Skriftlig spørsmål fra Erlend Wiborg (FrP) til arbeids- og inkluderingsministeren. Besvart: 29.06.2026 av justis- og beredskapsminister Astri Aas-Hansen

NRK omtaler 18. juni 2026 et vedtak i Agder fylkeskommune som innebærer at personer uten lovlig opphold i Norge kan få tilgang til blant annet gratis busskort, tilskudd til tannhelse og ledige skoleplasser gjennom fylkeskommunale ordninger og samarbeid med frivillige organisasjoner.

Personene det gjelder er blant annet utlendinger som har fått endelig avslag på søknad om opphold, personer som har overtrådt utreiseplikten, og personer som oppholder seg i Norge uten gyldig oppholdsgrunnlag. Altså personer som ulovlig oppholder seg i Norge.

Vedtaket reiser prinsipielle spørsmål om forholdet mellom nasjonal innvandringspolitikk og lokale eller regionale tiltak som kan bidra til å gjøre det enklere å oppholde seg ulovlig i landet. FrP er bekymret for at slike ordninger sender signaler om at norske vedtak om avslag og retur ikke får reelle konsekvenser.

På denne bakgrunn ønskes statsrådens vurdering av om slike ordninger er forenlige med regjeringens uttalte mål om en kontrollert og bærekraftig innvandringspolitikk.

Astri Aas-Hansen: Henvendelsen er oversendt fra arbeids- og inkluderingsministeren til meg for besvarelse.

Hovedføringen i den nasjonale innvandringspolitikken er at innvandringen til Norge skal være kontrollert, bærekraftig og rettferdig. Personer uten lovlig opphold i Norge har svært begrensede rettigheter i Norge. Det innebærer at personer uten lovlig opphold plikter å forlate Norge. De har ikke rett til å arbeide, svært begrenset rett til helsehjelp, ikke rett til sosiale tjenester eller omsorgstjenester, og kun de som tidligere har søkt asyl har tilbud om bolig, på asylmottak. Dette gjør det krevende å klare seg som utlending uten lovlig opphold i Norge.

Menneskerettighetene tilsier likevel at alle mennesker har noen grunnleggende rettigheter, uavhengig av deres oppholdsstatus. Det er ansatte i førstelinjetjenester på kommunalt eller regionalt nivå som møter disse menneskene og må avgjøre hvordan denne gruppens grunnleggende behov skal møtes. Gjeldende retningslinjer krever ofte utøvelse av skjønn.

Det er opp til kommunale myndigheter å bestemme hvordan de vil håndheve gjeldende regler, og jeg ønsker ikke å mene noe om hva tilgjengelige kommunale midler skal benyttes til, så lenge dette er innenfor nasjonalt regelverk.

Offentlige tjenester til personer uten lovlig opphold i Norge er for øvrig ikke en ny problemstilling, jeg viser til orientering til en rapport fra FAFO fra 2021 om bistand til irregulære migranter i norske storbyer, der dette er tema: Irregulær bistand | Fafo-rapport 2021:15.