Til bords med fienden

Det bråker i skåler og tallerkener når Frøya Sjursæther (MDG) gjør de siste forberedelsene.

Snart kommer en håndfull erkerivaler på besøk denne lørdagen i desember.

Etter x-antall spørretimer, middag hos Kongen og budsjettbråk, skimter Stortingets yngste juleferien i det fjerne.

Inn døren kommer Frps Martin Jonsterhaug, og Hashim Abdi og Julia Eikeland fra Arbeiderpartiet.

– Jeg husker i starten at jeg så ut i stortingssalen, og lette etter hvem jeg kunne assosiere meg med, sier Jonsterhaug.

Han og kveldens vertinne møttes først i lokalpolitikken.

– Jeg traff Frøya for flere år siden. Du var vel 12 og jeg var 18.

Jonsterhaug sender et vennlig stikk til Sjursæther:

– Så er du fortsatt 12 og jeg er nå 25.

Foto: Privat

Imposter-syndrom

Allerede som 20-åring ble Jonsterhaug valgt inn i bystyret i Bergen, og rykket i 2023 opp som Frps gruppeleder.

To år senere inntok han Frps rekker på Stortinget.

– Jeg tror alle som er nye på Stortinget, uavhengig av alder, kjenner litt på dette imposter-syndromet, sier Sjursæther.

– At man føler at man ikke helt vet hva man driver med i forhold til de som har mye mer erfaring.

Det har vært bredt dekket at 19-åringen er norgeshistoriens yngste stortingsrepresentant.

36 år fartstid skiller henne fra Stortingets mest erfarne Erna Solberg (H).

– Jeg blir jo møtt i kommentarfelt sikkert hver eneste uke om at jeg ikke er kvalifisert til å sitte på Stortinget.

Selv om Sjursæther lar tastaturkrigerne prelle av, innrømmer hun å ha jobbet med seg selv for å holde selvtvilen på avstand.

– Jeg kjenner på det i blant, selvfølgelig. Enkelte dager kan det føles ganske overveldende. Men så skal man på jobb igjen neste dag, så da rekker man ikke å furte så lenge. Jeg føler at jeg skylder velgerne mine å ikke bruke tid og energi på å lure på om jeg er god nok eller flink nok, sier Sjursæther.

En evig balanse

Politikerne rundt middagsbordet representerer en generasjon som har vokst opp med algoritmer og økende skjermbruk.

Kampen om den digitale oppmerksomheten kjennes langt inn i Stortingets ganger.

– Partiene er nok i større grad enn før avhengig av politikere som gjør et arbeid på sosiale medier, og påtar seg typiske «influenser»-oppgaver, rett og slett for å gi partiet ditt mer oppmerksomhet, sier Sjursæther som nylig mottok en pris på KK-gallaen.

– Det er litt rart at man nesten først må bli kjendis, og så politiker, sier Hashim Abdi.

Hans aller første oppgave i Arbeiderpartiet på Stortinget er å lede arbeidet med å utrede en aldersgrense for sosiale medier.

– Jeg synes den balansegangen er vanskelig. Det å ikke stimulere til at mer diskurs skjer i sosiale medier, men samtidig være til stede der de unge er.

Jonsterhaug nøler i hvor synlig han vil være.

– Det er ikke alltid hyggelig å bli gjenkjent når man er i uformelle settinger. Men så er det todelt. For når jeg ser Frøya, som er med i alle podkaster, så er det en veldig god måte å dunke inn budskapet i alle kanaler som folk hører på.

– Det er en del av gamet, å få budskapet ut, svarer Julia Eikeland.

På sin egen TikTok-profil deler hun bredt om utdanningspolitikk, men slipper også følgere inn i livet «på innsiden» av Stortinget.

– Kantinen er real life VGS-vibes, sier hun i en video.

Nåde den som måtte sette seg på feil bord.

– Jeg er opptatt av at vi som er unge politikere på Stortinget, ikke er ungdomspolitikere, men vi trenger ikke bli helt voksne heller, sier Eikeland.

Å holde fast i sitt eget særpreg, også når man tar steget inn på Stortinget, er de unge politikerne opptatt av.

– Jeg tror det er et svakhetstegn for demokratiet om alle politikere høres og ser like ut, svarer Abdi.

– Så er det viktig å understreke at den viktigste delen av jobben er at vi reiser rundt, leser sakspapirer, skriver merknader og gjør den jobben vi er satt til å gjøre på Stortinget, sier Eikeland

– Men kjenner dere noen som egentlig leser merknader? Jeg gjør ikke det, konstanterer Abdi til bekreftende latter fra selskapet.

– Gir meg håp

Flere undersøkesler viser at stadig flere unge bekymrer seg for at deres generasjon skal få det dårligere enn sine foreldre.

– Jeg tror det er overdrevent, sier Jonsterhaug og lar seg ikke fyre opp av dystre spådommer om fremtiden.

– Alt handler om du klarer å omstille skuten eller ikke. Og hvis vi ikke tar ansvaret for å omstille den, da vil jo ting gå dårligere.

– Kan jeg bare si én ting?

Sjursæther bryter inn:

— Jeg blir varm i hjertet av tanken på flere av de dyktige ungdomspolitikerne i Norge. Jeg får tillit til fremtiden når jeg ser hvem som kanskje skal styre dette landet en gang. De som sitter rundt dette bordet gir meg håp, selv om jeg naturligvis er uenig med de i mange saker.

Og verdien av å ha gode relasjoner på tvers av partiene henger høyt hos alle de fremmøtte i kveld:

– Det er mange land der man ser at det er klink umulig, og hvor det er så steile fronter at man så vidt snakker sammen, sier Eikeland og avslutter:

– Så det er en styrke i det norske demokratiet at vi kan anerkjenne at vi er fine mennesker uavhengige av hvilke politiske meninger vi har.