Skremmende forsøk på å stilne kolleger og ADHD-debatten

Vi vet faktisk ikke hva som er årsak til økningen av ADHD-diagnoser, skriver innleggsforfatterne. Foto: Ronja Sagstuen Larsen

Hvordan kan Lars Lien, Jørgen G. Bramness og Amir David Arden være så sikre på at økningen av ADHD-diagnoser stort sett handler om tidligere underdiagnostisering?

Det er uvisst hva som gjør at Lars Lien, Jørgen G. Bramness og Amir David Arden (Aftenposten 25. november) føler seg så sikre på at økningen av ADHD-diagnoser stort sett handler om tidligere underdiagnostisering. Før noen konkluderer, er det nødvendig med en bred og faglig åpen diskusjon der alle stemmer slipper til. Den nevnte trio synes ikke interessert i det og problematiserer faktisk heller at Aftenposten lar meningsmotstandere uttale seg.

Psykiatriens historie er full av påminnelser om viktigheten av ydmykhet, solide kunnskapsgrunnlag og varsomme tilnærminger til kompliserte utfordringer. De fleste vil være enige om at en korrekt ADHD-diagnose og riktig medisinering hjelper mange, men det er fremdeles flere ubesvarte spørsmål.

Fremstår som den som har funnet svaret

Lars Lien har likevel som leder for Norsk psykiatrisk forening i flere sammenhenger fremstått som den som har funnet svaret: Psykiatri skal forstås som «hjernehelse». Pilleskam ble lansert som et samfunnsproblem og som bakenforliggende årsak til at ikke mange nok tar medisiner. Ketamin promoteres allerede som en revolusjon, og om psykosepasienter har han sagt at «ingenting kan løses uten medisiner». Nå får altså ADHD oppmerksomheten, og bidrag til nyansering avfeies som feilinformasjon.

Engasjementet kan berømmes, men ligner samtidig på utålmodighet. Det er utrygt i vårt fag. Vi vet faktisk ikke hva som er årsak til økningen, og om det er utvetydig positivt at så mange som eksempelvis 7,1 prosent av barn og unge mellom 7–17 år i Trøndelag har fått diagnosen. I en tidligere oppsiktsvekkende kronikk argumenterer Lien og Bramness for sentralstimulerende medikamenter som viktig kriminalitetsforebyggende, men da som nå på tynt vitenskapelig grunnlag. Denne gang påstås det at «det er ingen psykiatrisk diagnose vi undersøker grundigere enn ADHD», men vi vet at private ADHD-klinikker lokker med éndags «effektiv» utredning. Ardens klinikk Bak Slottet Psykiatrisenter bruker digitale selv-tester for å «tilby raskere diagnoser».

Uklokt

Det virker både uklokt og prematurt å avskrive bekymringen til flere barne- og ungdomspsykiatere og fastleger som har lang erfaring med ADHD og har dette som sin arbeidshverdag. Vi ser ingen skremselsretorikk eller moralisme hos Trond Velken, Henriette Sandven, Kaveh Rashidi mfl. Tvert imot ser vi stemmer som stiller viktige spørsmål, som ønsker at vi som behandlere og samfunn skal stoppe opp og tenke oss om før vi gjør mer skade enn nytte. Det som derimot er skremmende, er forsøket på å stilne kolleger og debatten før vi har gode svar.

Med en åpnere og mer nysgjerrig tilnærming kan vi kanskje ikke bare lære noe av våre egne eksperter, men også av andres feil. Den amerikanske psykiateren Allen Frances angrer bittert på egen utvidelse av diagnosekriterier i DSM-IV og ser nå en epidemi av ADHD. Thomas Insel, tidligere leder av forskningsgiganten NIMH, sa etter 13 år og milliarder av dollar på et biologisk fokus: «I don’t think we moved the needle in reducing suicide, reducing hospitalizations, improving recovery for the tens of millions of people who have mental illness».

Mange andre tanker og meninger

I kronikken i Aftenposten påstår Lien, Bramness og Arden å være de som har de riktige holdningene, og at psykiatrimiljøet generelt deler deres oppfatning. Det er i beste fall nok en forenkling av virkeligheten. Som representanter fra den kliniske hverdagen kan vi med sikkerhet meddele at det finnes mange andre tanker og meninger blant våre 1650 psykiatere. Før vi har gode svar, har historien lært oss at rom for tvil og uenighet er en styrke.