Skjellsordene haglet. Nå er det nesten taust

Sjokk. Svineri. Usunt. Det var noen av reaksjonene da tidligere helseminister Bjarne Håkon Hanssen (Ap) gikk fra politikken til PR-byrået First House. Kritikken var hard og høyrøstet, også fra Ap-toppens egne rekker.

Jonas Gahr Støre sa at det utfordrer tilliten til partiet. Politikerkolleger som selger sin kompetanse til First House «byr meg imot», uttalte Ap-lederen til VG.

Hvis Støre fortsatt mener det samme, ser det ikke pent ut for den politiske tilliten.

Nå er det hans tidligere helseminister Ingvild Kjerkol (Ap) som har tatt steget over. Det samme har Høyre-nestleder og tidligere olje- og energiminister Tina Bru (H). Og Sylvi Listhaugs spinndoktor Haakon Sandvik (Frp). For å nevne et lite knippe.

Og alle overgangsnyhetene kommer først i næringslivsavisa DN, beleilig nok. Det er vel der kundene er.

Men hvor blir det av den knallharde fordømmelsen?

Nå er det nesten knyst. Om man ser bort fra at partiet Rødt ser rødt fordi de rike kan kjøpe seg makt. Sp rynker på nesa, selv om mange av politikerne deres er litt mer positive til å gjøre karriere der.

I Ap, hvor slike overganger fikk hard medfart og gjerne ble omtalt som et slags svik, er det stille som graven.

Det kan selvsagt være flere grunner til at kritikken har stilnet.

Vi har vent oss til det

Lista over politikere som har gått til et PR-byrå, er lang og fargerik. Alle partiene skal med. Det skyldes ikke raushet og mangfold. Det er selvsagt høyt verdsatt og prissatt å forstå hele det politiske landskapet.

Når selv SVs pressesjef går til PR-byrået Kruse Larsen uten at det rynkes på nesa, skjønner man at bransjen er blitt normalisert.

Kanskje er vi blitt vant til at de er der. Tidligere Ap-statssekretær ved Statsministerens kontor, Jan Erik Larsen, sitter på toppen av Kruse Larsen og har lange tentakler inn i regjeringa. Han er en mye brukt ressurs, og leder blant annet en av landets mest innsiktsfulle politikkpodkaster.

Mang en politiker har møtt seg selv i døra når en av deres nære medarbeidere har gått til PR-bransjen eller når de selv rekrutterer noen med den bakgrunnen.

Eksempelvis måtte Støre svare for at han hentet sin pressesjef Kristoffer Thoner fra konsulentselskapet McKinsey. Støre sa da at dette var noe annet, som illustrerer hvor dobbeltmoralsk forholdet til PR-bransjen har vært.

Kritikken mot PR-bransjen har vært en smule emosjonell

Der mange har kritisert PR-byråene i svært sterke ordelag, har man virket påfallende blind for at påvirkning og tjenester kan kjøpes mange steder.

De virkelig store selskapene, som Equinor, Hydro, Yara, DNB og Norgesgruppen, kan selv ansette folk med spisskompetanse og store nettverk.

Dessuten kan slike tjenester kjøpes dyrere og mer diskré av diverse advokat- og konsulentfirma. Men det høres ikke like mystisk ut når man er konsulent eller advokat, selv om tjenestene kan være både dyrere, mer skjult og enda mer til kjernen av den makta de ønsker å påvirke.

Like fullt er det PR-byråene, og i særdeleshet First House, som er blitt et slags symbol på det noen vil kalle en ukultur.

Sannsynligvis har den mytedannelsen vært bra for butikken. For det skapes et inntrykk av at det skjer noe magisk, eller noe du ikke kan oppnå på annet vis, dersom du kjøper tjenestene deres.

Det skjer sjelden stor magi i et PR-byrå, selv om de vil vi skal tro det

Kontaktnett er ferskvare, og de fleste får piggene ute dersom man ringer på vegne av en kunde. Den tjenesten de selger, er først og fremst innsikt i hvordan pølser og politikk lages.

Og det er åpenbart mange, ikke minst i næringslivet, som har sovet i samfunnsfagstimen.

For det er ganske ordinær kunnskap om politiske prosesser som selges for mer enn en lærerlønn. Og det er slett ikke slik at den beste rådgiveren er den med størst nettverk eller kjendisfaktor. Det er et håndverk, om enn ikke av de mest verdsatte i det offentlige ordskiftet.

I dagens kaotiske politiske landskap, er denne kunnskapen enda mer verdt.

Det er ikke tilfeldig at PR-byråene gned seg i hendene på valgnatta da det ble kjent at Ap trenger støtte fra fire andre partier. Det kan lages flertall på kryss og tvers av de politiske blokkene, og vi aner konturene av de underligste allianser.

Da er det åpenbart en fordel å kjenne partiene, politikerne, sakene og ikke minst prosessene godt. Et eksempel på det var da Frp, Høyre, Sp og KrF påførte regjeringa et nederlag på grunnrente til småkraftverk.

Rakettforskning er det ikke, selv om forståelsen kan være verdt sin vekt i gull.

Og PR-ekspertene kan lett parere med at det er politikerne selv som har gjort politikken mindre forutsigbar. Og dermed også mer salgbar.

Og det sier kanskje noe om politikk som levevei?

For særlig kreativt er det ikke å gå fra politikk til PR. Nyheten hadde vært større om en politiker faktisk ble sykepleier, lærer eller tømmerhugger. Som de neppe er i utgangspunktet heller.

I dag oppleves nok denne typen jobber som en slags rekrutteringsarena og sysselsettingstiltak for folk som fortsatt vil være politisk relevant.

Et nærliggende eksempel er de to Høyre-profilene Sandra Bruflot og Ola Svenneby som begge brukte som begrunnelse for å bli nestleder i Høyre at de trenger en jobb. (Det må i rettferdighetens navn sies at de har politiske vyer også).

Det virker å være en utbredt oppfattelse i partiet at politiske talenter må sysselsettes.

Men at utsagnene ikke har medført det minste lille pip fra hornet på veggen, sier egentlig det meste.