Svikter skolen i kampen mot rasisme?

Selv om det er uavklarte spørsmål om gjerningsmannen, har vi igjen vært vitne til rasismens ytterste konsekvens: Rasisme tar liv, skriver innleggsforfatterne. 31. august var det minnetog for Tamima Nibras Juhars i Oslo. Foto: Stig B. Hansen

Hvis vi virkelig mener at skolen skal være en forebyggende kraft mot rasisme og høyreekstremisme, må vi gjøre skolen til en reell motvekt mot grums.

Drapet på Tamima Nibras Juhar har rystet Norge. Selv om det er uavklarte spørsmål om gjerningsmannen, har vi igjen vært vitne til rasismens ytterste konsekvens: Rasisme tar liv. Hele samfunnet må ta ansvar for å motvirke og forebygge rasisme og høyreekstremisme. Skolen er en del av denne diskusjonen.

Skolen er vår største fellesarena. Her formes, imøtegås og forankres holdninger og verdier. Klare prinsipper ligger til grunn for dette arbeidet: Formålsparagrafen er forankret i likeverd. Læreplanen pålegger skolen å fremme inkludering som en motvekt til fordommer og diskriminering.

Flere enkeltlærere og -skoler jobber systematisk mot rasisme. Ser vi til forskning og erfaringsdelinger fra minoriteter, tyder likevel mye på at det er lang vei mellom idealer og praksis i Skole-Norge.

Vi vet at minoritetselever opplever rasisme og fremmedgjøring. Vi vet også at mange skoleansatte sier de har lite innsikt i elevenes erfaringer med rasisme og føler seg dårlig rustet til å undervise eller ta tak i temaet.

Blindsoner i skolens arbeid mot rasisme

Kan det være at vi også hviler i en forestilling om at systemet er så rettferdig at likeverdet automatisk er på plass i klasserommet? Dette kan skape blindsoner i skolens arbeid mot rasisme.

Antirasisme er aktiv motstand mot rasisme. Likevel forstås antirasisme for ofte som en «nisje» som spesielt interesserte lærere og skoleledere tar tak i – ikke noe alle er forpliktet til.

Manglende kompetanse og et enormt tids- og prestasjonspress presser dette viktige arbeidet bak i køen. Samtidig vinner polariserende diskurser i samfunnet terreng, og skolen har ikke ressursene som trengs for å møte utfordringene dette bringer med seg.

Autoritære krefter internasjonalt karakteriserer mangfold og inkludering som noe «politisert» og «ekstremt» og bidrar slik til en polarisering.

I Norge har vi fortsatt en annen situasjon. Her kan de fleste enes om at arbeidet mot rasisme er nødvendig. Da bør vi utfordre stemmene som mistenkeliggjør antirasistisk arbeid. Antirasisme er ikke et ytterpunkt på en skala, men en verdi som elevene skal bygge.

Enkle verdensbilder fra ytre høyre

Høyreekstremisme er derimot et ytterpunkt hvor det tegnes enkle verdensbilder, fulle av falske dikotomier. Det er innbilte virkeligheter der man forestiller seg at «det gode» kjemper mot «det onde», der hvite må forsvare seg mot brune, der kristendommen er bolverk mot islam, og heteronormativitet og tradisjonelle kjønnsroller trenger forsvar.

Samtidig er det glidende overganger mellom det ekstreme og det normale. Dikotomiene sniker seg inn i det allmenne. Det finnes krefter og påvirkningsaktører som «pusher» disse logikkene, og dette kan bidra til en normalisering.

Reell motvekt mot grums

Hvis vi virkelig mener at skolen skal være en forebyggende kraft mot rasisme og høyreekstremisme, må vi gjøre skolen til en reell motvekt mot grums.

Vi kan ikke godta klimaet som bygges gjennom ytterliggående stemmer, men aktivt arbeide for en skole som lærer elevene å kritisk gjenkjenne falske og unyanserte fremstillinger av folk og samfunn, som kan skape nyanserte og gode diskusjoner uten å bygge opp under forestillinger om «oss» og «dem».

Skal vi ta mandatet på alvor, må rasisme utfordres og rasistiske vrangbilder i samfunnet dekonstrueres. Dette krever tydelighet og vilje.
Elise Grimsrud Christensen og Sara Blikstad Nyegaard er forfattere av boken «Rasisme i skolen».