Straffen å bli «Verdens verste menneske»

Marius Borg Høiby skal straffes for det han har gjort, ikke for den han er. Den selvfølgeligheten slo aktor Sturla Henriksbø fast i sin avslutning etter sju lange uker i retten.

Så selvsagt, på samme tid som det antakelig er en umulighet.

Stein i glasshus

Retten må klare det vi andre ikke har klart. For i omtrent alle andre sammenhenger blir Høiby i høyeste grad straffet for den han er.

Retriever har kun funnet en person som er mer omtalt enn Høiby, og det er 22. juli-terroristen.

Selv om det er noe «cry me a river-aktig» når vi i media snakker om høyt mediepress, samsvarer ikke trykket på Høiby med hva han evt. blir dømt for.

Det er ikke for å bagatellisere sakens alvor. Etter å ha lest opp en tiltaleliste lang som et vondt år, la aktor ned påstand om fengsel i 7 år og 7 måneder.

Årsaken er åpenbar. Som sønn av kronprinsesse Mette-Marit og en del av kongefamilien, er han en superkjendis. At han har en omgangskrets bestående av influensere og kjendiser, er bensin på bålet.

Det finnes et hav av reelle årsaker til at saken har offentlighetens interesse.

At den i tillegg pirrer vår nysgjerrighet, kan heller ikke underslås.

Ulikhet for loven

Er all oppmerksomheten i mediene en tilleggsstraff? Nei, mener aktor, som ikke tillegger det vekt.

Nei, mener mediene selv, som mener det vil bryte med grunnleggende prinsipper i rettsstaten.

Selv Høibys forsvarere var lunkne i sitt forsøk på å si at mediekjør skulle gi strafferabatt.

Juridisk sett er det forståelig. Vi kan få et merkelig rettssystem dersom mediedekning og offentlig oppmerksomhet skulle påvirke. I verste fall kan det føre til ulikhet for loven, og at kjente personer får lavere straff. Et samfunn som vi neppe vil ha.

Men i livet er det gjerne mediepresset og den offentlige fordømmelsen som slår hardest. Mennesker som har stått i en mediestorm, opplever det ofte langt mer belastende enn alle tenkelige formelle straffer og sanksjoner.

For Høibys del kan man knapt forestille seg trykket.

Ikke bare har rettssaken blitt dekt minutt for minutt. Fotografer har stått utenfor sykehuset der han har vært innlagt, og tatt bilder av familie som har besøkt ham der, eller i fengslet for den del.

Og høystemt forklart hvorfor dette har offentlig interesse.

Monster vs ålreit skurk

Legg til den massive halshuggingen i sosiale medier. Og den for oss over førti ukjente verdenen av blogger og digitale sladrekanaler.

Det samlede bildet er Marius Borg Høiby som en slags «verdens verste menneske». For å bruke en aktuell filmreferanse.

I dyp kontrast til det som har foregått i naborettssalen der NHO-topp Stein Lier-Hansen tross alt har fått skussmål som «en ålreit skurk».

Det må sies at inntrykket av den unge mannen på tiltalebenken er langt fra det bildet som tidvis skapes av et komplett usympatisk «monster», for å låne Høibys egne ord.

Det er også verdt å minne om at Høiby har noen handikap i rettssaken. Av hensyn til de fornærmede er mye av hans forklaring underlagt referatforbud. Forsøk på å beskrive hans syn på sakene, blir gjerne framstilt som såkalt slutshaming og voldtektsmyter.

Uten sammenligning for øvrig har det paralleller til metoo-bevegelsens utgangspunkt med å alltid tro på kvinnen.

Advokat Brynjar Meling stiller i en kommentar det ubehagelige spørsmålet om norske straffesaker er urettferdige mot den tiltalte. Han viser til at rekkefølgen gjør at aktor får et slags overtak og at man lett kan havne i bekreftelsesfellen.

Gjensidig magnet

Det er for øvrig noe paradoksalt over Høibys forhold til oppmerksomhet.

Han hevder selv at han leser alt som skrives om ham. Selv om første bud for folk som er utsatt for mye negativ omtale, er å skjerme seg.

Selv om han alltid har skydd mediene, virker han å være tiltrukket av influensere og andre som lever av nettopp oppmerksomhet. Og vise versa. Han er åpenbart som fluepapir på dem. En man kan låne glans av.

Eller kunne.

Noe av det såreste når mennesker faller, er når også «vennene» forsvinner.

Nå er det ikke nytt at kongelige og kjendiser går hånd i hånd. I kronprinsfamiliens vennekrets er det påfallende mange kjendiser i den litt mer noble kategorien kulturpersonligheter. Det er kanskje et speil på tiden vi lever i at den unge generasjonens kjendiser er nettopp influensere.

Den aller hardeste straffen må likevel være den massive fordømmelsen fra alt og alle. Like lite som vi i mediene er flinke til å dosere samlet dekning, er ikke vi som folk særlig flinke til å balansere fordømmelsen når folk trår feil.

Det gjelder uavhengig av om man er tiltalt i en straffesak, innblandet i Epstein-saken eller er en politiker som har stjålet, løyet eller gjort noe annet galt.

For igjen å trekke trådene inn i Høiby-rettssaken. Det er både fint og tankevekkende å høre den milde, men likevel myndige tonen dommeren har når han snakker med alt fra fornærmede og vitner til den tiltalte.

Kontrasten er stor til den harde og uforsonlige tonen i kommentarfelt og i sosiale og tradisjonelle medier. Her har vi noe å lære.

For jeg er ikke i tvil om hva som er mest fruktbart.