Slik reddet Christer Falck norsk musikkarv

Christer Falck trekker pusten. Ut kommer noen høye hulkelyder.

– Uhu-hu-hu!

Det kjente ansiktet med store mengder skjegg og hår er nærmest vrengt. Lesebrillene henger i panna som et skjevt diadem.

Nei, det er ikke NRKs musikktilbud han griner av. Han parodierer bare seg selv.

Christer Falck viser hva som skjer når musikken skaper store følelser som han, en småkynisk, middelaldrende brande, ikke kan kontrollere.

Sist det skjedde var på trikken, i full offentlighet. På headsettet hadde han en plate med den amerikanske jazzpianisten Keith Jarrett. På vei forbi Ekeberg sto sola opp og skinte ned på oslogryta.

Plutselig begynte han å strigrine.

En eldre dame på trikken kikket opp.

– Går det bra med deg? spurte hun.

– Ja da, det er bare så jævla vakkert, snufset Christer.

Damen smilte og svarte:

– Det er lenge siden jeg har hatt en så god opplevelse, så nå ble jeg misunnelig på deg.

De sterke følelsene musikk utløser i Christer Falck, har drevet ham til mange ting. De siste årene har han jobbet med å bevare norsk musikk for ettertiden.

Snart er han klar for sitt neste store livsprosjekt – på en svær bondegård på Hedmarken.

Hamars Paisley Park

Allerede ved første kyss gjorde kjæresten Line premissene klare for Christer: En dag skulle odelsjenta flytte tilbake til hjemgården på Hamar.

Nå nærmer det seg. Den lille familien planlegger å flytte til Hamar i løpet av noen år.

Ei knapp mil øst for bysentrumet ligger den svære gårdseiendommen på en liten høyde. Her er det flere bolighus, en tom låve på hele 2000 kvadratmeter, en smie og en 300 kvadratmeter stor potetbu (!). Utendørs svømmebasseng er det også.

Christer Falck står på tunet i parkasen. «Det er helt perverst», sier han, og det er nok ment som et kompliment.

Så hva skal han gjøre her, ut over å ha sted til sin egen samling på nærmere 80.000 plater?

Vi går inn på låven og tar en kikk. Han peker og forklarer mens han ramser opp ideene han har. Mesteparten av det han sier, får vi ikke lov til å sitere ham på.

– Det er så teit å fortelle om planene sine, og så blir det ikke noe av dem. Men det som i det minste er helt sikkert, er at jeg skal ha et lager for plater her.

Men det blir nok mer enn som så.

Christer har hintet på Facebook om at det foreligger store planer. Det som er sikkert, er at han vil by på kulturopplevelser her på gården.

Siden han er en av klodens største fans av den avdøde artisten Prince, er det lett å mistenke at han vil gjøre den svære gården om til Hamars egen Paisley Park.

Paisley Park var artisten Princes kombinerte hjem og musikkompleks, utstyrt med flere innspillingsstudioer, øvingsrom og en konsertscene. Etter at han døde i 2016 har komplekset vært et åpent kulturelt opplevelsessenter.

Christer Falck bekrefter at Paisley Park er selve drømmen.

– Ja, faktisk. Hvis alt går etter planen, kan jeg samle alt jeg driver med og alt av hobby på ett sted.

At Hamar er kåret til landets femte beste kulturkommune, er et utgangspunkt som ikke har gått Christer Falck hus forbi.

– Drømmen min er å få Hamar opp på fjerdeplass. Minst.

Ingen bør tvile på at han har gjennomføringsevnen til å få det til.

Folkefinansieringens kraft

Christer Falck ble kjent for den norske offentligheten da han vant første sesong av realityserien «Robinsonekspedisjonen» i 1999. I avisene fikk han tilnavnet «riksklysa».

At han framsto som en drittsekk på TV, sto i kontrast til at han etterpå brukte de 250.000 premiekronene på å produsere debutplata til artisten Karen Jo Fields.

Musikken har styrt det meste han har gjort, fra å drive platebutikk og gi ut plater og bøker til å arrangere 114 strømmede konserter under pandemien.

De siste fem årene har han bidratt til å gjøre norsk kulturarv tilgjengelig.

Med prosjektet Norske albumklassikere har han fått folkefinansiert nærmere 1000 reutgivelser av norske musikkalbum. Han anslår at det har blitt solgt 280.000 CD-er og 40.000 LP-er midt i strømmetjenestenes tjukkeste tidsalder.

Hvordan har dette latt seg gjøre?

Slik er konseptet: På digitale kanaler har Christer presentert plater som vil bli reutgitt på CD og/eller LP dersom minst 125 personer forhåndskjøper den innen fristen. Dette er plater som ikke lenger er å oppdrive, eller som aldri før har blitt gitt ut på noe annet enn LP eller kassett. De finnes heller ikke i strømmetjenestene.

Om 125 kjøper plata, går Christer Falck i null. Alt over det tjener han penger på. Hver av reutgivelsene har i snitt solgt i 300 eksemplarer, anslår han.

Norske albumklassikere har en Facebook-gruppe på 16.000 medlemmer hvor ekstremt mye kompetanse om norsk musikkhistorie er samlet. Der foreslås det plater som bør gis ut, samtidig som folk pusher hverandre til å kjøpe plater. Daglig blir han takket for at han har reddet plater som hadde forsvunnet

– Folkefinansiering er en helt genial forretningsmodell. Når du har en entusiastisk gjeng som ønsker at dette prosjektet skal bli noe av, så har man jo i prinsippet hundrevis av gratis promo-arbeidere, sier han.

– Hvem er kjernekjøperen?

– Akkurat som meg sjøl. Mann, 56 år, gjerne med størrelse trippel XL i T-skjorte. Det vet jeg fordi jeg også selger T-skjorter.

Han mener at en av styrkene til prosjektet er at ingen definerer hvilken musikk som er «bra nok» til å bli reutgitt. Dersom folket vil ha plata, blir den gitt ut.

– Om det bare var min smak som fikk bestemme, hadde jeg kanskje bare gitt ut 45 dritbra plater.

Noen av platene som blir foreslått, når ikke grensa på 125 kjøpere. Da blir Christer lei seg.

– Særlig når vi prøver å reutgi plater med artister som er døde. Om vi ikke får nok kjøpere, føler jeg at jeg pisser på graven deres. At jeg demonstrerer for både de pårørende og resten av verden at ingen bryr seg om vedkommende, sier han.

– Det er som å invitere til en surprise-50-årsdag for en kompis, og så er det ingen som dukker opp.

Anita Skorgan-nerdene får sitt

Når det meste av «glemt» norsk populærmusikk skal gis ut på nytt, er det en selvfølge at det er mye rart som dukker opp.

Som det 40 år gamle albumet «Perler for svin» av humoristene Lars Mjøen og Knut Lystad. Spor nummer 23 heter «Mann imiterer Robert Redford som ku», og det er vel ikke sikkert at disse humorpoengene er forståelige i 2025.

– Jo da, det er masse rart som har blitt gitt ut i Norske albumklassikere-serien. Jeg vil si at 10 prosent ikke har tilført verden noe som helst, innrømmer han.

– En plate som floppa på 70-tallet, og som ikke virker relevant nå, er det egentlig ingen grunn til å legge ut. Men om det da finnes 125 personer som liker den plata, så gjør jeg det for dem.

Ryggraden i folkefinansieringen er en gjeng på cirka 50 personer som kjøper alt som gis ut. Dette er seriøse samlere av norsk musikk (artist Jan Eggum er en av dem). For dem er det en selvfølge å folkefinansiere den 16 plater (!) store CD-boksen med alt artisten Anita Skorgan har gitt ut.

At samlerne blir glade, er vel og bra. Men for Christer handler dette også om å vise fram viktig norsk kulturarv.

– Mange av disse platene fikk ikke den oppmerksomheten de fortjente i sin tid. Ta Bendik Hofseth sin plate «IX» fra 1991, en popjazzplate som falt mellom flere stoler, og som anmelderne ikke skjønte. Om 50 år kommer vi til å snakke om Grieg og Bendik Hofseth i samme åndedrag, slår han fast.

Christer har lært at interessen for slik «glemt» norsk musikk dukker opp på de mest uventede stedene.

Big in Japan

I sommer ble Norske albumklassikere utpekt til «månedens label» hos japanske Disk Union, verdens største platebutikk.

Dette har vært en gullgruve for Christer, som har solgt og sendt titusenvis av plater til landet i øst, hvor CD-er fortsatt utgjør en betydelig del av musikkmarkedet.

Særlig har japanerne stor appetitt på norsk progrock, jazz og «voksenrock» à la bandet Lava.

Storselgeren i Japan er jazzrock-plata «Elgen er løs» av bandet Moose Loose fra 1974 – en plate som aldri før hadde blitt gitt ut på CD. Nå er 3000 eksemplarer sendt til Japan.

Grunnen til at det tok av, var at en japansk Sophie Elise-aktig jazzinfluenser skrev: Moose Loose is the best jazzrock band in Norway ever and is now available on CD.

En annen japaner som samler på plater med kvinnelige sangere fra hele verden, har bestilt rubb og stubb av Wenche Myhre og Anita Hegerland. Norsk metal og punkrock har blitt sendt i store mengder til USA og Tyskland.

– Det som gjør dette så gøy, er at dette ikke hadde skjedd for 20 år siden, før Facebook og bloggsfæren spredde seg.

OK, alt dette er sikkert vel og bra, men hvorfor bry seg om CD-er og LP-er i 2025?

«Fysisk format», sa du?

De fleste av oss som kjøpte plater før strømmetjenestene dukket opp, har kastet samlinga eller stuet den bort i boden. Ifølge SSB er det kun 5 prosent av nordmenns daglige musikkonsum som skjer via LP eller CD.

Christer Falck har alltid vært en forkjemper for å eie musikk i fysisk format. Ikke bare fordi han er en samler, men fordi han mener at det er viktigere nå enn noensinne.

Strømmetjenestene har alltid fått kritikk for hvor lite de betaler musikerne. Den siste tiden har Spotify vært i hardt vær også av andre grunner. Eiernes koblinger til våpenindustrien og promotering av KI-artister har fått begeret til å renne over for mange. En gjeng norske musikere har nå trukket musikken sin fra plattformen i protest.

Tross motstanden mot strømmetjenestene: Norske albumklassikere har bidratt til at over 400 plater har blitt lagt ut der i forbindelse med at de har blitt hentet fram fra glemselen.

Christer Falck håper likevel at vi nå ser begynnelsen på en motreaksjon til «idiotien», altså strømmetjenestene.

– De kommer ikke til å se ut som de gjør nå om ti år. Konseptet er så dårlig og ugunstig for artistene, det er bare bra for brukerne. Flere og flere artister kommer til å trekke seg ut, og så smuldrer det hele opp. Til slutt ender man opp som med film på TV – at et titalls selskaper skal ha 100 kroner i måneden hver for å høre på musikken, spår han.

Han har en visjon, som handler om at de store artistene skal hjelpe de små:

– Taylor Swift er kul, smart og har nese for forretninger. Jeg håper at hun bestemmer seg for å gi ut sin neste plate kun i fysisk format. Samtidig lanserer hun sin egen «Swiftie-platespiller» som bare kan kjøpes på hjemmesiden hennes for 7000 kroner. Og så går alle swifites parademarsj nedover det amerikanske Karl Johan mens de sier «We’re with you, Taylor», dagdrømmer han.

– Hun kommer da til å tjene 100 ganger så mye som hun gjorde på strømming, og samtidig vil hun da dytte publikum i riktig retning i solidaritet med sine musikervenner som ikke tjener penger på musikken sin. Så ja – boikott de jævla strømmetjenestene. Folk må lære seg å kjøpe plater, for det er det eneste som kommer til å vare, sier han.

– Hvordan hører du på musikk på farta da?

– Altså, jeg har jo en platesamling som er ganske gedigen, og som er basen for meg. Men jeg er også på Tidal. Jeg er altfor musikkinteressert til noe annet.

Han synes at det er trist at den aktive lyttingen, den hvor man investerer tid i musikken, har blitt borte. Før, da man kjøpte plater, hadde man ikke råd til å ikke like det man kjøpte. Så hvis du kjøpte en plate, fikk du vær så god høre på den til du likte den.

– Det er ikke noe glede med strømmetjenestene. Det er bare praktisk, du spiller noe i forbifarten mens du gjør noe annet, sier han.

– Fortjener noen større priser

Vi går ut i den enorme garasjen, hvor det står store mengder pappbokser med nytrykte norske CD-er og LP-er som bare venter på å bli sendt ut til crowdfundere.

Christer forteller om endeløse kvelder og netter med pakking av plater. Etter fem år blir albumprosjektet satt på pause fra januar av.

– Føler du at du har fått nok anerkjennelse for jobben du har gjort?

– Jeg får mye mikroskryt. Omtrent hver dag får jeg sånne «det du gjør for norsk musikk er helt fantastisk»-meldinger. Det er hyggelig, men jeg får sikkert en større pris en dag. Men helst ikke en æresspellemann, for da betyr det egentlig bare at jeg snart er død.

– Hvordan vil du bli huska når det faktisk skjer?

– Jeg kommer til å bli huska som en som hadde veldig mye energi og fikk gjort jævla mye. Det vet jeg. Hvis noen husker meg som noe annet, så er det at jeg var en kjip fyr på TV.

– Eller for at du var med på «16 ukers helvete»?

– Ja. Han som var tjukk – tynn – tjukk – tynn. Hahaha.

Christer Falck gleder seg uansett til å ta en hvil fra dette altoppslukende prosjektet. For første gang i sitt liv har han ikke følt seg oppdatert på hva som gis ut av musikk der ute i verden.

Reutgivelser med sogneartisten Olav Stedje og trondheimspunkerne Angor Wat har tatt all oppmerksomheten.

– Men så oppdaga jeg hun Rosalía her om dagen. Låten «Berghain», der hvor også Björk plutselig dukker opp og puster meg i øret. Og jeg tenkte hva faen er det ellers jeg har gått glipp av disse årene?

Anbefalt videre lesning: