen, og volden fortsatte.

Først etter tre timer og innstendige oppfordringer fra sin nærmeste familie, fra sine rådgivere, fra partifeller, fra vennligsinnede Fox News-ankere – la Trump ut en video der han ba inntrengerne om å roe seg og «gå hjem». Han la til at han «elsket» dem, og kalte dem «veldig spesielle». Og så gjentok han løgnen om valgfusket – nettopp det som hadde fyrt dem opp i utgangspunktet.

Senere på kvelden, da politistyrker hadde fått drevet de fleste ut av bygningen, kom dagens siste tweet fra Det hvite hus – så vakker at den bør stå uoversatt:

These are the things and events that happen when a sacred landslide election victory is so unceremoniously & viciously stripped away from great patriots who have been badly & unfairly treated for so long. Go home with love & in peace. Remember this day forever!

Den store omskrivningen

Trump omtalte etter hvert 6. januar som «kjærlighetens dag» og en «fredelig protest», utført av «krigere», «martyrer» – og etter at mange av dem ble dømt og fengslet – «politiske fanger» og «mishandlede gisler». Da han selv ble stilt for riksrett, fremstilte han seg som offer for en massiv politisk forfølgelse.

Intet av dette var overraskende. Trump er Trump. Og ingen vet bedre å spille på frykt, feighet og opportunisme. Slik at partifeller bøyer nakken og havner inn i folden. Selv en av representantene som desperat barrikaderte dørene i Husets kammer under angrepet, uttalte senere – med glatt fjes – at det ikke hadde skjedd noe voldelig opprør (insurrection).

Republikanernes leder Mitch McConnell, som først kalte Trump «praktisk og moralsk ansvarlig» for stormingen, endte med å stemme for frifinnelse i riksrettssaken. Partifellene som stemte for, som Liz Cheney og Mitt Romney, ble fryst ut.

Den store benådningen

I stedet for å bli diskvalifisert for alle politiske verv i all fremtid, ble Trump i 2024 gjenvalgt som president og fikk dermed beskyttelse mot videre rettsforfølgelse. Samme dag som han ble innsatt, ga han immunitet til sine kriminelle supportere.

Omtrent alle av de bortimot 1600 som hadde blitt domfelt for angrepet, ble benådet eller slapp videre straff. Selv de mest militante aktivistene, i Proud Boys og Oath Keepers, med dommer opptil 22 år, kunne spasere ut av fengslet.

Den nye administrasjonen gjorde raskt Kongress-stormingen til en test på lojalitet. I jobbintervjuer til etterretningstjenesten fikk kandidatene disse to spørsmålene: Var 6. januar en inside job? Var presidentvalget i 2020 stjålet? De som ikke svarte klart og tydelig ja, ble vraket.

Den nye FBI-sjefen Kash Patel har selv spredt teorien om at FBI i hemmelighet oppmuntret til stormingen av Kongressen. Han og andre embetsfolk har systematisk gått etter tjenestemenn som håndhevet loven upartisk eller deltok i etterforskning av hendelsene den fatale dagen. Intimideringsstrategien sender et tydelig budskap:

Hvis du tyr til vold og lovbrudd for å støtte meg, vil du få ros og belønning. Hvis du håndhever loven for å gå etter meg, vil du bli forfulgt og straffet.

Vi er ikke vant til at ledere i demokratier tenker sånn. Men mafiamentalitet og autoritær partiskhet er gjenkjennelig og (kynisk sett) forståelig. Mer absurd er benektelsene, avledningene og motangrepene. Under en høring i fjor måtte demokratene svare for sin opptreden 6. januar.

Enda lenger går en nettside som Det hvite hus lanserte på femårsdagen. Her fremstår 6. januar-saken som et komplott mot Trump og hans fredelige patrioter, regissert av Nancy Pelosi. Demokratene har «på mesterlig vis snudd på virkeligheten» og fabrikkert et narrativ om voldelig opprør, når det egentlig var de selv som sto bak opprøret med valgsvindelen sin. Og videre:

«Denne gaslighting-fortellingen gjorde det mulig for dem å forfølge uskyldige amerikanere, kneble opposisjonen og avlede oppmerksomheten fra deres egen rolle i å undergrave demokratiet.»

Lenger ned på siden gir Det hvite hus politiet skylden for å ha forvandlet en fredelig demonstrasjon til kaos med sin aggressive, provoserende adferd.

Sivilisasjonskollaps – men hvor?

Hvert enkelt av disse punktene er et skammens kapittel. I en historie som bare eskalerer – og sprer seg til andre politikkområder.

Som The New York Times skrev i en lang og god lederartikkel på nyttårsaften: «I Trumps andre periode har han styrt som om 6. januar aldri tok slutt.»

USAs 47. president kan erklære unntakstilstand hver uke, sprenge skip i internasjonalt farvann, innføre vilkårlige, høye tollsatser uten å spørre senatet, sparke statistikksjefer som gir ham uønskede tall, deportere venezuelanere til et beryktet fengsel uten rettssak eller dom, eller ansette ICE-agenter som skyter og dreper en brysom kvinnelig bilist – som kjører vekk fra dem. Etterpå kaller han hennes oppførsel «forferdelig» og stempler henne som venstreradikal terrorist.

Dagen som burde ha stått som et grusomt avvik i amerikansk historie, har altså dannet norm. Du kan omskrive historie og hendelser, du kan bytte på offer og gjerningsmann, du kan forårsake vold og død, og kalle det fred, kjærlighet eller lovhåndhevelse. Alt uten å bli stilt til ansvar. Du får bare mer makt.

Igjen: Barbarene sto ved portene. Fordi de var invitert av lederen. De var ikke fremmede eller utenfor systemet. Men et produkt av systemets egen forråtnelse.

Da er det fristende å trekke inn debatten som nylig raste i hjemlige medier. Ifølge USA – og kremt, Asle Toje – står Europa overfor et fremtidig sivilisasjonskollaps.

Som blant annet skal skyldes masseinnvandring. Den er det absolutt grunn til å advare mot. Hvis man kritiserer en politikk uten bærekraft og ikke fremstiller innvandrerne selv som barbarer. (Noe Trump gjør på rutine.)

Men støyen rundt denne debatten gjør det vanskeligere å se at sammenbruddet allerede har funnet sted. I USA. Og nettopp på den påstått europeiske måten: Innenfra. Og ovenfra. Ikke gjennom mangel på kontroll eller ytre press, men ved avvikling av sannhet, oppløsning av normer og personalisering av makt.

Nasjonen bæres ikke bare av lover og institusjoner, men av kultur og normer, sier Toje. Det samme kan sies om rettsstat og demokrati. Disse styreformene finnes ikke uten tilbakeholdenhet, aksept av nederlag, respekt for motstanderen, forpliktelse overfor et fellesskap.

Toje etterlyser patriotisme. I USA er ikke den knyttet til noen «enhetskultur», men er mer konstitusjonell og ideell. Men den patriotismen som gikk amok i Washington 6. januar 2021, var ingen av delene. Den bygde på stammementalitet, og det vi så, var et stammeoppgjør.

For det kongress-stormerne mente med folket, var oss. Ikke dem. Ikke fiendene og forræderne. Bare de som tror på den samme sak og den samme mann – hvilket kom ut på ett.

Stol på min moral

Og hvilken mann! I det ferske intervjuet i The New York Times i går fikk Trump spørsmål om det var noe som begrenset hans globale makt. Han svarte:

«Ja, det er én ting. Min egen moral. Mitt eget hode. Det er det eneste som kan stoppe meg.»

Ble du betrygget nå? Vi skal stole på Donald Trumps moralske kompass, et hittil uidentifisert objekt. Eller en dings utelukkende kalibrert etter hans eget ego.

Skal vi ta Trumps uttalelse på alvor, er prinsippet imperium sub lege – makt under loven, erstattet med imperium sub ego – makten under jeget. I dette tilfellet et jeg som føler mer enn det tenker. Hvorfor trenger han å eie Grønland, spør The New York Times. «Jeg føler det er psykologisk nødvendig for å lykkes», svarer presidenten.

Så kan du si: Dette blir mye om prinsipper og psykologi. I virkelighetens verden må selv en grenseløs president samarbeide med andre land, han møter motstand i mange domstoler, han kan bli strupt av kongressen etter mellomvalget, han er avhengig av byråkratiet, og så videre.

Men 6. januar-forløpet viser at man kan gjøre sin egen sannhet og moral til virkelighet – med makt. Og hvis dét er den nye normalen for innehaveren av verdens viktigste og mektigste embete, har vi et større og mer varig problem enn Donald Trump.

Teksten er først publisert av Kjetil Rolness på Substack.