2 weeks ago
13
Borgerkrigen i Myanmar:
I 2021 tok de makten i landet i et sjokkerende kupp. På slagmarken går militærjuntaen i Myanmar nå på nederlag etter nederlag.
Publisert 17.04.2024 00:33
April åpnet med et vågalt droneangrep som rammet Nay Pyi Taw – den tungt bevoktede hovedstaden i Myanmar.
29 droner lastet med eksplosiver fløy inn i byen, med flyplassen, luftvåpenets base og militærets hovedkvarter som mål.
Den selvbeskrevne eksilregjeringen National Unity Government (NUG) sto bak angrepet mot militærjuntaens festningsby.
Samme helg kom nyheten om at etniske hærgrupper, i samarbeid med borgervernshæren PDF, har kapret den viktige grensebyen Myawaddy. Mesteparten av landets handel med Thailand går gjennom byen.
Trenden fremstår krystallklar: Motstandsgruppene slår tilbake. Nå gjør de suksess i stadig større operasjoner mot juntaen som stjal makten i Myanmar i kuppet i 2021.
– Det er absolutt en følelse av at vi nå står ved et vendepunkt. At konflikten er i ferd med å snu, eller at den allerede har snudd.
Det sier Myanmar-ekspert og professor i samfunnsgeografi ved UiO, Kristian Stokke, til TV 2.
Det hele startet med «Operasjon 1027» i slutten av oktober i fjor. I koordinerte angrep samarbeidet ulike hærgrupper for å slå hardest mulig til mot militærregimet.
I månedene etter operasjonen har juntaens nederlag stått i kø.
– Kanskje har konflikten nå snudd på en måte som ikke kan reverseres. Det betyr ikke at krigen vil bli avgjort veldig raskt. Men det er helt klart et mønster hvor motstandsbevegelsen er på fremmarsj, og militæret er på defensiven, sier Stokke.
– Kort sagt: Militæret presses mer og mer tilbake. De taper stadig flere områder, baser og kommunikasjonslinjer.
De viktige grensene
De siste ukene har motstandsgruppene hatt særlig fremgang i områdene sørøst i landet, langs grensen ved Thailand. Kampene langs motorveien AH1 startet 29. februar i år.
Nå kontrollerer motstandsgruppene nær sagt hele den lange grensen mot Thailand.
– Det at de er i ferd med å få kontroll over mesteparten av grensa, er strategisk veldig viktig, sier Myanmar-ekspert Stokke.
Grensen betyr mye for økonomien, og kontroll over den betyr også at motstandsfolk kan flykte i eksil til nabolandet. I tillegg får man ulike forsyninger inn over grensen.
Stokke påpeker at kartet ser likt ut også ved grensene mot India, Kina, Laos og Bangladesh: Militæret har stort sett mistet makten over grenseområdene. Det er i de sentrale delene av landet de står sterkest.
Tapene gjør også at selv militærets støttespillere har begynt å miste troen på ledelsen. I januar raste den ultranasjonalistiske buddhistmunken Pauk Ko Taw mot militærets leder, og mente han måtte gå av og overlate makten til sin nestkommanderende, general Soe Win.
– Se på Soe Wins ansikt. Det er ansiktet til en ekte soldat. Min Aung Hlaing klarer seg ikke. Han bør gå over i en sivil rolle, sa den militante munken, som lenge har stilt seg bak militærledelsen.
Fiender på alle kanter
Da militæret kuppet makten i landet i februar 2021, gjorde ungdommer i landet først opprør i ikkevoldelige demonstrasjoner. Men utover våren og sommeren samme år, tok de til våpen.
Disse har blitt til People's Defence Force (PDF). Forsvarsstyrken består av ungdommer og demokratiaktivister, og er knyttet til eksilregjeringen.
I starten kjempet de i stor grad med hjemmelagede våpen. Enkelte tok i bruk 3D-printere for å lage skytevåpen til bruk i kampen.
– Nå er de langt bedre utrustet. Og konstellasjonen av motstandsgrupper har blitt utvidet, forklarer Stokke.
I tillegg til PDF-styrkene, står nemlig en lang rekke etniske hærgrupper i kamp mot militæret.
– De har også fått en del nye rekrutter. Ungdommer har sluttet seg til dem, eller fått trening av dem for å opprette PDF-avdelinger, sier Stokke.
Noen av gruppene er alliert med eksilregjeringen. Andre holder seg nøytrale.
Motstanden i Myanmars delstater og regioner gjør at militæret må strekke styrkene sine ut geografisk. Fiender på alle kanter gjør at kampen blir stadig vanskeligere for juntaen å vinne.
– Når noen taper, knuser man dem
Thailandske myndigheter har latt militærjuntaens fly lande på deres side av grensen for å evakuere styrker fra Myawaddy. Nabolandet sier tirsdag at de forbereder seg på å ta imot så mange som 100.000 flyktninger fra områdene langs grensen.
Og den thailandske statsministeren Srettha Thavisin mener nå at det er på tide å åpne dialog med juntaen, idet den svekkes.
– Når noen taper, knuser man dem. Eller så snakker man med dem, sa Srettha til Reuters mandag.
Han etterlyser «en klok avgjørelse» som tar hensyn til Myanmars folk. For Thailand er det likevel også en mulig hodepine om juntaen ikke kommer til forhandlingsbordet.
Kun elven Moei skiller burmesiske Myawaddy fra den thailandske byen Mae Sot. Et luftangrep fra militærets side i Myanmar, kan derfor bety at bomber og granater også vil falle ned på thailandsk jord.
– De ønsker mest av alt å ikke bli involvert direkte. De har lenge hatt en relasjon til militæret i Myanmar, men forsøker å balansere denne kontakten med spørsmålet om alle de fordrevne langs grensen, forklarer Myanmar-ekspert Kristian Stokke.
Tror ikke Kina vil hjelpe
Også naboen lenger nord, Kina, har samme problemstilling som Thailand.
– De har store interesser og massevis av kinesiske investeringer i Myanmar. De er først og fremst opptatt av en stabilitet i landet, som ikke truer interessene, sier Stokke.
Kina pleier derfor relasjoner til både juntaen og de etniske gruppene. Blant annet har de presset frem forhandlinger om våpenhvile. Denne holdningen smitter også over til den andre store naboen i vest, India, som lar seg bekymre over økt kinesisk innflytelse.
– Men jeg tror ikke Kina vil komme militærjuntaen til unnsetning. Jeg tror dette rett og slett er realpolitikk, sier Stokke.
– Hvis motstandsgruppene klarer å fjerne militæret, eller kommer så nært at de opplagt ikke vil få kontroll, vil nok internasjonale aktører komme inn, og være mer aktive. Det er bare Russland som virkelig har vært en betingelsesløs støttespillet for militæret, forklarer han videre.
English (US)