Skal vi skal frykte for jobbene våre hvis vi sier eller gjør noe politikerne ikke liker?

DEBATT: Posisjonens budsjettforslag innebærer at byarkitekten fases ut og forsvinner bare et par år etter at stillingen ble opprettet. Dette må bety at byarkitekten blir vurdert som en ren luksusartikkel og utgiftspost som ikke bidrar til verdiskaping. Men god byutvikling er i høyeste grad verdiskaping!

Hvilke seriøse fagpersoner vil ønske å ta på seg krevende og profilerte stillinger i Stavanger kommune under disse forutsetningene, spør byantikvar Hanne Windsholt. Foto: Kjell Arne Knutsen

Å legge lista lavt på dette feltet betyr at man sparer seg til fant.

Saksbehandlerne i kommunen kan også ivareta estetikk og god stedsutvikling, ifølge Line Møllerop i akriktektur.no. Ja, men i praksis er det ofte vanskelig. De blir fort anklaget for «synsing» av de private forslagsstillerne hvis de beveger seg for langt ut i temaer som formgiving, stedstilpassing eller hvilke funksjoner som er ønsket eller uønsket på stedet.

En byarkitekt med et eget mandat for å jobbe med akkurat disse tingene har en helt annen kapasitet og gjennomslagskraft enn de andre arkitektene i kommunen. Og at det er nødvendig at noen fronter estetikk og kvalitet, kan man neppe være i tvil om når man ser NRK-serien «Stygt», eller når man studerer hva som har blitt bygd i Stavanger de siste 20 årene. Men dette dreier seg ikke bare om estetikk; Byarkitekten er ikke et rent skjønnhetsråd. Det dreier seg også om å få rett prosjekt på rett plass, og om at kommunen tar en mer aktiv og synlig rolle i utformingen av framtidens Stavanger.

Er ikke byarkitekten noe mer varig?

Stavanger har hatt byantikvar i 51 år, men byarkitekt bare i to. Det tar tid å utvikle en slik posisjon – finne en form og oppnå gehør internt og eksternt. Det er ikke nok å publisere en strategi. Hadde dette vært enkelt, ville vi allerede bare hatt vakre, funksjonelle, miljø- og menneskevennlige nye byområder. Det må jobbes systematisk og kontinuerlig over år med dette feltet for at skuta skal vende.

I denne saken er det også litt å si om selve prosessen. Når Venstre nylig mente at en byarkitekt var en viktig funksjon å få på plass, er det vanskelig å forstå hastverket med å legge ned denne funksjonen ut ifra utilfredshet med hvordan Henrik Lundberg har skjøttet jobben. Hadde det ikke vært mulig å gi noen styringssignaler underveis? Er ikke byarkitekten noe mer, og mer varig, enn akkurat Lundbergs ansettelse? Og hva med alt byarkitekten faktisk har gjort gjennom disse to årene? Henrik Lundberg har vært aktiv på mange fronter. Langt fra alt han har jobbet med har blitt flagget like synlig i pressen som at han ikke ønsket å medvirke i juryen for nytt teater og museum.

Hvordan byarkitekten gjør jobben sin er for øvrig ikke bare byarkitektens eget ansvar. Kommunen må også bruke denne ressursen aktivt og målrettet. Her er det fremdeles mye potensial å hente ut.

Våg å tenke lange tanker!

Til sist: Det er forståelig at politikerne må gjøre vanskelige valg gitt den økonomiske situasjonen. Å skjære bort akkurat denne ene, svært synlige stillingen, kan likevel neppe redde kommuneøkonomien. Derfor er denne manøveren så iøynefallende – og foruroligende! Ikke minst for oss hos byantikvaren, som står i en uavhengig rolle lik byarkitektens. Det er ikke hyggelig å se at hvis politikerne er misfornøyde med noe, kan det – uten nærmere forvarsel – få konsekvenser for stillingene våre i budsjettforhandlingene.

Hvilke seriøse fagpersoner vil ønske å ta på seg krevende og profilerte stillinger i Stavanger kommune under disse forutsetningene? Henrik Lundberg har lagt ned sitt eget firma for å ta jobben og har naturligvis gått inn i den med et langsiktig perspektiv. Det må være rimelig å forvente en viss jobbmessig forutsigbarhet når man ansettes i en så profilert stilling i kommunen.

La oss for en gangs skyld våge å tenke noen lange tanker i denne byen der «allting varer kort», for å si det med Kielland.