Stjerner sier «meg, meg, meg». Men Norge skiller seg ut.

ADELBODEN: Da Lucas Braathen ville stikke fra Norge, var sjefen fast bestemt på hva som var riktig å gjøre.

Han svevet gjennom luften. Ingen var foran ham, og ingen kom bak ham.

Da han kikket ned, var det så mørkt at han så vidt fikk øye på trærne.

Mørket kom fra alle kanter og fortrengte alt annet i ham.

Tankene raste. Hvordan kunne det skje?

Atle Lie McGrath hadde ikke vunnet på tre år. Han hadde kjempet seg tilbake fra en alvorlig kneskade. Men denne kvelden lå alt til rette. Da han startet den andre omgangen i Madonna di Campiglio, følte han at han hadde seieren i lommen.

Men han kjørte ut, og fortvilelsen kjentes bunnløs.

Etterpå satt han alene i stolheisen på vei opp bakken og ble pisket av sine egne tanker.

Så lysnet det. Først rundt ham, for der nådde stolheisen toppen. De første han fikk øye på, var lagkameratene. Da forsvant også tankene.

Treneren sa at dette var skikkelig tøft, men at slike dager gir motivasjon. McGrath fikk klemmer.

Og han tenkte: Så fint det er å være en del av et lag.

Atle Lie McGrath (t.v.) er sikker på at han ikke ville blitt så god uten laget. De yngre på laget, som Hans Grahl-Madsen og Oscar Sandvik, ser opp til ham. Foto: Stig B. Hansen

Historien går dypere

Helt fra jeg var gammel nok til til å skjønne hva OL er, har det norske alpinlandslaget fascinert meg.

For noen øyeblikk disse utøverne har skapt.

Jeg glemmer aldri Kjetil André Aamodts siste OL-gull i 2006. Eller da Aksel Lund Svindal ble utforkonge i 2018.

Men det er ikke enkeltmenneskene som pirrer nysgjerrigheten mest. Snarere er det at den ene stjernen etter den andre dukker opp. Suksessen går i arv.

Hvorfor lykkes Norge gang på gang i en sport med beinhard internasjonal konkurranse?

Og jeg skjønner at kulturen er helt spesiell, men hva betyr den egentlig?

Dette er likevel en historie som går dypere. For i laget med det sterke samholdet valgte noen å bryte med alt. Er det en selvmotsigelse? Eller kan konfliktene også forklare suksessen?

Før OL dro jeg til Alpene for å bli klokere. Svarene jeg fant, er noe også bedrifter i næringslivet kan lære av.