Hun lurer på om det er riktig å ofre kjærlighet, nærhet og begjær for å bevare et kjærlighetsløst ekteskap, eller om man heller bør våge å være ærlig med seg selv og ta ansvar for livet sitt, og gå ut av ekteskapet?

Foto: Åge Peterson

Publisert: Publisert:

Nå nettopp

Hvorfor er det slik at det fortsatt anses som «riktigst» å bli stående på sin post i et langvarig ekteskap, selv om kjærlighet og begjær har vært borte i årevis? Også når ekteskapet stille og gradvis, etter flere tiår, har endt opp som et felles prosjekt med barn og logistikk som hovedfokus, mens kjærlighetsforholdet for lengst har visnet bort?

Omsorg, takknemlighet og familiekjærlighet kan fortsatt være der, men den kjærligheten som gjør oss levende, med nærhet, varme, begjær og sex, er borte. Og noen ganger finner man den et annet sted. Ikke som en flyktig forelskelse eller jag etter spenning, men som en dyp og ekte forbindelse som viser at den delen av hjertet og kroppen fortsatt lever.

Likevel blir mange værende – av plikt. Særlig menn, har jeg inntrykk av. Kanskje fordi så mye av identiteten deres er knyttet til å være far og forsørger, også når barna er blitt voksne. Å bryte ekteskapet kan føles som å gi avkall på det en har bygget livet sitt rundt. Men kanskje også fordi frykten for å ta steget er større enn motet til å leve annerledes? Man velger ro og husfred fremfor uro, mas og oppgjør, selv om prisen er å gi opp seg selv.

Det kalles ofte lojalitet. Men noen ganger er det kanskje mer av frykt og feighet enn av lojalitet. Frykt for å slippe taket, for å være ærlig med seg selv, for å si: «Mitt liv er mitt ansvar, også nå.»

Skal man ofre ekte kjærlighet, nærhet, begjær og sex for å bli værende i en ramme som var bra en gang, men ikke nå lenger? Eller skal man våge å leve sant i den fasen av livet man er i nå, før det er for sent?

Psykologen svarer:

Frode Thuen

Professor i psykologi ved Høgskulen på Vestlandet

Les hele saken med abonnement