Sørlandet sykehus – hva nå?

Først med alvorlige feiloperasjoner av kirurgiske pasienter på sykehuset i Flekkefjord og i Kristiansand. Sist er avdekkingen av flere feiloperasjoner ved gastrokirurgisk seksjon i Arendal. Statens helsetilsyn gir knusende kritikk og mener pasientsikkerheten er satt i fare og at sykehuset har brutt plikten til å yte forsvarlige helsetjenester. Redaktør i Dagens Medisin beskrev situasjonen som at Sørlandet sykehus er i ferd med å bli et nasjonalt symbol på pasientutrygghet.

Administrerende direktør Nina Mevold trakk seg, og styreleder vurderer sin stilling. Sykehuset er i et beslutningsvakuum før ny ledelse er på plass.

Situasjonen inviterer til en viktig diskusjon om hvordan sykehuset bør organiseres og driftes fremover.

Fusjonen av sykehusene i Agder ble i 2002 bestemt ovenfra. På det tidspunktet ble det lagt til grunn for sykehusenes videre utvikling at man skulle beholde tjenestetilbudet slik det var og ha akuttkirurgiske tilbud i Flekkefjord, Arendal og Kristiansand.

I dag er situasjonen at «Mange små og mellomstore sykehus i Norge er blitt lite attraktive arbeidsplasser for kirurger spesielt, og leger generelt» skriver John Glent, tidligere leder av Norsk kirurgisk forening, i Dagens Medisin. Beskrivelsen treffer veldig godt situasjonen på Agder.

23 år etter sammenslåingen er det på tide at man ser hvilke vedvarende utfordringer dette skaper for kvalitet i pasientbehandlingen, rekruttering av leger, og for økonomi og ledelse.

Helseministeren bør nå fjerne dette urealistiske kravet og gi det lokale sykehusstyret og den kommende direktøren tillit til å utvikle sykehuset til beste for pasienter i hele Agder. Da tar man på alvor den tillitsreformen Arbeiderpartiet har lansert og som innebærer større faglig frihet og mindre detaljstyring i offentlig sektor.

I innlegg i Fædrelandsvennen er det tatt til orde for at de nåværende sykehusene bør avvikles og at det heller bør bygges et helt nytt sykehus et sted mellom Kristiansand og Lillesand.

Faglig og økonomisk vil det være helt feil vei å gå.

Den desidert største delen av pasientene som innlegges som øyeblikkelig hjelp, er medisinske pasienter med sykdom i hjerte, lunger, blod, nyrer, hormoner, mage og tarm, samt geriatri og infeksjonstilstander. Dette er i hovedsak pasienter som kan og bør få sitt tjenestetilbud lokalt. Innen de medisinske fagene fungerer i dag tilbudet ved sykehusene godt.

Det er innen de kirurgiske fagene, at det skjer en utstrakt grenspesialisering som krever sentralisering. Dette er utelukkende et fremskritt for pasienter på Agder. Sentralisering gir også billigere vaktløsninger og bedre muligheter for rekruttering.

Sørlandet sykehus er organisert i seks klinikker. Mens psykisk helse, medisinsk service- og prehospitale tjenester, er organisert på tvers av de tre sykehusene, så er de medisinske og kirurgiske avdelingene organisert på hvert sitt tjenestested.

I mange år var også den medisinske og den kirurgiske virksomheten organisert på tvers og med felles ledelse. Denne organiseringen skapte mulighet for større gjensidig åpenhet rundt pasientskader, meldekultur og hele den kliniske behandlingspraksisen. Og også arbeidsdelingen mellom sykehusene.

Men tidligere direktør Jan Roger Olsen ga etter for et vedvarende press fra lokalpolitikere i Arendal og innførte egne stedlige direktører for de medisinske og kirurgiske fagene der og i Flekkefjord. Det er en organisering som fremmer at ansatte og lokalpolitikere tenker «mitt sykehus» og ikke helheten av tilbud og tjenester til alle på Agder. Sykehuset må gjeninnføre organisering på tvers av steds-lokasjon.

Helt siden Sørlandet sykehus ble etablert, har det vært en strid om vi har ett eller to hovedsykehus. Fra tiden under fylkeskommunene skulle man ha to likeverdige sykehus i Arendal og Kristiansand.

Selv om sykehuset i Kristiansand som resultat av den generelle sentraliseringskraften rundt de større byene har utviklet seg til det eneste robuste og fullverdig akuttsykehuset på Agder, så har det ennå ikke fått status som hovedsykehus for befolkningen på Agder i strategi eller utviklingsplaner. Det bør det snarest få.

Hvis ikke, har det store negative følger for prioriteringer som gjelder personell-, utstyrs- og arealressurser, og vil føre til at Sørlandet sykehus vil mangle ett sted med en tydelig faglig lokomotivfunksjon for tjenestetilbudet for hele befolkningen på Agder.

Hovedsykehuset må være faglig robust for å få nye funksjoner, og for å støtte sykehuset i Flekkefjord og Arendal når disse har kvalitetsmessige, faglige eller kapasitetsmessige utfordringer. De siste års tragiske pasienthendelser har dessverre vist at Agder absolutt trenger ett sterkt hovedsykehus. Det er nødvendig for å avverge at Sørlandet sykehus fortsatt skal være et nasjonalt symbol på pasientutrygghet.