Sykehjemsfrykten: – Vi bryter menneskerettigheter hver dag

Loga sámegillii.

86-åringen Jenny har sagt ja til å møte oss.

Men vi bør være hjemme hos henne senest klokken halv ni på morgenen.

Tirsdagen er den travleste dagen i uka for henne.

For allerede før 10 må hun sette seg i bilen, hente venninna Kirsten og så kjøre de sju milene langs Porsangerfjorden inn til Lakselv.

Damene skal først på trening hos fysioterapeuten, deretter kafébesøk og så en tur på butikkene i kommunesenteret.

Derfor er vi på plass til avtalt tid.

– Jeg står på en fot, ser du. Det er for å trene på balansen sånn at man ikke skal ramle har fysioterapeuten lært oss, forteller Jenny mens hun slår på kaffemaskinen.

Jenny Margrethe Pedersen er enke og bor alene i et to etasjes hus ved Russenes i Porsanger kommune.

• Loga sámegillii: Boarrásiidsiida balddiha

Hun er en sånn regjeringen ser for seg som redningen i fremtidens eldreomsorg:

Aktiv, tar ansvar for egen helse, hjelper andre eldre – og som klarer seg lengst mulig hjemme.

Mange er som henne, men ettersom antall eldre øker formidabelt i løpet av få år, blir det også flere kommunene må gi omsorg til.

Skjer fort

De nye lokalpolitikerne som velges neste år, skal finne ut hvordan utfordringene med allerede fulle sykehjem med færre disponible fagfolk, skal løses.

Krisen består ikke av et økende antall eldre, men mangelen på titusenvis av ansatte som skal ta vare på de gamle.

– Jeg er dypt bekymret. Jeg ser ikke en kommunesektor som er forberedt på hva som nå skjer.

Håvard Moe kjenner Kommune-Norge. I mange år jobbet han som konsulent i Kommunenes sentralforbund (KS). Nå hjelper han kommunene gjennom sitt eget rådgivningsselskap, NIVI Analyse.

– Det er ingen politiske partier som har noe som helst å vinne på å ta tak i dette. Du vinner ikke valg med dette. Dermed skyver alle det foran seg og håper at «ja, ja, det går et halvt år til, så da behøver ikke jeg å ta taket», sier han.

Før Moe får utdype, skal vi til hjemkommunen til Jenny og Gølin.

I Porsanger – som i mange andre distriktskommuner – skjer det fort, ifølge SSBs befolkningsframskriving.

Antall personer over 80 år kan øke fra 194 til 294 i løpet av bare fem år (2025-2030).

Økningen i resten av landet er 29 prosent; fra 270.742 til 348.735.

Langlivssamfunnet er her.

Antall sykehjemsplasser i Norge har ligget på i underkant av 40.000 de siste årene. I Porsanger er det 36.

• Her er en annen historie om en eldrebølge «ingen» snakker om

– Gjorde så godt jeg kunne

– Hittil har jeg klart meg veldig bra, sier Jenny.

I nesten 40 år jobbet hun som sykepleier i Lakselv.

Ofte alene på nattevakt med 30 pasienter. At det i tillegg kunne være fire kvinner med nyfødte babyer og folk med behov for akutthjelp, gjorde vaktene krevende.

– Av og til snakket vi sykepleiere oss imellom, at det ikke er helt forsvarlig, men hva skulle vi gjøre?

Gjennom et langt yrkesliv – fra 1968 til 2008 – så hun hva som skjedde med mennesker som ble sykehjemsbeboere.

Få andre å prate med. Sittende tause. Liggende i senga. Passive helt til livet skled over i døden.

Av og til tenker Jenny tilbake.

– Pasientene fikk egentlig ikke det de hadde behov for. De fikk jo akkurat mat og det meste av stellet, men ellers ble det jo mye at de ble liggende. Det ble ikke sånn at man om dagen for eksempel hadde anledning til å ta alle sammen opp.

– Plagde det deg?

– Det er klart, man tenkte jo på det. Men ... det var iallfall sånn. Jeg følte nok at jeg gjorde så godt jeg kunne, svarer hun.

Håret hennes er fortsatt mørkt. Ganske sjeldent på 86-åringer.

Jenny Margrethe Pedersen er født noen år før de store barnekullene i Norge kom til verden etter 1945–1950. Nå passerer disse 80 år.

– Er jeg ikke blitt dement til nå, så blir jeg det nok ikke. Det har legen min sagt til meg.

Jenny har alltid følt seg frisk og rask, og i løpet av pensjonistårene har hun gjort det som er nødvendig for å holde kroppen og hodet i gang.

For henne er det aller viktigste å ha en helse som gjør at hun kan bo lengst mulig hjemme.

– Jeg har sagt at på sykehjemmet flytter jeg ikke. Ikke før jeg ikke makter å stå på beina her. Jeg må bæres ut herfra. Da må jeg vel dit.

Hun klarer ikke å se for seg selv på sykehjemmet, men hun vet hvordan det kan bli.

Folk som fortsatt var «ganske klare i hodet» da de flyttet inn, endret seg etter kort tid. «De gikk tilbake», som Jenny sier.

– Jeg håper at jeg beholder synet sånn at jeg kan lese hvis jeg må dit.

Utmattet og syk

Noen år etter at Jenny ble pensjonist, festet Gølin Myrmel (56) et nytt navneskilt på uniformen: Sykepleier.

Siden 2001 hadde hun vært hjelpepleier på helsesenteret i Lakselv. I 2012 fullførte hun desentralisert utdanning, og fikk dermed et større faglig ansvar.

Gølin ville bli hørt når det ble snakk om hva som var til det beste for pasientene. Derfor ble hun sykepleier. Hun ville være «pasientenes advokat».

Men for to år siden var det slutt.

Hun ble utmattet og syk på sykehjemmet.

– Dårlig samvittighet.

Hun sier det ofte. Gølin tror den konstante følelsen av å ikke strekke til gjorde at hun ikke maktet mer.

Mye av det som skjedde på arbeidsplassen, kolliderte med hennes verdier som medmenneske.

– Man ble strukket i alle retninger i høyt tempo, forteller Gølin.

Som sykepleier med ansvar for avdelingen, kunne hun ofte bli værende på legevakta og jobbe med akuttpasienter gjennom hele vakta.

Samtidig visste hun at tre til fem sykehjemsbeboere som var hennes ansvar, måtte stelles av andre.

De gamle måtte vente med å få gå på do, vente på stell og på mat og drikke. Kollegaenes arbeidsmengde økte.

Og da kom stresset og belastningen.

– Vi vet hva pasientene har krav på, men det blir et minimum, knapt nok det av og til. Så er det denne dårlige samvittigheten som krasjer med alt det du har lært på skolen, sier hun.

Opplevelsene til Gølin og Jenny over flere tiår er ikke unike.

– Et varsko

Å utelate helse- og omsorgshjelp er vanlig blant ansatte i sykehjemmene.

Det slår Senter for omsorgsforskning fast i en rapport som er laget på oppdrag fra Helsedirektoratet.

En spørreundersøkelse blant pleiefaglig helsepersonell i 46 sykehjem viser at to av oppgavene som oftest utelates, er tett relatert til pasientenes medbestemmelse og individuelle behov.

• 67 prosent oppga at de noen ganger eller ofte i løpet av de siste syv vaktene ikke kunne gjennomføre aktivitet som pasientene selv ønsket.
• 63 prosent oppga at de noen ganger eller ofte lot pasientene vente mer enn fem minutter etter at de hadde ringt etter hjelp.

– Mellommenneskelige møter ble ofte forsømt, står det i rapporten.

I konklusjonen sies det:

«Det å utelate hjelp til sårbare sykehjemsbeboeres grunnleggende behov er uansett alvorlig og kan representere en trussel mot pasientsikkerheten og forsvarligheten i tjenesten.»

«Den høye forekomsten av ufullstendige helse- og omsorgshjelp vist i denne studien er etter vår vurdering et varsko om behovet for å etablere nye og konkrete tiltak og virkemidler som reduserer problemet.»

Gråt før og etter jobb

Stadig mer sliten. Tom og oppgitt.

– Jeg kunne sitte i bilen og skrike før man dro på jobb. Eller når jeg gikk hjem fra jobb, kunne man grine fordi du er så sliten, forteller Gølin.

Helgene på hytta hvor hun forsøkte å koble av og samle krefter, ble også påvirket.

Da hun kjørte hjem søndagskveldene, kjente hun klumpen i magen. Gølin kjempet med seg selv.

– Jeg vil ikke på jobb, tenkte jeg. Men gikk likevel fordi du tenkte på pasientene. Det er våre sambygdinger, en far eller ei mor til en venninne eller noen du kjenner, som vi skal ta vare på.

Til slutt kom den såkalte «veggen», og ble sykmeldt.

Dermed ble hun en del av statistikken som viser at om lag 10 prosent av de ansatte i primærhelsetjenesten er sykmeldt.

– Jeg følte jeg mislykket. Det var fælt, sier hun.

En fin vårdag på hytta sammen med barnebarna for to år siden bestemte hun seg.

– Jeg måtte redde meg sjøl, for systemet ville ikke redde meg eller legge til rette for at jeg kunne være videre i jobb, forteller hun.

Oppsigelsen ble levert. Ingen spørsmål fra arbeidsgiver om hvorfor.

Men Gølin Myrmel har ikke sluttet å bry seg selv om hun ikke lenger jobber på sykehjemmet.

– Menneskerettigheter brytes

Pasientene har klare rettigheter, sier hun.

– Vi kan bare ta det enkle som å komme seg ut i frisk luft hver dag. Pasientene kommer seg ikke ut, kanskje ikke på hele uka, kanskje ikke på hele måneden. Dermed brytes menneskerettighetene hver eneste dag.

De ansatte skal på vegne av kommunene ivareta grunnleggende behov og forsvarlig pleie.

Kommunene har ansvaret for å følge flere lover, blant annet helse- og omsorgstjenesteloven, pasientrettighetsloven og verdighetsgarantien.

– Eldre og syke har krav på å leve et likedan liv som meg og deg, men systemet legger ikke til rette for at pleierne kan gi omsorgen, sier Gølin.

Men ingen norske kommuner oppfyller alle lovkrav, avdekket Generalistkommuneutvalget.

Den gjennomsnittlige lovoppfyllelsen for kommunene ligger på litt over 80 prosent.

– Jo mer perifere kommuner, desto lavere grad av lovoppfyllelse. Jo mindre kommuner, desto lavere grad av lovoppfyllelse, heter det i rapporten til utvalget.

En helt fersk lov begynte å gjelde fra 1. januar i år. Den handler om nettopp det Gølin snakker om pasientenes menneskerettigheter.

FN-konvensjonen som sikrer at folk med funksjonsnedsettelser (forkortet til CRPD), har samme rettigheter og muligheter som alle andre, ble en del av menneskerettsloven.

Loven fikk også forrang som betyr at den går foran andre lover.

– Kan utsettes for erstatningskrav

81-åringen Sven Ole Fagernæs er blant dem i Norge som har stor innsikt i utvidelsen av menneskerettsloven.

Den tidligere regjeringsadvokaten satt i ekspertutvalget som utredet inkorporeringen av FN-konvensjonen i norsk lov.

Han kan ikke si noe om Porsanger kommune eller andre kommuner, bryter menneskerettighetene fordi pasienter ikke blir tatt med ut.

– Jeg kjenner ikke godt nok til de konkrete forhold, men problemstillingen er selvfølgelig høyst aktuell, sier han.

Hvilken konkret innvirkning loven kan ha for enkeltmennesker og kommuner, er i dag vanskelig å forutsi, mener Fagernæs.

Men uansett må kommunene etterleve kravene som er nedfelt i konvensjonen også på sykehjemmene for dem som har funksjonsnedsettelse.

– Det innebærer selvfølgelig at de må ha både et helsevesen og en tilretteleggelse ellers i kommunen som kan kreve mye ressurser.

– Problemet kan også være at hvis den ikke lever opp til dette, så er det tenkelig at kommunen kan utsettes for erstatningskrav fordi pasienten ikke har fått de rettighetene man mener å ha etter konvensjonen, sier Sven Ole Fagernæs.

Om sykehjemsbeboere skal få frisk luft hver dag for å oppfylle menneskerettighetene, kan dermed bli opp til domstolene å avgjøre i framtiden.

Ville stått sterkt på

Advokaten er varsom med å komme med råd til folk om hvordan loven kan brukes.

Hvis Fagernæs var nærstående til en person på et sykehjem som for eksempel ikke ble tatt med ut for å få frisk luft, ville han stått sterkt på og vist til CRPD.

Han ville ha skrevet til kommunen og kanskje også tatt det opp politisk.

– Som advokat vet jeg at det å ta ut søksmål er dyrt og krevende. Men det kan tenkes at organisasjonene vil gjøre det, og i og for seg enkeltpersoner som mener at de ikke får sine rettigheter, sier han.

– Du er jo en 81 år gammel mann, og holder deg frisk. Men hvordan ser du for deg å eventuelt komme dit hen at du må inn på et sykehjem?

– Ja, nei, det er et godt spørsmål. Jeg ser ikke frem til det med glede ut fra hva jeg vet om nærstående som har vært på sykehjem.

– Som tidligere regjeringsadvokat, og hvis du kommer på sykehjem, vil du da sitte der og vise til menneskerettsloven?

– Å få plass på sykehjem i Oslo er såpass vanskelig at jeg tror at jeg da ville jeg være i en tilstand som ville ha medført at jeg ikke husket konvensjonen er jeg redd, sier Sven Ole Fagernæs og ler.

• Heller ikke Laila (91) ser fram til å havne på sykehjem

– Dypt bekymret

Det er fortsatt en god del år før Håvard Moe (56) når pensjonsalderen.

Men mest glad er han for at det fortsatt er lenge til han selv kanskje trenger sykehjemsplass.

– Jeg ikke er bekymret for min egen alderdom når jeg får disse behovene rundt 2050. Men jeg er dypt bekymret for de som antar at de skal ha pleie- og omsorgstjenester midt på 2030-tallet, sier han.

Han driver et rådgivningsselskap med kommuner som spesialfelt.

– Dette går ikke over, sier han og peker på grafene på PC-en sin som viser utviklingen i Porsanger kommune.

Samtidig som antallet i gruppen 80+ øker, blir det færre av dem som skal jobbe i kommunen.

– Regnestykket for Porsanger går ikke opp, sier han.

Moe tror den største trusselen for finnmarkskommunen oppstår i 2035.

– Når også Oslo kommune har prekær mangel på arbeidskraft så setter de på støvsugeren for å forhindre at ungdommene som har reist fra Finnmark til Oslo for å studere, drar tilbake igjen, sier han.

Også de andre store byene vil ha like stort behov for ansatte i helsesektoren.

Dette vil forsterke utfordringene for utkantene i Norge, mener Moe.

– Du må flytte

Han har et klart inntrykk av at kommunepolitikere rundt om i landet unngår å snakke om temaet.

Dermed er de heller ikke forberedt på den dramatiske utviklingen.

– Dette handler om folk sitt liv. Pleie- og omsorgstjenesten i Kommune-Norge strever vettet av seg for å få det til å gå rundt i dag. Om 10–15 år, når man har dobla antall innbyggere over 80 år, hva gjør vi da? Det er det ingen som vil snakke om, sier Håvard Moe.

Den raske endringen i demografien krever tøffe og helt nye valg. Distrikts-Norge i 2030 kan ikke være slik den var i 1980, mener han.

Håvard Moe understreker flere ganger at dette ikke er hans politikk eller noe han ønsker skal skje.

– Jeg bare spør: Hva er alternativet hvis arbeidskraften faktisk ikke finnes? Må du ha den type tjenester, da må du faktisk flytte dit hvor tjenesten er, og det kan være et stykke unna fra der hvor du har bodd.

Han sier noe som vil få de fleste lokalpolitikere til å steile.

– Vi kommer til å måtte sentralisere tjenester i Norge, det er det ingen tvil om. Stort er billig, stort er effektivt.

• I noen kommuner er denne sentraliseringen i gang

Mange kommuner over hele landet sliter med å ha nok sykepleiere til å fylle vaktlistene med. Innleie av vikarer påfører kommunene millionutgifter.

– Hvis ikke arbeidskraften er der, så må vi jo fly arbeidskraften inn. Alternativet er jo mye enklere, mer dramatisk selvfølgelig, men det er å flytte brukeren til arbeidskraften, sier han.

Denne realiteten vil tvinge fram måten vi driver tjenester og kommuner på og hvordan det hele organiseres.

• Helt ferske tall fra Nav viser at helsesektoren har størst mangel på arbeidskraft

Håvard Moe sier at det ikke er sikkert at det skal være et sykehjem i alle kommunesentrene.

– Man må ta en reell debatt også på om vi tror at dette kommunesenteret, hvor nå det måtte være, er stort nok til at vi skal greie å gi helsetjenester her fem år, ti år frem i tid, sier Moe.

• For tre år siden kom denne konklusjonen: – Det er ingen vei utenom at det blir færre ansatte per pasient

Har tatt livet tilbake

I Lakselv er livet blitt godt for Gølin Myrmel igjen.

Hun pendler til nabokommunen Alta og jobber som sykepleier i en bolig for voksne med nedsatt funksjonsevne.

Årsinntekten gikk ned med 50.000 kroner, men det har ingen betydning, synes hun.

– Å, herregud. Har en drømmeturnus med en uke jobb og tre uker fri. Jeg stortrives, og har tatt livet tilbake, sier hun.

Overskuddet er tilbake. Hun er ikke sliten og den dårlige samvittigheten er borte.

Hvordan hjemkommunen skal makte å ta imot enda flere eldre i årene som kommer, er likevel noe hun tenker på.

– Jeg tror det blir kjempeutfordring. Både med å rekruttere til yrket, men det å få ungdommene til å holdes her, altså det å få de unge inn i pleieryrkene, sier hun.

Tror ikke på en verdig tilværelse

Jenny Margrethe Pedersen og venninna Kirsten har kjørt inn til kommunesenteret Lakselv.

Første stopp er treningen hos fysioterapeuten.

– Ukens høydepunkt, sier gjengen i treningsstudioet.

Jenny er takknemlig for å ha helsen i behold etter 40 år som sykepleier.

Men fortsatt tenker hun på sambygdingene som havner på sykehjemmet.

Blir det enda flere der, tviler hun på at alle får en verdig tilværelse.

– Når det er vanskelig nå, så kan det jo bli enda verre. Men jeg håper jo at mange av oss eldre ikke blir så veldig tidlig skral, sier hun.

• For tre år siden fikk folk i Norge se en del av hverdagen for eldre, både de som bodde hjemme og de som bodde på sykehjem. Her er Brennpunkt-episodene: