Terrorlistet, men hyllet i Norge?

Iranske demonstranter på vei fra Stortinget til Jernbanetorget. Foto: Jonas Been Henriksen, NTB

EU stempler Revolusjonsgarden som terrororganisasjon samme dag som Irans ambassade sitter til bords hos kongefamilien.

Torsdag 29. januar vedtok EU å plassere Irans Revolusjonsgarde på EUs terrorliste, på linje med IS og Al-Qaida. Vedtaket innebærer frysing av eiendeler, stans i handel og investeringer samt økonomisk isolasjon.

USA, Canada og Australia har allerede gjort det samme, og Norge har sluttet seg til beslutningen. Målet er å hindre terror, stoppe rekruttering og beskytte sivile liv.

Revolusjonsgarden ble etablert i 1979 som regimets egen maktstruktur, en stat i staten. Den kontrollerer egne militære styrker, etterretning og store deler av Irans økonomi, og har eksportert vold gjennom støtte til væpnede grupper i Midtøsten.

Alt dette skjer under Irans øverste leder, Ali Khamenei, som samler religiøs, militær og politisk makt i én hånd. I Iran finnes ingen reell maktfordeling.

Hvorfor?

Derfor er kontrasten slående: Samme dag som EU terrorlistet Revolusjonsgarden, ble Irans ambassade invitert til gallamiddag hos den norske kongefamilien.

Dette skjedde mindre enn to uker etter massakrene 8. og 9. januar. Da ble tusenvis av fredelige demonstranter blant dem skolebarn ble drept i iranske gater. Drapene var så omfattende at regimet brukte bulldosere til å fjerne lik og brannbiler til å spyle blodet bort i over hundrevis av byer og landsbyer.

Likevel mottas regimets representanter med høflighet og diplomatiske smil. Hvorfor ble Israels og Russlands ambassader møtt med politisk avstand, mens Irans ambassade behandles som en normal aktør? Hvorfor fremstår iranske liv som mindre verdt?

Solidaritet?

Da Verdens økonomiske forum i Davos ble holdt 21. januar, ble invitasjonen til iranske myndigheter trukket tilbake etter massakrene. Det samme kunne Norge ha gjort – som et minimum av solidaritet med et folk som nå begraver sine barn.

Norsk utenrikspolitikk må være konsekvent. Enten mener vi alvor med kampen mot terror og menneskerettighetsbrudd, eller så gjør vi det ikke.

Spørsmålet er enkelt: Står vi med makten eller med menneskene?