Status på billigsalg

På årets sommerferie i Albaina fikk vi oppleve at i vanlige butikker selges luksusgjenstander fra Dior, Ray-Ban og Hugo Boss til priser som får Karl Johan til å se ut som en svindelgate.

I Syden vet alle at det er fake.

Salget foregår helt åpenlyst og uten nerver.

Tilbake i Oslo tok jeg og min tiåring en runde i byens dyreste designergate. Vi hadde ikke planer om å kjøpe noe, bare kikke.

Men det er ikke så lett å være tilfeldig kikkende.

Butikkene er designet for å holde folk som oss ute. Marmor, gull, dørverter med iPad. Du kjenner på det:

På Karl Johan og Nedre Slottsgate lukter det ikke bare parfyme, men ambisjon.

DYRT MERKE: Louis Vuitton. Foto: Marte Vike Arnesen / VG

Det var altså så vidt vi turte å gå inn.

Men tiktokere og influencere har gjort merkevarer og parfymer til «must haves» for barn nå for tiden. Vi måtte undersøke prisene hjemme.

Hos italienske Moncler fant vi barneklær og en caps til 3250.

Kopicapsen kostet knapt 100 kroner i Syden.

– Åhh, så søt, hviner en kvinnelig kunde i sandaler og kort skjørt til kjæresten på shopping hos Louis Vuitton på Karl Johan.

Hun tar på flere ulike vesker til mange tusen.

Vi to som bare ser på, ville nok ikke betalt en tusenlapp en gang, etter turen til Albania.

OSLOS DESIGNERGATE: Neder Slottsgate. Foto: Xueqi Pang / VG

For verdien på disse merkevarene er for oss blitt kraftig devaluert.

I Albania kunne man i hvilken som helst butikk kjøpe vesker som lignet helt på de den kvinnelige kunden sto og klemte på i Oslo. For noen hundrelapper.

EKTE SAKER: Kopier av disse Hermes-armbåndene selges i Syden. Foto: Janne Møller-Hansen / VG

Så hvem er det egentlig som blir lurt, hun med kopien til hundrelappen, eller hun med originalen til mange tusen?

Det er dumt å kjøpe en dårlig kopi. Du støtter kriminelle nettverk og korrupsjon.

Samtidig virker det også rimelig teit å kjøpe en caps til mange tusen.

Man kan ikke gjemme seg bak at man betaler for kvalitet, slik man kan med en overpriset designerdunjakke.

Stoffet er helt vanlig. Kvaliteten er grei. Men verdien ligger ikke i sømmene, den ligger i logoen.

Du kjøper ikke en caps. Du kjøper et signal.

OFTE KOPIERT: Rolex og andre kjente klokkemerker. Foto: Thomas Andreassen / VG

Og det kan være gode grunner til å bruke penger på statussymboler.

I fattige land kan man se folk komme dresskledde og stilige ut av rønner. Å se presentabel ut er kjempeviktig.

De fleste i Norge er så rike at de ubekymret kan gå i hullete tøy.

FALSKE VARIANTER: «Design» til salgs på et gatemarked i New York. Foto: Thomas Nilsson / VG

Det betyr ikke at vi nordmenn har sluttet med statussymboler. Nordmenn elsker luksus, men hater å innrømme det.

Derfor snikskryter vi i stedet. Om Porche (elbil!), Strava-tider, bokhyller, eller om vi bare måtte ha den capsen – for «kvalitetens skyld» (altså logoen).

Caps-investeringer i tusenkronersklassen er kun fornuftig om det fortsatt fungerer som et statussymbol.

Her er problemet både for kunde og industri at verdien til merkecapsen utvannes for hver falske caps som selges i Syden.

Få med vettet i behold på Balkan, kjøper seg en slik caps eller for den sak skyld en ekte Louis Vuitton til 20 000 kroner.

Ganske vanlige folk bruker veskene på strandpromenaden, svette og sandete.

Men i lovlydige Norge kan denne type dyr design fortsatt imponere noen grupper.

Det kan imidlertid være lurt å få vist seg frem raskt.

Kjøper du fake, gjelder det å innkassere statusen før sømmene rakner.

Kjøper du ekte, risikerer du å stå igjen kun med en dyr caps.

Alle tror den er fake uansett.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.