Tanker ved Arnfinn Nessets bortgang

Tirsdag 2. desember døde et menneske som har skremt en generasjon nordmenn. Vi som lærte å lese tidlig på 1980-tallet stavet oss gjennom overskriftene om ham.

«Giftmorderen angrer ikke». «Feminin, servil og smiskende». «Makabert forhold til døden». «Drifter som en pyroman». «Drev sex-terror».

På rettstegningene sto han blek, mager, med lutet rygg, en demonisk skikkelse. Seriemorder sto det, massemorder, det stod at driftene hans hadde fått ham til å drepe hjelpeløse gamle mennesker.

Var han drevet av befalinger fra dødsriket, eller trangen til å være «herre over liv og død»?

Arnfinn Nesset ble landets mest forhatte menneske. Krimforfattere skrev videre på mytene om ham, pønkeband tok hans navn, hans historie ga inspirasjon til å formulere det onde, det som får oss til å grøsse.

Bak alt dette befant det seg likevel et menneske.

Man kan trekke ut det beste i et menneskeliv, det kalles å glorifisere. Med Nesset gjorde man ofte det motsatte, å demonisere.

Hvem han egentlig var, er vanskelig å få tak på, for knapt noe annet menneske ble omfattet med så mange rykter og spekulasjoner.

For noen uker siden dro jeg innom småbruket Grandalen i Bjugn, der han vokste opp. Huset var revet, men mellom rotvelt og kjerr kunne man ane en tomt.

Her ble han født en oktoberkveld i 1936. Det var nysnø og måneskinn, og hans 16 år gamle kusine ble sendt for å skaffe jordmor.

Han vokste opp med mor og besteforeldre, som husets midtpunkt.

Bestefaren laget biler av tre, og tok ham med ut for å fiske ørret. Han gikk på ski, stelte lammene i fjøset og lekte butikk med nabobarna. Når moren og bestemoren tok ut sytøyet, tok han også ut sitt, for de mente han måtte lære seg å sy.

På skolen ble han god i bibelhistorie, men dårlig i matte.

FORFATTER: Simen Sætre er aktuell med boken «Den usannsynlige seriemorderen» Foto: Maria Kleppe Vihovde / Maria Kleppe Vihovde

14 år gammel dro han til Trondheim og kjøpte seg en gitar, spillingen ga ham glede resten av livet.

Han vokste opp, lengtet vekk, og ble del av det man kalte flukten fra landsbygda.

Etter militæret tok han et radikalt valg. Han søkte Telemark sykepleieskole og ble skolens første mannlige elev. Tanken på at menn kunne være sykepleiere vakte latter.

Over alt der han kom fikk han gode attester. «Det var med beundring vi måtte legge merke til den ukuelige innsatsvilje denne eleven la for dagen.» «Forekommende og elskverdig». «Jeg kan trygt gi ham min beste anbefaling.»

Gjennom år med hardt arbeid, ofte livreddende, selvoppofrende, steg han i gradene. Han ble avdelingsleder på kirurgen. «Ledet sykepleien på sin avdeling på en mønstergyldig måte» skrev overlegen.

I 1976 ble han utnevnt til bestyrer ved sykehjemmet i Orkdal. Fra relativ fattigdom hadde han foretatt en klassereise og blitt leder i staten. «Jeg bare beklager at han slutter ved vårt sykehus» skrev oversykepleier.

Hva skjedde på sykehjemmet, som gjorde ham til samfunnsfiende nummer en?

Foto: VG / VG

Juryen i Frostating fant ham skyldig i 22 drap og et drapsforsøk. I boka Den usannsynlige seriemorderen, som kom ut i høst, har jeg gått gjennom alt bevismaterialet. Jeg tør ikke konkludere.

Han hadde bestilt curacit, et dødelig stoff, men det var ikke mulig å finne rester av det i avdøde. Tre tilfeller har sterkere indisier enn de andre, men heller ikke her kan man fastslå uten tvil at han drepte noen.

Et motiv kan ha vært barmhjertighet. Svarene tar han med seg i graven.

Gjennom 740 avhørstimer tilstod han drap på 31 mennesker. Flere tilståelser var falske. Avhørsmetodene og rettsprosessen har så mange mangler at man må spørre om han skulle vært dømt.

Mange avisoppslag om ham var usanne. Han kalte rettssaken «den største farse som finnes», det er vanskelig å være helt uenig.

Etter 1993 levde han som fri mann. Han kjøpte seg et lite hus, dyrket sin hage og sine potteplanter. Naboene beskyttet ham.

Han reiste daglig til jobben i en kristen organisasjon, hvor han var godt likt, og fikk et stort nettverk av mennesker som så ham som omsorgsfull, velvillig og positiv.

Mot slutten ble han sykere, og i en av samtalene våre sa han at han var «mett av dage».

«Hvordan vet man det?» lurte jeg.

«Du føler det. Du kommer dit. Du har lagt fra deg alt, orker ikke mer, og nå vil du flytte», sa han.

Han vil skrive seg inn i historien som et mysterium.

En mann som ikke passet, en man ikke forstod, men som et kobbel av psykiatere og selvutnevnte eksperter forsøkte å definere, ofte med skråsikkerhet, sjelden med nysgjerrighet og tvil.

Det blir ingen begravelse, intet sted der presse og kameramenn kan rapportere om «seriemorderens siste reise», han ville bare forsvinne anonymt.

Arnfinn Nesset har endelig fått fred.