«Skjønte hvor nære det var»

Da Line Nersnæs kommer til seg selv, ligger hun i en kurv i hjørnet av kontoret sitt i 11. etasje i Høyblokka i Oslo sentrum. Hun har ekstreme smerter i hodet, og tar seg til pannen.

Hendene blir fulle av blod.

Hun kommer seg ut til korridoren. Det er som å være i en svart-hvitt film. Det er ingen farger. Alt er dekket av grått støv.

50-åringen roper etter kollegaen sin, Knut, som har kontor på motsatt side av gangen. Han kommer, og sammen forsøker de å finne veien ut av ruinene.

På vei ut er Knut livredd for at Line skal dunke borti noe, men han sier ingenting til henne, i frykt for at hun skal gå i sjokk.

Foto: Sara Johannessen Meek / VG

15 år etter terrorangrepet, som smadret regjeringskvartalet og tok åtte liv her, er Line tilbake i bygget sammen med statsminister Jonas Gahr Støre. Han har bedt henne komme på besøk.

Det er en grå tirsdag i desember, og bare noen uker til det nye bygget åpner.

I sin nyttårstale løfter Støre frem historien om Line, og om hvordan bygget nå tas tilbake, som en grunnmur i demokratiet, på samme måte som AUF tok Utøya tilbake.

De to kjenner hverandre fordi de har møttes flere ganger gjennom jobb. Line arbeidet i Høyblokka i elleve år før bygget og kontoret hennes ble knust av den voldsomme eksplosjonen 22. juli 2011.

Nå vandrer de sammen i korridorene som er nyoppusset, med norsk treverk på gulv og vegger, mye betong og stål. Store deler er satt tilbake til den opprinnelige stilen fra da bygget ble reist på 1950-tallet.

De har begge et nært forhold til Høyblokka. Her har de hatt utallige møter, sett kolleger komme og gå, tatt avgjørelser og møtt statsoverhoder.

Men i sommerferien i 2011, var det ikke mange på jobb i regjeringsbygget. Utenriksminister Støre var på hytta i Kilsund.

Torsdagen, dagen før angrepet, kommer det meldinger om store nedbørsmengder som skal vare i tre dager. Han gjør klar for stormen. Fortøyer båten godt, tar inn putene fra utemøblene.

Støre føler på en uro. Det er finanskrise og politisk krise i Europa og USA. I en spalte med nettopp tittelen «Uro», som står på trykk i flere aviser denne dagen, skriver han:

«Poenget er at vi ofte ikke vet, selv rett før noe skjer.»

Fredag 22. juli har Støre en rolig morgen inne på hytta. Han henter posten med båten. Leser aviser og planlegger en fisketur når vinden har løyet. Baker boller og drikker kaffe.

Kvart på fire får han en tekstmelding fra pressevakten i Utenriksdepartementet:

«Eksplosjon i Akersgata.»

Støre tar frem PC-en og ser uhyggelige bilder fra Grubbegata ved Høyblokka.

– Det var en så lummer dag. Det var varmt og fuktig, nesten tropisk, så jeg hadde kontorvinduet på gløtt, forteller Line.

Støre har akkurat spurt om hvordan hun opplevde de dramatiske minuttene.

Hun var seniorrådgiver i Justisdepartementet, og jobbet med et utkast til en stortingsmelding om vold i nære relasjoner. Klokken nærmet seg halv fire.

Line er skadet. Det har kollegaen Knut sett med en gang de treffer på hverandre i den ødelagte korridoren i 11. etasje.

Line vet ingen ting, annet enn at smertene er sterke.

– Han var veldig bestemt på at vi måtte komme oss ut raskt og tar kommandoen. Og han var tydelig på at jeg måtte være forsiktig. Senere fortalte han at han var sikker på at hodet mitt skulle dele seg på grunn av trepinnen som satt boret inn.

Kopimaskiner blokkerer veien ut. Lenger ned i trappen har trinnene kollapset, og gelenderet sperrer for veien.

I tredje etasje får de med seg en skadet kollega. Hun er blindet av blod og må følges ned den siste delen av trappen.

– Jeg husker jeg så heisen i første etasje. Det var akkurat som om en kjempe hadde stått der og dratt heisen fra hverandre.

Et av de første bildene fra angrepet mot Høyblokka 22. juli 2011. Foto: Espen Naumann

Det er først da hun kommer ut at Line forstår at hun har en pinne stikkende ut av hodet. Men der og da tar hun ikke skaden innover seg.

– Der ute på plassen var det hjelpemannskaper, spør Støre.

– Folk kom løpende til for å hjelpe. Ikke lenge etter hørte jeg sirene fra ambulanse og politi. 37-bussen var rekvirert av politiet. Og så satte de veldig mange av oss inn i bussen, så den kunne kjøre oss til legevakten.

– Der satt jeg med en pinne stikkende ut av hodet. Midt i bussen var to fra Statsministerens kontor. Den ene med et håndkle som var rødt av blod. En annen kollega satt rett ovenfor meg med ansiktet dekket av blod. Det var helt absurd, forteller Line.

Bussen kjørte de mange skadede mot legevakten. På veien ble holde­plassene lest opp over høyttaleranlegget. Det siste hun husker, er at det kom mennesker i hvite klær løpende ut fra legevakten, mot bussen.

Støre rasker med seg noen klær fra hytta og setter seg i bilen. Klokken er blitt litt over fire. Han hører nyhetene på radio. UD ringer ham med oppdateringer.

Han har noen korte samtaler med statsminister Stoltenberg. Det regner lett mot vindusruten på bilen mens han haster mot hovedstaden.

– Jeg fikk nyhetene inn på radio og telefonen. Antallet drepte. Ødeleggelser og skader. Hele bildet begynte å tegne seg, forteller Støre.

– Og det fotografiet av denne tjenestepersonen i Justis­departementet som jeg kjente. Med denne helt vanvittige delen av vindusrammen stikkende ut av pannen.

Han og Line snakker om timene etter bomben. Om sjokket da nyhetene om skytingen på Utøya begynte å strømme inn. Om hvordan du reagerer på slike hendelser. Om verdien av kolleger og samhold. Og om hvordan du bearbeider.

– Du reiste hjem etter et opphold på legevakten, lurer Støre på.

– Jeg hadde hjernerystelse, 27 sting i hodet og var relativt omtåket. Så jeg kom meg hjem samme kveld.

– Men du kom tilbake på jobb nesten med en gang?

– Jeg var klar for det. Vi fikk egentlig beskjed om å ta fri så lenge vi hadde behov. Men det ble ramaskrik blant oss kolleger i Justisdepartementet. Vi ville jo være sammen. Så mandagen møtte vi opp på jobb, i midlertidig lokaler på Politihøgskolen, sier hun.

Fire dager etter terrorangrepet legger Line ned en rose ved Høyblokka. Foto: Ole-Martin Grav / VG

Fellesskapet på jobben ble viktig for Line og mange av dem som opplevde terroren på nært hold. Et sted å kunne snakke om hendelsen, hvor de kunne prate seg tomme. Det var alfa og omega for å kunne komme seg videre.

– Men det er også viktig å huske på at det ikke er noen oppskrift på hva som er riktig i slike situasjoner, sier Line.

– Jeg var heldig som hadde gode kolleger og et stødig nettverk rundt meg. Andre hadde det annerledes og har slitt mer etterpå.

– Det finnes ikke én måte å sørge på. Vi ser jo hele mangfoldet i hvordan vi sørger. Det er også et mangfold i hvordan hver av oss håndterer en traumatisk hendelse, sier Støre.

– Jeg opplevde det etter terroren i Kabul mot Hotell Serena. Da var vi i livsfare i én time. Men jeg fikk snakket om det enormt mange ganger i etterkant, fordi jeg fortalte om det, og folk spurte. Det ble en form for terapi.

Line og Jonas ser frem til å flytte inn i regjeringskvartalet. Snart 15 år i midlertidige lokaler er lang tid.

– Nå flytter vi endelig tilbake. Det er en viktig symbolikk i dette. Vi tar demokratiet tilbake. Og det at Line nå også flytter inn igjen i Høyblokka hun ble bombet ut av, det er sterkt å få oppleve, sier Støre.

I lang tid var spørsmålet om det i det hele tatt kunne bli stående. Eller om skadene var for omfattende.

Høyblokka fotografert noen dager etter angrepet. Foto: Sara Johannessen Meek / VG

– Jeg husker jeg var på besøk her tre år etter angrepet sammen med min sønn. Vi gikk i trappene, alt var rensket ut, det var bare murskallet og søylene igjen, sier Støre.

– Nå blir dette igjen arbeidsplassen for så mange dyktige kvinner og menn. Mange har sluttet, mange nye har kommet til. Men Line er her fortsatt. Det er noe bestandig over det.

Nyttårstalen leser Støre fra det nye regjeringskvartalet. Her har de fleste nyttårstalene til landets statsministre blitt holdt. Men de fire forrige årene har Støre spilt den inn hjemme i statsministerboligen.

– Nyttårstalen er noe jeg som statsminister går og tenker på i løpet av høsten. Hva skal den handle om? For noe uker siden var vi på omvisning i Høyblokka. For meg var det et emosjonelt besøk, dette har vært arbeidsplassen min i ni år, sier Støre.

For Line gir det å flytte tilbake en ny bevissthet rundt rollen hun har som ansatt i et departement.

– Jeg har alltid vært stolt av jobben min. Å komme tilbake i høyblokken gjør at jeg får en ny bevissthet rundt hvilken rolle vi har, at vi er på jobb for noe som er viktigere enn oss selv. Nå flytter vi hjem og blir en del av et større fellesskap, sier hun.

– Og at vi som nasjon setter åpenhet så høyt, også den fysiske, at det ikke er enorme gjerder rundt bygg som Slottet, Stortinget og regjeringsbygget, sier Støre.

– Det er positivt. Så blir jo dette regjeringskvartalet flott, med noen kvaliteter som er solide.

Men åpenhet koster penger. Mye penger. Da regjeringskvartal-prosjektet ble kvalitetssikret i 2020, ble prisen anslått til 36,5 milliarder. De nyeste anslagene fra 2025 anslår en totalpris på over 53,5 milliarder kroner. Av dette utgjør sikkerhet rundt 60 prosent.

– Så har dette første byggetrinnet blitt to milliarder kroner lavere enn kostnadsrammen satt av Stortinget, noe som også fortjener oppmerksomhet, sier Støre.

– Men det er en ting jeg ikke klarer å forsone meg med, sier han og fortsetter:

Dobbeltside i papirutgaven av VG, 23. juli 2011.

Dagen etter terrorangrepet ser Line bildet av seg selv på en dobbeltside i VG. Hun leter litt etter ordene for å beskrive hvordan det opplevdes å se seg selv sånn.

– Det var jo altså en pinne på ... med en spiss. Jeg kunne jo ha fått den i øyet, eller ...

Det er da hun ser dette bildet, at det går opp for henne.

– Det gikk jo fint – før jeg plutselig skjønte hvor nære det var.