Stille fra innvandrere

De siste månedene og ukene har innvandringsdebatten på nytt tatt fyr. Nå er det blitt et kappløp om hvem som skal være hardest.

I innvandringspolitikken – og følgelig mot innvandrere.

Det sitter hundretusenvis av «innvandrere» som ikke har gjort en flue fortred, og leser dette.

Det er barn av innvandrere som hører dette.

Den harde retorikken.

Den gjelder ikke alle innvandrere, men innvandrere med «et annerledes verdigrunnlag som kolliderer med vårt eget», som Hans Jacob Huun Thomsen i Venstre formulerte det i en kronikk i november.

Han fikk støtte fra en lang rekke maktpersoner og politikere, blant annet Høyres trolig påtroppende nestleder Ola Svenneby.

Senest denne uken har Asle Toje, medlem i Nobel-komiteen, advart mot tap av den norske enhetskulturen. Grunn, innvandring, og at «svært mange ikke er norske i kulturell forstand».

Når politikere og andre nå peker ut folk med «annerledes verdigrunnlag» basert på hvor de en gang kom fra, snakker de ikke om homofiendtligheten eller abortforbudet i land som Polen.

Den største innvandrergruppen i Norge kommer fra Polen.

Over halvparten (650 000) av alle med innvandrerbakgrunn i Norge kommer fra «vestlige» land, viser tall fra SSB.

Nei, innvandringsdebatten handler ikke om disse.

Den handler om «ikke-vestlige» innvandrere.

De utgjør 9 prosent av befolkningen.

STILLHETEN: Innvandringsdebatten har blusset opp nærmest uten at innvandrere selv deltar i debatten. Illustrasjon Foto: Xueqi Pang / VG

Hva landets «ikke-vestlige innvandrere» tenker om å av enkelte bli omtalt som en trussel mot det liberale norske demokratiet vet vi knapt.

Stillheten er påfallende.

Veldig ulikt debatten i de foregående tiårene, da særlig unge med innvandrerbakgrunn satt i TV-studioer og forsvarte sin plass i Norge.

Jeg mener det skyldes to ting: Frykt og utmattelse.

Jeg vet at mange med etnisk minoritetsbakgrunn, særlig de med flyktningbakgrunn som ikke har vært her så lenge, kvier seg for å si noe i det opphetede, til tider fiendtlige debattklimaet.

Det er noe med omfanget, ensrettingen og intensiteten.

For en som tilhører en minoritet, blir det utmattende. En tretthet som ikke bare skyldes frykt, men belastningen ved å bli sett på som fremmed.

I ens eget hjem.

At innvandringens mange utfordringer diskuteres – og at innstramminger foreslås, er ikke problemet. Det har vært nødvendig – og det har vi gjort i over femti år.

Problemet er hvordan vi snakker om det nå.

Ordene som brukes former fortellingen.

Fortellingen som nå tegner seg er at ikke-vestlige innvandrere, en eufemisme for muslimer, er uintegrerbare.

ENDRET SYN: Hans Jacob Huun Thomsen fra Venstre har endret syn på innvandring etter det han mener har vært berøringsangst i sitt eget parti. Nå er han uttalt innvandringskritisk.

Det som for kort tid siden var forbeholdt lukkede chattekanaler, kommentarfelt og ytre høyre-grupperinger er nå i ferd med å bli normalisert.

«Hva var det jeg sa», er mantraet til klassiske innvandringsmotstandere.

Folk som sokner til sentrum-venstre og de konservative nøyer seg med å si at «Frp har hatt rett hele tiden».

De sistnevnte har gode intensjoner, bedre integrering av de vi har, og bærekraftig ny innvandring.

Hvorfor kommer dette nå? Og i et slikt omfang?

Fordi granatangrepet utført av mindreårige barn av innvandrere på Bislett i Oslo i september ble tungen på vektskålen for mange.

Angrepet skjedde ikke i et tomrom. I årene etter pandemien har vi sett en betydelig økning i grov vold utført av barn.

Særlig barn av innvandrere.

Fra før er det godt kjent at Oslo er i ferd med å bli en etnisk segregert by, at det er lav sysselsettingsgrad i enkelte innvandrergrupper, særlig flyktninger, og at vi fortsatt sliter med negativ sosial kontroll og æresvold.

For flere ble Bislett-angrepet en mulighet til å kaste hansken – og masken.

Og språket har hardnet raskt.

Samtalen er i ferd med å bevege seg fra krav om integrering til krav om assimilering. Den har gått fra politikk til verbale angrep på folk fra Asia og Afrika, særlig muslimene.

Deportering av nordmenn vi ikke liker (eller remigrasjon, som det nå kalles) er på vei til å innta den allmenne samtalen, både i sosiale medier og nå også politikken.

VARSLER INNSTRAMMINGER: Jonas Gahr Støre og justisminist Astri Aas Hansen gikk denne uken ut og varslet flere innstramminger i innvandringspolitikken. Foto: Helge Mikalsen / VG

Da Høyre-politiker Mahmoud Farahmand nylig uttrykte bekymring for ideen om «remigrasjon», ble han i sine sosiale medier møtt med stor skuffelse fra alle som har likt hans beinharde linje mot innvandring.

Noe flomvern mot deportering ville de ikke ha.

Hit har vi altså kommet. Hva blir det neste?

Hva skjer når stadig flere politikere og maktpersoner definerer ikke-vestlige og muslimer som selve problemet – og stadig færre taler dem i mot?

Det skaper redsel og det skaper utrygghet – som er gift for vårt fellesskap. Jo mer utenforskap, dess dårligere går integreringen.

Resultatet blir det man kaller en selvoppfyllende profeti: Når mennesker defineres som et problem, behandles de deretter – og skyves inn i den rollen de ble tildelt.

Det er legitimt å mene at vi har problemer som må løses. Om det gjelder kriminalitet, sysselsetting eller negativ sosial kontroll.

Men det er ikke legitimt å stemple hundretusener av nordmenn som uintegrerbare.

Det bygger ikke trygghet. Det bygger mistillit.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.