Til deg som trenger en opptur: Nå skal jeg trøste deg med det verste jeg har opplevd

Jeg har de siste ukene kommet i skade for å forveksle skistaver med drapsvåpen på T-banen opp til Oslomarka, skriver innsenderen. Foto: Stein J. Bjørge

Nå skal jeg trøste deg med det verste jeg har opplevd.

Det er tøffe tider på det europeiske kontinentet. For mange både med og uten ekstra bagasje smitter storpolitikken over på vårt private liv.

Jeg, for min del, har de siste ukene oftere enn før kommet i skade for å forveksle skistaver med drapsvåpen på T-banen opp til Oslomarka. Men nei, det er nok bare en skistav. Men hva med eieren av staven, en hvit mann med lite hår og skjegg, litt sånn som terroristen så ut?

Men nei, det var ikke terror denne gangen heller. Slapp av, herregud. Klassisk 22. juli-angst, kom igjen, da!

Tenker jeg, og trekker på smilebåndet mens jeg forsøker å trekke pusten dypt for å roe ned det kroppslige ubehaget. Jeg vet med hodet at skistaven ikke er tatt med på T-banen for å brukes som skytevåpen, men kroppen prøver å fortelle meg at, jo, den Swix-staven er faktisk en hagle.

Det tyske valget i 2005

Jeg kommer meg trygt hjem fra banen også denne gangen. Jeg spiser noe godt til middag og ser opp på en gulnet forside fra et tysk magasin som henger over kjøkkenbordet. Angela Merkel er avbildet i en blå superheltkappe med gule stjerner, flagget til den europeiske union.

Jeg søker opp en gammel valgsending fra valgnatten etter det tyske valget i 2005, hvor den daværende kansleren, Gerhard Schröder, tabber seg ut ved å si «la oss nå ikke overdrive», på spørsmål om Schröders parti vil støtte Merkel som kansler.

Middagen blir kald mens jeg fortsetter å se flere intervjuer med sterke kvinner som er så langt unna det går an å komme den incelen i kondomdress som akkurat skulle drepe hele min vogn på linje 5, retning Sognsvann.

Nuvel, sånn går no dagan. Da den amerikanske visepresidenten erklærte krig mot Europas liberale demokratier under fjorårets sikkerhetskonferanse i München, gikk jeg på kino og så Bridget Jones.

Fem ganger.

Vi har alle våre overlevelsesstrategier.

Jeg ser meg selv utenfra, fordi jeg har vært her så mange ganger før gjennom de siste 15 årene. Situasjonene kan variere, men følelsen er den samme.

Hjertet i halsen på T-banen

Jeg har ikke tall på hvor mange lignende situasjoner jeg har opplevd helt siden sommeren 2011, da jeg var på Utøya, og livet mitt ble forandret for alltid. Jeg sitter på banen med hjertet i halsen, men samtidig som jeg er redd, har jeg et skråblikk på egen situasjon.

Noe blir aldri som før, mens andre ting er som det alltid har vært, og sannsynligvis alltid vil være. Det er en trøst i det.

Selv om verden er blitt et verre sted de siste 15 årene, så kan vi ikke være sikre på det som kommer.

Det er en trøst i at vi ikke vet hva som ligger foran oss.

Og for meg har det verste allerede skjedd. Jeg har opplevd den store rystelsen i livet.

For uavhengig av hva som måtte komme, er min grunnleggende trygghet borte for alltid.

Det er ikke til å holde ut.

Men det er også på underlig vis en trøst i den usikre tiden vi lever i.

Det verste har skjedd.

Den uopprettelige skaden er nettopp dét. Uopprettelig. Tryggheten kommer ikke igjen.

Men det at jeg kan navngi denne høyst kroppslige sannheten, gjør at jeg likevel kan bære den.

Jeg var 17 år da tryggheten forsvant. Men livet går også ubønnhørlig videre.

Det er komplekst.

Jeg vet i alle fall at skistaver er vårt beste forsvar i den tiden vi lever i. Europa trenger mer våpen.

Until next time, linje 5.