Skal vi virkelig bruke én milliard kroner i året på å diagnostisere forkjølelser?

Avanserte laboratorieanalyser brukes rutinemessig på hoste, snørr og feber, skriver innleggsforfatterne. Illustrasjonsfoto: Erik Flaaris Johansen, NTB

Mens sykehusene mangler ressurser, bruker helsevesenet avansert genteknologi for å påvise virusinfeksjoner som ikke krever behandling.

Genteknologiske tester har revolusjonert medisinen. For alvorlig syke pasienter er de livreddende. Men når avanserte laboratorieanalyser brukes rutinemessig på hoste, snørr og feber fra fastlegekontorer over hele landet, har vi beveget oss fra faglig klokskap til diagnostisk overmot.

Norge bruker nå om lag én milliard kroner i året på testing for luftveisinfeksjoner i primærhelsetjenesten, ofte hos pasienter med helt vanlige forkjølelser. Mange av disse prøvene endrer hverken diagnose, behandling eller prognose. Det er ingen medisinsk nødvendighet, men feil bruk av fellesskapets penger.

En fersk rapport fra Helsedirektoratet, «Variasjon i bruk av laboratorietenester», dokumenterer store forskjeller mellom regioner i hvor mye det testes for luftveisagensluftveisagensEt smittestoff (agens) som angriper luftveiene..

Forskjellene handler ikke om at folk i noen fylker er sykere, men om ulik praksis og økonomiske drivere. Flere tilbyr store testpakker som inkluderer alt fra RS-virus og parainfluensavirus til mykoplasma, uavhengig av symptombildet.

Kostnadene har økt med over 600 millioner kroner fra 2023 til 2024. For legen er det enkelt: ett klikk, så får man alt. For laboratoriet er det lønnsomt. For samfunnet er det dyrt. Når laboratoriedrift blir butikk, fortrenges medisinsk skjønn.

Kan føre til mer bruk av antibiotika

«Mer kunnskap er alltid bra», sies det ofte. Men i medisinen kan mer informasjon faktisk gjøre skade.

Brede testpaneler finner ofte mikrober som ikke er årsaken til sykdommen. Et positivt prøvesvar tolkes likevel som infeksjon, og pasienten kan få antibiotika «for sikkerhets skyld».

Vi snakker varmt om å redusere antibiotikabruken, men denne testiveren kan trekke i motsatt retning og føre til økt antibiotikaforbruk.

Det paradoksale er at vi allerede har gode systemer for å overvåke hvilke virus og bakterier som sirkulerer i samfunnet.

Folkehelseinstituttets overvåkingssystemer, som MSIS og Sykdomspulsen, gir løpende informasjon om epidemiologien og vil gi gode data også med nøktern bruk av luftveisdiagnostikk.

Det er altså ikke nødvendig å teste alle pasienter med symptomer på luftveisinfeksjon bredt for å «følge med» på smittesituasjonen. Vi vet allerede hva som går.

Faglig sløvhet

Selvfølgelig skal vi teste når det er medisinsk nødvendig. På sykehus og intensivavdelinger redder genteknologiske analyser liv. Likeledes er genteknologiske tester nyttige ved mistanke om lungebetennelse, også utenfor sykehus.

Men å bruke den samme teknologien på en frisk 30-åring med forkjølelse er ikke moderne medisin, det er faglig sløvhet forkledd som teknologioptimisme. Diagnostikk må være målrettet og basert på klinisk vurdering, ikke på laboratoriets markedslogikk.

Myndighetene må ta styringen tilbake. Når laboratorier får definere testpraksis gjennom økonomiske incentiver, mister vi faglig kontroll.

Vi trenger nasjonale retningslinjer for når bred genteknologisk testing av luftveisagens faktisk er berettiget, og når den ikke er det.

For spørsmålet er enkelt: Skal vi virkelig bruke én milliard kroner på å diagnostisere forkjølelser, eller skal pengene brukes på pasienter som virkelig trenger hjelp?