«Stjernepotensial»

Inga Mollis – «La mæ leve»

Det er vanskelig å ikke bli glad av dette sukkerspinnet av en vaskeekte poplåt. Under artistnavnet Inga Mollis slutter Ingeborg Molund fra Skjervøy i Troms seg til i rekken av nordnorske artister med stjernepotensial.

«La mæ leve» blander tekster om hvor vanskelig det kan være å utfolde seg mens man bor i et tettsted med en instrumental det renner sukker igjennom. I løpet av to korte minutter begeistrer Inga Mollis med innbydende vokal, en meget dansbar instrumental og ærlig tekstskriving.

Refrenget, som er låttittelen sunget om igjen, er enkelt og effektivt bygget opp av strykere, dunkende bass og Mollis sitt stemmeregister, som tidvis kan minne om Dagny og «Wearing Nothing» (2017).

Det er forfriskende som fy å endelig få renspikket pop på nordnorsk i monitor igjen, og om Inga Mollis har tenkt å fortsette i det gode sporet hun er i nå, er det bare å glede seg til fremtidige utgivelser.

Beth McBride – «No Need To Hide»

Beth McBride er soloprosjektet til Bethany Forseth-Reichberg, vokalisten og låtskriveren i det norske rockindiejazzbandet Mall Girl. Siden debuten i 2018 har bandet gjort seg bemerket på en rekke skandinaviske scener, deriblant Øyafestivalen, Bylarm og Roskilde-festivalen. I år trer vokalisten for alvor frem alene, med sitt første album som soloartist.

På sangen «No Need To Hide», som ble sluppet tidligere i januar, er vokalen delikat, myk og behagelig, og bæres frem av en drømmende gitarproduksjon som sakte, men sikkert bygger seg opp. Sangteksten formidler et ukomplisert og uanstrengt perspektiv på kjærlighet, fritt for dramatikk eller store fakter. Det føles som et etterlengtet og håpefullt pusterom i en tid der nyhetsbildet ofte oppleves som fryktinngytende og skremmende.

Etter kun et fåtall soloopptredener, blir Beth McBrides Trondheim Calling-konsert en sjelden mulighet til å oppleve et lovende soloprosjekt helt i startfasen. Senere i år spiller hun også under Øyafestivalen, så dette er sjansen til å samle kulturell kapital før resten av vennegjengen.

Goofy Geese – «Bam Bam»

Bak duoen i Goofy Geese finner vi Mats Jøger og Kaja Malena Håvik, som på hypnotiserende vis lager musikk som best kan beskrives som bossanova blandet med drømmepop. Dette er en sjanger Goofy Geese viser at fungerer like godt i teorien som i praksis.

«Bam Bam» fra debutalbumet deres, «Gúfgis» (2024), minner om en sommerdag der temperaturen er helt perfekt og der biene lar en være i fred med mens tørker av seg saltvannet fra dukkerten man nettopp har hatt. Med andre ord er låten komplett sjelero.

Med klimpregitar, en basslinje som vugger og Håviks særdeles behagelige stemme er «Bam Bam» er låt det er veldig lett å komme tilbake til. Nå i 2026 kommer også andrealbumet, og allerede under Trondheim Calling får man en smakebit på dette – akkompagnert av komplett liveband.

Andie Loui – «Has He Ever»

Andréa Louise Horstad har i flere år produsert musikk for andre prosjekter, blant annet komponerte hun musikken til NRK-serien «Makta». Men med soloprosjektet sitt, Andie Loui, skal hun stå på scenen under Trondheim Calling denne helga, én uke før debutalbumet hennes slippes.

Blant låtene hun allerede har sluppet fra albumet, har jeg sett meg ut én favoritt i det drømmende alternativ-pop universet hennes.

«Has He Ever» er en mørk, men sterk og vakker låt, som beskriver noe mange av oss nok har følt på. De raske trommene i begynnelsen setter stemningen og skaper følelsen av uro, for denne låta handler nemlig om tvil og tillitsproblemer.

Spørsmålet som danner refrenget repeteres igjen og igjen, akkurat som de kvernende tankene man gjerne får akkurat når man skal sove; har han noen gang løyet for meg? Men låta skildrer ikke bare ren paranoia, det er noe veldig sårt ved teksten også. Den klare, men ømme vokalen uttrykker ikke noen form for sinne eller forbitrelse – heller at hun virkelig har lyst til å stole på denne personen, selv om tilliten henger i en tynn tråd.

Denne låta passer nok best til dagene du ikke trenger en gledes-boost, men heller å sitte litt i dine egne følelser!

Ragnhild og – «Clairo»

Ragnhild og (kjent fra BangBang Watergun og Han gaiden) lager musikk som er tidløs. 2025-albumet «Might as Well Just Cause a Scene» kunne godt vært gitt ut som et ultraeksperimentelt album på 80-tallet.

Heldigvis for oss er Ragnhild og sin jazz-orienterte synthpop en gave for nåtiden.

Med låten «Clairo» er det vanskelig å ikke anse Ragnhild og, eller Ragnhild Moan med band om du vil, sin musikk som noe annet enn forlokkende groovy, men også melankolsk, helt samtidig.

Med utgangspunkt i sårheten rundt det å gjøre noe alene som man tidligere har gjort sammen med noen andre, er det oppriktig imponerende at «Clairo» er en så spretten låt som den er.

Om man skal le eller gråte blir opp til følelsenes tilfeldighet, men hvordan Ragnhild og sin musikk er komponert er alt annet enn det.

Kaoroo – «TAKUM IS SO SOOL»

Wow! Dette er noe av den mest imponerende og gjennomførte produksjonen jeg har hørt fra en norsk artist på lenge. «TAKUM IS SO COOL» treffer deg som en truck, med et lydbilde som utvikler seg gjennom hele sangen.

Kaoroo låner fra sjangere som jungle, aggressiv hiphop og rock på en latterlig selvsikker måte. Dette smelter sammen til en bråkete og attitydefylt låt som aldri blir rotete, siden ingenting føles tilfeldig. Sangen bruker pauser, rytme og brå endringer til å kreve lytterens oppmerksomhet. Denne aggressive produksjonen blir komplementert av like aggressive vokaler, som gjør sangen til en ekte energibombe.

Det er åpenbart at bak all denne digitale produksjonen står det talentfulle musikere som ikke er redde for å blande den akustiske og digitale musikkverdenen. Jeg anbefaler alle å sjekke ut hele EP-en som sangen er fra. Der vil du bli møtt med mer aggressiv bass, trommer, shoegaze-aktig gitar og til og med en saksofonsolo.

Scoreboard – «Ropey Rampage»

Med et stort sukk og stadig mer vemod leser jeg artikler om artister og låter som utelukkende er skapt av KI, og spør meg selv: Hvorfor skal noen i det hele tatt orke å legge sjelen sin i musikk lenger?

Og der, i et musikalsk landskap bestående av stadig mer datagenerert skvip, rekker oslotrioen i Scoreboard ut en hjelpende hånd. I den andre holder hver av medlemmene enten en gitar eller trommestikker.

Låten «Ropey Rampage» er den typen låt man kun trenger å høre én gang for å skjønne at dette er noe som så åpenbart er laget med kjærlighet. Å balansere støynivået som bandet står for er langt fra lett, men «Ropey Rampage» er et praktfullt eksempel på at Scoreboard utvilsomt har orden i sysakene.

Lydbildet svever i en hårfin balanse mellom komplett kaos og fullstendig ro. Med trippelt så mange effektpedaler som det er mennesker på scenen spiller ikke bandet bare høyt, men ufattelig vakkert. Tenk at noe så bråkete som shoegaze også kan være så innmari beroligende.

Moreller – «Lavender»

Jeg forelsket meg totalt i Moreller sin «Wifed up» for snart tre år siden, og blir så glad når jeg ser ny musikk fra henne.

I det siste har hun jobbet med et jazz-popete og litt mer upbeat uttrykk, men «Lavender» er en rolig, fjærlett visepoplåt med gitarklimpring og forsiktig vokal.

Låta forteller om et skjørt forhold, og er nostalgisk og rå både i lyrikken og i musikken. Men den er ikke bare trist, for det lurer noen oppløftende melodilinjer i refrenget som balanserer ut det emosjonelle.

Moreller, som egentlig heter Ylva Sofie Lærum, synger i tillegg både stødig og pent, selv om vokalen er ganske tilbaketrukket.

Resultatet er en låt som føles nesten ulovlig intim i sin skjørhet og nærhet, men som først og fremst er skikkelig vakker.

Denne omtalen ble publisert i en tidligere utgave av «Best akkurat nå», og er republisert i forbindelse med at Moreller spiller på Trondheim Calling denne uka.

Iris Caltwait – «Spring Rush (a hot platonic subatomic crush)»

Etter noen fantastiske, men noe tungsindige, singler fra Iris Caltwait, føles dette som en emosjonell ganerenser for bergenseren.

Hun omtaler den selv som sin «finally-off-antidepressants song» – og det merkes.

Bra for henne, og bra for oss andre, som nå får lydsporet til sommerens kommende fester, i form av en smellvakker pophit. Det er noe med scratchingen midtveis og den nonchalante energien som minner meg om Natasha Bedingfield – og stort bedre kompliment enn det kan jeg knapt gi.

Denne omtalen ble publisert i en tidligere utgave av «Best akkurat nå», og er republisert i forbindelse med at Iris Caltwait spiller på Trondheim Calling denne uka.

Joa – «Feel Sorry»

Pop-stjerneskuddet Johanna Skippervold alias Joa kickstartet 2025 med å få «Ukas låt» på NRK P3 – med en av sine aller første utgivelser. Siden har «A Little Kinder» blitt en av årets aller mest spilte på kanalen.

Denne omtalen ble publisert i en tidligere utgave av «Best akkurat nå», og er republisert i forbindelse med at Joa spiller på Trondheim Calling denne uka.

Joggebukse + Tao – «May You Rain»

Ehm, hvorfor har ikke denne vært på min radar før nå? Dette er en deilig karamell av en låt som jeg føler fortjener langt flere lyttere enn den har fått så langt.

Den jazzete Oslo-trioen Joggebukse er et helt nytt navn for meg på den norske musikkhimmelen. Men med medlemmer som blant annet kommer fra det erfarne synthpop-bandet Tuba Tuba, lover det godt. På «May You Rain» har bandet fått med seg det ukjente og mystiske navnet Tao, som bidrar med sin smørmyke, lune vokal. Jeg digger det!

«May You Rain» kom ut tidligere i juni, men har akkurat blitt lagt til i «Urørt anbefaler». Den kjølige høsten har meldt sin ankomst – men hvis du (som meg) er en av dem som savner sommeren, anbefaler jeg at du varmer deg med en nydelig låt som denne.

Denne omtalen ble publisert i en tidligere utgave av «Best akkurat nå», og er republisert i forbindelse med at Joggebukse spiller på Trondheim Calling denne uka.

Klikk9 – «Den jeg vil ha»

Jada, jeg faller alltid for ballader. Sue me!

Oslo-gjengen i Klikk9 har tryllet frem tidligvinterens varmeste pust i form av «Den jeg vil ha». En låt som legger hånden mykt rundt R&B-hjertet fra første gitarstrofe, og nekter å slippe – selv om den egentlig handler om nettopp det å gi slipp.

Sårheten ligger åpen i hver strofe når gutta rap-synger om å følge de velkjente stiene, de man alltid finner tilbake til, selv om det ikke nødvendigvis er sunt for begge parter.

«Den jeg vil ha» er en kattemjuk og glødende ballade produsert på en måte som treffer undertegnedes romantiske hjerterøtter.

Et bluss i mørket. Sjukt fin, med andre ord.

Denne omtalen ble publisert i en tidligere utgave av «Best akkurat nå», og er republisert i forbindelse med at Klikk9 spiller på Trondheim Calling denne uka.

Slow Country – «Ixus 70»

Ah, det blomstrer i shoegaze-Norge for tida! Men det ferske trondheimsbandet Slow Country, som ble grunnlagt i starten av 2024, skiller seg ut i mengden.

Som på førstesingelen «Who Goes There?», er ukas andresingel «Ixus 70» en skitten og tyngre versjon av shoegaze enn man typisk hører i disse dager. Her er inspirasjonskildene åpenbart ikke bare Slowdive sine vakre, perfeksjonistiske og vemodige låter, eller drømmepop som Beach House, men også My Bloody Valentine sine tidlige dager – der punkens og alternativrockens hardere, skranglete gitarer fortsatt fikk slippe til i miksen.

Under «luxs 70» sin herlig radiouvennlige, 40 sekunder lange, lengtende intro, strekkes hendene håpefullt mot det sene 80- og tidlige 90-tall. Og når vi lander der, øses vi over av brutale vegger med gitar og slørete vokal. Nydelig låtskriving og strålende produksjon.

Denne omtalen ble publisert i en tidligere utgave av «Best akkurat nå», og er republisert i forbindelse med at Slow Country spiller på Trondheim Calling denne uka.

Sundowning – «Joe Anna»

Forrige uke slapp Brenn og Evig Ferie en sommerlåt som passet best til engangsgriller og støvete asfalt, mens Brenn-trommeslager Rémy Malchere Pettersen og vokalist Anita Antal går rett i roadtripmodus i bandet Sundowning.

På lik linje med band som Amason, The War On Drugs og våre egne (og undervurderte) Hajk, vever de sammen myke lydtepper med spiss instrumentering – og får det til å høres både tilforlatelig og enkelt ut.

Jeg vet ikke hvilke planer de har for dette svært lovende bandprosjektet, men med denne låten har de uansett sikret seg plass i utallige bilturspillelister i årene som kommer.

Denne omtalen ble publisert i en tidligere utgave av «Best akkurat nå», og er republisert i forbindelse med at Sundowning spiller på Trondheim Calling denne uka.

Giuseppe Martini – «Believe»

Når han opptrer som Steinar Heide Bø, er denne NTNU-jazzlinje-utdanna artisten en trommis som spiller New York-inspirert jazz.

Men når han spiller inn musikk under det herlige alter ego-artistnavnet Giuseppe Martini, er det mer italo-disko det går i. «Believe» er en oppløftende, basstung herlighet som utrolig nok klokker inn på bare to og et halvt minutt – en anomalitet for klubbmusikk av denne typen. Her trengs det åpenbart en tre-fire ganger så lang versjon til byen så fort som mulig!

Når Norges beste trommiser lager elektronisk musikk på si, blir det alltid bra – bare tenk på Bendik HK (trommis for Marit Larsen, Gundelach, Ivan Ave) sine elektronika-skiver, eller Sigmund Vestrheim (trommis for Aurora, Giddygang, Boy Pablo) sin gøye beat-samling under navnet Dummy Thicc tidligere i år. Mer av dette!

Denne omtalen ble publisert i en tidligere utgave av «Best akkurat nå», og er republisert i forbindelse med at Giuseppe Martini spiller på Trondheim Calling denne uka.

Aavery + Emma Semonia – «Rain»

Noen stemmer bare treffer.

Aavery er for kul for meg, bare så det er sagt. Men denne låta treffer meg likevel sjukt hardt. Det føles som å bli vekket fra dyp søvn og samtidig vugget til ro. Litt rart, kanskje, siden han rapper om ganske harde sannheter, men det melodiske uttrykket hans er både uanstrengt og trygt.

Selv om Anfernee Avery Taperla, som har filippinsk opprinnelse og er oppvokst i Trondheim, er relativt fersk på hiphopscenen, viser han imponerende bredde innen soul, RnB og hiphop. Jeg liker aller best hvordan han syr sammen ulike elementer på en komplementerende måte.

På «Rain» har han med seg Emma Semonia, som har amerikanske røtter, og dynamikken mellom dem er rett og slett nydelig – de både gir og tar plass på en måte som føles sømløs. Derfor gleder det meg ekstra at de har slått seg sammen på hele tre låter på albumet «Childhood Dreams», som kom ut i november.

Og apropos det: «Rain» åpner albumet, men om du stopper der går du glipp av noe stort. Dette er en plate som må høres fra start til slutt og som garantert vil få deg til å føle deg en smule kulere. 😉

Denne omtalen ble publisert i en tidligere utgave av «Best akkurat nå», og er republisert i forbindelse med at Emma Semonia spiller på Trondheim Calling denne uka.

August – «Heldig»

Dette tror jeg, på ekte, er en av de fineste låtene jeg har hørt på «Urørt» i min tid. August Saxegaard (23) fra Hønefoss leverer den enestående balladen «Heldig» om hvordan det er å være annerledes.

En mektig historie om å vokse opp med cerebral parese (CP), om å være en person mange ikke helt forsto. En som startet livet med for store sko, og som ofte ikke kunne holde følge med de andre – men mest av alt en stor takknemlighet for alle han har hatt rundt seg.

August sin stemme er selvsikker og fremføres med mot i brystet, akkompagnert av en vanvittig fin produksjon fra Svenning Veiseth (Ramon, DIVE). Dette er en låt som burde inkorporeres i pensumet i hva-enn-fag vi har på skolen som skal lære oss om fellesskap, forståelse og at vi er alle forskjellig. Tusen takk for at du deler, August. Jeg heier!

Denne omtalen ble publisert i en tidligere utgave av «Best akkurat nå», og er republisert i forbindelse med at August spiller på Trondheim Calling denne uka.

2J – «Mandag»

På litt over ett år har 2J blitt rap-Norges kjæledegge, med låter med Arif, OnklP, Ari Bajgora, Tommy Tee, Sa_G – og nylig avslørte han studiotid med Karpe og Jonas Benyoub.

Hva gir 20-åringen så stor stjernefaktor? Det er nok ikke dybden i tekstene, og selv om energien er ekstrem, så er ikke det uvanlig fra rappere på hans alder.

Men kombinasjonsdialekten fra Trondheim og Stavanger er unik, og vokalen vil jeg beskrive som lyden av adrenalinkick. Det høres ut som han alltid er i ekstase av å være i live.

Låtene er korte og gode, med produksjoner som lar 2J stå i sentrum. Resultatet låter både friskt og old school – en suksessformel.

Denne omtalen ble publisert i en tidligere utgave av «Best akkurat nå», og er republisert i forbindelse med at 2J spiller på Trondheim Calling denne uka.

MER SOM DETTE: