Slik ble Slottet både kongelig og folkelig

Kong Harald, dronning Sonja og kronprins Haakon på vei fra Slottet og ned Karl Johan til åpningen av det 169. storting høst 2024. Foto: Erik Flaaris Johansen/NTB

«Det ser ikke akkurat ut som Versailles», sukket kongen.

I år er det 200 år siden kong Karl Johan la ned grunnsteinen til det nye Slottet i Oslo. Planene både for bygningen og dens omgivelser var laget av Hans D.F. Linstow. De ble under den lange byggeperioden stadig endret og forenklet på grunn av trang økonomi.

Skyldtes endringene bare behovet for å spare? Eller avspeilte de også en samfunnsendring i tiden fra enevelde til demokrati?

I enden av «Slotsvejen»

Linstows opprinnelige forslag sprang alle ut av eneveldets prangende retorikk: Slottet skulle ligge som et mål for enden av en symmetrisk hovedgate, en «Slotsvej», senere Karl kalt Johans gate. Slottet skulle ligge høyt på en topp i landskapet, og det skulle ligge som et vekslingspunkt mellom by og land.

Hvor hadde Linstow slike ideer fra? Mye ble hentet fra Versailles, Ludvig 14s berømte bolig på 1600-tallet. Særlig viktig som forbilder var den symmetriske paradegaten, Avenue de Paris, som førte direkte frem til hovedinngangen, men også slottsbygningens plassering midt mellom by og park. Og lenger tilbake, i antikkens Roma, lå keiserboligen nettopp på en høyde: Palatinerhøyden.

Eneveldets motiver skulle alle uttrykke makt: Her residerte en styrer og hans rolle skulle vises.

Skulle være to husrekker, men ...

Karl Johans gate er et snorrett gateløp som fører direkte opp mot Slottsbalkongen.

Men gaterommet er jo slett ikke symmetrisk – det vipper til den ene siden på grunn av et kupp. Opprinnelig ble det foreslått at to like høye og tettliggende husrekker skulle flankere hele henget fra Egertorget, opp Slottsbakken og frem til de møtte Slottsplassen.

Bare den eksisterende «Karl Johan-veggen» til høyre, som ble bygget først, fulgte planen, mens til venstre åpner hele gaterommet seg på tvers inn i den frodiggrønne Spikersuppa. Fordi alle de nyinnflyttede beboerne ville ha utsikt foran vinduene, slo de seg sammen, kjøpte hele tomten vis-à-vis og ga den til kommunen mot at den aldri skulle bebygges.

Slik gikk det til at Oslo godtok å lage en åpen folkepark midt i Sentrum istedenfor et tvungent blikk rett opp til kongen. Og noen år etter ble også Stortinget, folkets forsamling, bygget på en høyde i enden av parken, med hovedfasaden vendt mot Slottet.

Kongens kontrollbehov

Høyden «Bellevue» ble valgt av kongen selv som sted. Fordi da, som Linstow forteller, kunne Karl Johan med sitt «fra Fæltherrelivets sikre Blik» følge med på folkets daglige virke på land og sjø «til Gavn for Riget og ham selv». Det siste var nok viktigst, for bak utsagnet anes et av maktens mest typiske trekk: kontrollen.

Da slottet var nybygd, var det utsikt til fjorden fra nordsiden av Slottsplassen. Illustrasjon: Det kongelige hoff

Men bortsett fra kongens kontrollbehov: Hvorfor opplever vi alle spontant at det høytliggende alltid er viktigere enn det lavtliggende? Årsaken til slike fellesopplevelser, hevder psykologer, er at vi alle har tilsvarende erfaringer fra vårt kroppslige møte med kreftene i naturrommet omkring oss. Over oss hvelver himmelen, den som gir solen og lyset, mens vi som er på jorden, tar imot for å overleve.

Plasseringen av Slottsbalkongen forteller den samme historien. Balkongen, med sin spisse gavl over stigende søyler, var forbeholdt kongen alene som kom rett ut fra piano nobile i annen etasje. Og om vi skal på besøk, må vi gå enda mer oppover via mektige indre trappeløp. For nede, på samme bakkenivå som oss, møter vi ham i alle fall ikke.

Ble for dyrt

Det endelige Slottet ble bygget i tre etasjer der gavlen med søylene ble liggende i samme høyde som gesimsen på bygningen. Slik ble resultatet etter å ha prøvd å få til et motiv fra Versailles der to utstikkende hjørnefløyer innfattet en æresplass som skulle ta imot byen. Men det ble for dyrt – det var langt billigere å legge på en ekstra etasje.

I Linstows opprinnelige forslag hadde bygningen bare to etasjer for at balkongvolumet alene skulle få rage høyt og fritt over takkransen. Dermed oppnådde han både å forsterke hele landskapets stigning for enden av Karl Johans gate, men også å betone bygningens innhold.

I slekt med gudene

Det skyldtes empiren, tidens rådende stil, med røtter tilbake til antikken 2000 år tidligere. For Slottsbalkongen var en ren kopi av et gresk-romersk tempel – en bygning som utelukkende ble laget for å huse en gud. Tempel-assosiasjonen har holdt seg i ettertid som et stadig gjentatt motiv foran bygninger med et innhold av «åndelige» art, slik som kirker, universiteter og museer. Men også for å markere adkomsten inn til boliger for høytstående personer. 1600-tallets italienske arkitekt Andrea Palladio forklarte det med at adelen var i slekt med gudene. Intet mindre.

Det samme mente vel også eidsvoldsfedrene med den opprinnelige paragraf 5 i vår egen Grunnlov: «Kongens person er hellig».

Én stor forskjell fra Versailles

Slottet har to fasader. Den fremre med de offisielle rommene skulle vende mot byen og folket. Bakfasaden ble mer beskjedent utformet, uten forsidens kneisende pondus. Men her ble de to hjørnefløyene bygget, nå for å åpne seg mot en «uendelig» park uten bebyggelse. Slik ble kongeboligen tolket som en overgang fra kaos til orden, fordi bare han, som «Naturens Betvinger», hadde makt til å omskape det grønnes frie kaos til sivilisasjonens lydige orden.

Tanken om det grønnes uendelige utstrekning kunne også leses som om parken bare fortsatte videre utover hele det skogkledde Norge. Med hovedstaden på forsiden og hele kongeriket på baksiden, var det ikke tvil om hvem som sto i sentrum.

I Versailles ble kongsmakten synliggjort ved at hver eneste hekk ble underlagt den strengeste symmetri av ruter og akser, skriver Thomas Thiis-Evensen. Foto: Aurelien Morissard/AP/NTB

Slik var det Versailles som inspirerte til plasseringen av Slottet i Oslo – midt mellom by og park. Men med én vesentlig forskjell: I Versailles ble kongsmakten synliggjort ved at hver eneste hekk ble underlagt den strengeste symmetri av ruter og akser. I Oslo var det motsatt – nå hersket romantikken, med sin dyrkning av landlig idyll full av slyngede stier, bølgende kuperinger og rislende bekker.

Ideen om en «urørt park» ble heller ikke realisert. For straks dukket det opp nye hus rett på baksiden av Slottet, og mot bysiden ble det gjort motsatt: Det som opprinnelig var tenkt som en symmetrisk bebyggelse tett opp til Slottet, ble fullstendig erstattet av åpne plener og bugnende trær.

Et kongelig sukk

Da Karl Johan ble presentert for Linstows opprinnelige slottsbygning, hadde han visstnok sukket: «Den ser ikke akkurat ut som Versailles». Kanskje mente han bare at den ene var enorm og det andre var liten. Men hadde han fått leve lenge nok til å se det endelige resultatet, ville han kanskje også ha ant at mange av endringene som ble foretatt, skyldtes 1814 og utviklingen av demokratiet. I en slik gryende overgangstid i retning et konstitusjonelt monarki, kunne det nok være lettere å få gehør for at de pengene man sparte, ble brukt til noe annet enn å fullføre eneveldets mest typiske maktuttrykk.

Derfor ble Slottet liggende fritt midt i en sirkulerende folkepark, som fra første stund også ble tilgjengelig for alle byens borgere. Men selv med de store endringene mistet ikke Slottet sin kongelige verdighet i sin samklang med det folkelige: De var likeverdige.

Slik uttrykte Henrik Ibsen det ved åpningen av Stortinget i 1866:

«Folkets Gaard og Kongens Gaard

over hinanden høine

Ret som Frender to de staar

ser hinanden ind I Øine ...»